Identitetspolitikkens offerhierarki er bygget på sandgrunn

Ola Svenneby har påpekt at mange på venstresiden strever med å rette pekefingeren tydelig mot islamistisk tankegods etter terrorangrepet i Berlin – og la meg legge til: i hvert fall uten samtidig å nevne TERFs, folk med dårlig kvinnesyn på ytre høyre og advarsler mot rasisme og islamofobi. Venstresiden raser tilbake. Hvem har rett?

For å si noe om det spørsmålet kan det være klokt å heve blikket litt og se på hvordan offer og overgriper konstrueres i samtiden. Et sted å begynne er i september 2019. Da dukket det opp et mem på det kontroversielle, rabulistiske forumet 4Chan. Uansett om man liker det eller ikke, så må man nesten bare innrømme at det var genialt i all sin enkelhet. Det bestod av en enkel påstand: Islam is right about women.

Setningen spredde seg så ut i den virkelige verden i Winchester i Massachusetts, hvor de første plakatene med den ble hengt opp. Så gikk det internasjonalt over hele det engelskspråklige nettet. Og førte til voldsomme fordømmelser.

Hvorfor? Fordi memet var høyrevridd trolling ment å irritere progressive ved å påpeke feil og paradokser i deres offerhierarki. Og det fungerte etter planen. Man kunne nemlig hverken benekte eller bekrefte at «islam har rett om kvinner». 

Man kunne faktisk ikke svare på det i det hele tatt.

Hierarkiet

Ordet «man» er selvsagt en forenkling her: Det er ikke slik at ingen kunne svare. Men de som promoterte memet, fikk akkurat nok eksempler på at akkurat mange nok på venstresiden enten bare ble forvirret, eller avviste spørsmålet på en måte vi neppe hadde sett om påstanden var, la oss si, at «republikanere har rett om kvinner».

Er det et voldsomt og oppsiktsvekkende hykleri at man ikke har lyst til å svare på trolling fra politiske bøller? Nei, det er nok ikke. Ikke desto mindre har både trollingen og responsen på den bakgrunn i en realitet i vestlig politikk: At ulike sider av politikken holder seg med ulike fiendebilder og offerbilder som strukturerer debatt. Det påvirker hva man får seg til å si om forskjellige fenomener, når man tillater seg å generalisere og når man utviser empati. Og det er avgjørende for å forstå når fiendebilder og offerbilder kolliderer på måter som gir absurde og ulogiske konsekvenser.

Og det progressive offerhierarkiet kolliderer på måter som har interessante konsekvenser for venstresiden i dag. Dette hierarkiet har mange kilder, og ser ikke likt ut overalt. Men det viktigste teoretiske utgangspunktet er antageligvis teorien til rettsviteren Kimberlé Crenshaw. Hun konstruerte begrepet «interseksjonalitet» i 1989 mens hun var professor ved UCLA for å forklare at en person kan diskrimineres på flere forskjellige nivåer samtidig. 

Hennes viktigste eksempel var svarte kvinner – som kan diskrimineres både som kvinner og svarte i det amerikanske rettssystemet. Her ligger selvsagt en kime til innsikt. Men her ligger også en forenkling av samspillet mellom identiteter, en kime til essensialisering av offerstatus, overdrivelser og en politisk kritikk basert like mye på teori som empiri – ikke minst når man beveger seg utenfor det amerikanske rettssystemet på slutten av 1980-tallet. Ganske raskt åpnet begrepet for videreutviklinger av sammensatte identiteter og alle måtene de kunne undertrykkes på av dem med «feil» identitetssammensetning. 

Bland så inn kraftige doser med for eksempel kritisk raseteori, kritiske hvithetsstudier og kritiske kjønnsstudier, og man har noe eksplosivt.

Hvem vinner?

Det mest visuelle eksempelet på hvordan dette hierarkiet fungerer, formelig skriker kulturkamp anno 2019. Du kan følge denne linken, og komme til en «interseksjonalitetskalkulator» og finne ut hvor mange undertrykkelsespoeng du kan påberope deg. 

Kalkulatoren er en parodi. Men det er en parodi som egentlig bare er en ren kopi av lignende skjemaer som det finnes mange av på universiteter i den engelsktalende verden. 

Det første eksemplet stammer antageligvis fra universitetet i Cape Town, og ble laget i 1999. Siden den gang har det blitt kopiert og oppdatert tallrike ganger. At det dukket opp der, kan man selvsagt forstå. Men derfra har det altså spredt seg. En annen illustrasjon på hvordan det interseksjonelle offerhierarkiet har vært operasjonalisert i progressive kretser, er såkalte «privilege walks» ved mange universiteter, hvor studenter tar et skritt frem for hvert privilegium man har. «Vinneren» kommer i skammekroken. «Taperen» kan føle seg undertrykt. Det hele ofte uavhengig av faktiske livserfaringer.

Spesielt ubehagelig er det når  denne «opplæringen» rettes mot barn. 

Hva slikt gjør med muligheten for harmonisk fellesskap, er det forsket en del på i forskjellige eksperimenter. Spesielt splittende blir resultatene når voksne bygger oppunder forestillinger om forskjellighet. Og det kan være basert på noe så enkelt som fargen på klær, som disse tre eksperimentene tydelig viser.

Resultatene er altså ikke oppløftende.

Nok å ta av

Det er nok å ta av når det gjelder paradokser her. Hvorfor tar for eksempel ikke feminismen skikkelig tak i rapmusikken med alle sine henvisninger til «bitches and hoes»? Hvorfor tar ikke LGBTQ-aktivismen tak i den musikken når den fremviser rå homofiendtlighet?

Svaret er ganske enkelt: progressive aktivister som lever etter offerhierarkiet, lar ikke seg selv kritisere svarte artister på samme måte som de kritiserer hvite. Hierarkiet dikterer at man kun skal sparke «oppover», og hva som er oppover er bestemt ikke av situasjonen, men av hierarkiet. 

Plasseringen i hierarkiet bestemmer slik hvem som kan kritisere hvem. Scorer man høyt, så blir man mer eller mindre immun mot kritikk.

Berlin!

Etter den islamistiske terroren mot Pride i Berlin er temaet altså brennhett igjen.

Både muslimer og LGBTQ er jo i det ovenfor skisserte offerhierarkiet undertrykte grupper. De blir utsatt for hat, hets, islamofobi og rasisme av de privilegerte. De inngår slik i et slags FN av undertrykte. Og forbausende mange antar derfor at de har sammenfallende interesser, og en slags universell enighet om hvordan verden bør være. De har jo en felles fiende i undertrykkerne.

Da dukker det uunngåelig opp kraftige kollisjoner og paradokser i systemet, ettersom det har et noe anstrengt forhold til verdens realiteter. Dynamikken i den offentlige samtale har vært interessant: 

Først kommer noen forsiktige uttalelser som ikke angriper ideologien bak terroren. Som den skrevet av AP`s Tonje Brenna lenge etter at terrormotivet ligger åpent, hvor dette motivet ikke blir nevnt. Det er smått med krav om å «ta et oppgjør med tankegodset» der, slik vi nesten alltid vil finne når temaet er høyreekstremisme. 

Så kommer kritikken av dette, først og kraftigst altså gjennom en oppsummering gjort av Høyres Ola Svenneby. Men også av flere andre. De hevder at progressive har sterk berøringsangst for dette problemkomplekset.

Til sist kommer svaret på denne kritikken, i form av skarpe og klare uttalelser mot radikal islamisme, blant annet fra Aps Gaute Børstad Skjervø. Så kommer MDGs Eivind Trædal med en krampaktig tirade mot Svenneby for å ha påpekt noe ubehagelig.  

Det er veldig vanskelig for mange å kjøre en rett linje når slike temaer dukker opp. I bunnen for dette ligger paradoksene som er innebygget i offerhierarkiet. 

Båter fulle av paradokser

For hva skjer når et cruise for hovedsakelig homofile menn forsøker å legge til kai i Tyrkia? Blir en undertrykt gruppe hilst velkommen av en annen? Nei. De blir nektet kaiplass fordi cruisets profil ikke stemmer overens med landet «sosiale struktur og moralske verdier». 

Og bedre gikk det ikke da de forsøkte seg i Egypt.

Passasjerer og organisatorer klarte kunststykket å bli overrasket og sjokkert av dette. Antageligvis fordi de hadde tatt sin verdensoppfatning fra et teoretisk offerhierarki, og ikke fra undersøkende nysgjerrighet i den virkelige verden.

Og hva skjedde da flåten med Palestina-aktivister som gjerne blir kalt Freedom Flotilla – en aksjonsgruppe denne skribenten har intim kjennskap til – la til kai i Tunis? Der ble det bråk fra diverse tunisiske organisasjoner som protesterte mot at homoseksuelle var med, eller at den slags frihetskamp ble aktivt blandet inn.

«Vi skal ikke bryte blokaden av Gaza med homser», var en ganske klar uttalelse fra en av dem. Om det var dette som gjorde at Greta Thunberg trakk seg fra styringskomiteen mens flåten var i Tunis, det vites ikke. 

Tallene

Det er rett og slett ikke til å komme fra at alt som inkluderes i LGBTQ-komplekset har særs dårlige levekår i en muslimsk kontekst. Dette gjelder ikke bare for voldelige islamister, eller i konservativt muslimske land. Det gjelder deprimerende store deler av den jevne befolkningen her i Vesten. 

FAFO gjorde en undersøkelse i Drammen i 2016 hvor de spurte elever om deres foreldres negative holdninger til homofili. Nederst «troner» dessverre etniske nordmenn med tre prosent. «Øverst» kommer somaliske foreldre med opptil seksti prosent.

I England gjorde Gallup en undersøkelse i 2009 hvor de spurte befolkningen om «homofile handlinger» lot seg forsvare moralsk. Blant de spurte var 500 muslimer. Ikke en eneste av dem svarte ja. I en annen undersøkelse fra 2016 svarte 56 prosent av britiske muslimer at homofilt ekteskap bør forbys. 

Har noen lyst til å stille spørsmålet «har muslimer rett om homofili» nå?

Berøringsangsten

Man kan diskutere i hvor stor grad berøringsangsten eksisterer i 2026. Kanskje har det også vært endringer i holdninger blant norske muslimer i Drammen siden 2016, eller i England siden 2009. Men å benekte at både berøringsangsten og problemet har vært kraftig for kun kort tid siden, det er et håpløst prosjekt. Dette har nemlig tidligere blitt innrømmet av flere. 

Inga Marthe Torkildsen i SV uttalte at venstresiden «på brutalt vis» hadde sviktet minoritetsjentene. Dara Goldar i samme parti skrev en tekst sammen med Aps Kamzy Gunaratnam der de blant annet sa at «hvite kvinner og menn sensurerer i dag redelige og saklige standpunkter i frykt for å bli irettesatt, stigmatisert eller for å komme med en klumsete formulering».

Og dette gjelder spesielt «hvite kvinner og menn» på venstresiden, ettersom det er de som er mest redde for et slikt stempel fra sine egne.

Aps stortingsrepresentant Mani Hussaini skrev om «venstresidens feighet», og om at «vanlige folk tør ikke å snakke høyt om innvandring i frykt for å bli stigmatisert som fremmedfiendtlige». Og Jan Bøhler har vært klinkende klar om dette problemet i mange, lange år. 

Å bryte gjennom denne berøringsangsten var også det store prosjektet til Shabana Rehman og flere andre som har fulgt henne. I et intervju jeg gjorde med henne for boken Vikeplikt for høyre uttrykte hun sin forbauselse over at progressive ikke var hennes venn.

Roter man bakover i hvorfor dette har skjedd, så finner man offerhierarkiet. Det er det ingen tvil om. Det, og trangen til å aldri være enige med sine politiske motstandere. Som Hadia Tajik engang uttrykte det: 

«Når man har sett at Fremskrittspartiet har inntatt et standpunkt, så har det vært for mange på venstresida som av ren refleks har inntatt det diametralt motsatte standpunktet.»

I 2026?

Kombinasjonen av poster som Tonje Brennas og denne lange historien er altså bakgrunnen for Ola Svennebys reaksjon. Spørsmålet er likevel: Er det presist i 2026?

Kanskje ikke helt. Selv mener jeg at det åpenbart er mindre berøringsangst nå enn tidligere. Grunnen er at berøringsviljen har tvunget seg frem av nødvendighet, fordi berøringsangsten til slutt ble for synlig til å forsvare. Det handler ikke nødvendigvis om prinsipper eller nyvunnet mot – men kanskje like mye om politisk overlevelse når realiteter oversvømmer fromme ønsker og ideologiske drømmer.

Men å nekte for at den tidvis har vært kraftig i tidligere år, det er helt meningsløst. Og noen rester så vi altså trolig etter angrepet i Berlin. Høyres Ola Svenneby har sitt på det tørre når han trekker frem dette som en dynamikk i responsen. 

På skraphaugen

Uansett virker det helt åpenbart at de simplistiske antagelsene om undertrykte og undertrykkende, må skrapes. Det passer blant annet dårlig overens med store fjell av undersøkelser som viser at hvite befolkninger i Vesten – som jo er på toppen av alle privilegiehierarkier – også er de mest tolerante og progressive, målt både mot andre land og mot andre demografiske grupper inne i Vesten.