Høyre trenger en idédebatt – ikke en identitetskamp

Mindre enn ett år etter Høyres fiaskovalg er partiet i ferd med å gå i nettopp den fellen det var bred enighet om å unngå. Nå som asken på branntomten har blitt kald, ser både den ene og den andre sitt snitt til å gjenreise Høyres hus i sitt bilde. Denne sommeren skjer det med utgangspunkt i Bård Ludvig Thorheims postulat om at det har blitt for mye «eid, pride og havvind».

Men Høyres problem er ikke først og fremst at partiet er blitt for liberalt eller for konservativt, men at diskusjonen om konservatisme er blitt redusert til symbolpolitiske enkeltsaker og kortsiktig velgerstrategi.

Thorheim servet først, og Heidi Nordby Lunde tok den angivelig liberale fløyen i forsvar. Det samme har tidligere stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle gjort i sosiale medier. Begge har møtt betydelig motstand i kommentarfeltene. Det blir anført at en offensiv klimapolitikk er noe av det mest konservative som finnes, fordi en av grunntesene i det konservative forvalteransvaret er å overlate gården til neste generasjon i bedre stand enn da du overtok den.

Ingen enkeltsak kan alene stå som «bevis» på Høyres forfall, uansett hvor hyppig den nevnes i kommentarfeltene. Jeg skal ikke bruke mer tid på de øvrige symbolsakene som trekkes frem i podkastene til Ole Asbjørn Ness eller Wolfgang Wee som bevis på at Høyre ikke lenger er Høyre. De er godt kjent, og det er få nye perspektiver å bringe til torgs fra noen av sidene.

Konservatisme i teori og praksis

Det som har vært påfallende fraværende i diskusjonen, er den konservative idétradisjonen. Minerva gir betydelig bedre rom for slike diskusjoner enn løssalgsmediene, men også her foregår diskusjonen i stor grad i det raske formatet som i dag er idealet for å slippe til i samfunnsdebatten.

Det er synd, for dette formatet gir ikke rom for diskusjoner om Thomas Hobbes, Edmund Burke, Samuel Taylor Coleridge, Joseph de Maistre eller Alexis de Tocqueville. Idéarven etter disse og mange andre tenkere – med alle sine styrker og svakheter – utgjør til sammen det som ganske upresist kan beskrives som konservatisme.

I den konservative tradisjonen er det svært vanskelig å finne ideologisk begrunnede svar på konkrete politiske spørsmål. Det er dette som er den radikale forskjellen mellom høyre- og venstresiden. Venstresiden har noe religiøst over seg: Man har utformet et trossystem med utspring i en hellig tekst. Denne teksten er siden blitt tolket og anvendt med varierende hell gjennom en relativt kort historisk periode. Når systemet ikke har fungert, mister man likevel ikke troen. Man vrir heller litt på forståelsen av årsak og virkning og oppdaterer tekstene slik at de passer til sin politiske identitet på venstresiden.

Min bekymring er at folk på høyresiden i dag går i den samme fellen. Her får det noen pussige utslag, nettopp fordi den enkeltes definisjon av konservatisme blir utgangspunktet for diskusjonene. Vår idétradisjon er eldre enn de etablerte politiske systemene vi opererer innenfor i dag.

Ytterkantene nærmer seg hverandre

Store deler av venstresidens idéhistorie handler nettopp om å utforme et idealsamfunn og deretter virkeliggjøre det gjennom politikken, med fare for at hensynet til det konkrete enkeltmennesket blir underordnet den overordnede samfunnsmodellen.

Dette er også blitt et viktig trekk ved den høyresiden som er på fremmarsj i land vi gjerne sammenligner oss med. Trumps bevegelse i USA, Reform UK og AfD i Tyskland er i full gang med dette. Disse fenomenene er selvfølgelig forskjellige, men de har det til felles at det demokratiske fellesskapet snevres inn til å omfatte dem som slutter seg til den samme virkelighetsforståelsen.

Her nærmer de politiske ytterkantene seg hverandre. Min bekymring er at Høyre ubevisst står i fare for å kopiere disse bevegelsene, om enn i en ganske blek variant. Utgangspunktet for denne kronikken er Nils August Andresens tekst «Høyres problemer er veldig store». Vi kan ikke havne i en situasjon der oppskriften på økt oppslutning består av tydeligere fiendebilder, smalere grenser for tilhørighet og en stadig lengre liste over standpunkter man må dele for å regnes som en av «oss». Dette gjelder uavhengig av om man tilhører den påståtte høyre- eller venstresiden i partiet. Slike lister er for partiene på venstresiden. De hører ikke hjemme i et bredt, moderat og konservativt folkeparti med en troverdig politikk for rusmisbrukeren, rørleggeren, læreren og skipsrederen.

Vi må vokte oss for å diskutere konservatisme på samme måte som sosialisme. De er to helt forskjellige vesener, selv om begge kalles ideologier. Konservatisme er et rammeverk for samfunnsforståelse. Denne forståelsen bygger på at enkeltmennesker, familier, næringsliv, organisasjoner og institusjoner utgjør samfunnet. Politikkens rolle er å balansere friheten til enkeltmennesker og grupperinger mot behovet for felles institusjoner og regler som gir alle god jord å vokse i.

Når avisoverskriften er viktigere enn traust styring

I sin oppsummering av diskusjonen mellom Thorheim og Nordby Lunde konkluderer Andresen med at de to fløyene i Høyre må snakke sammen, ikke gjennom aviser og sosiale medier. Det er selvfølgelig helt rett, men da må vi være enige om rammene for diskusjonen. Samtalen må favne langt bredere enn et knippe enkle og populære problemstillinger. Andresen mener også at Thorheim har formulert det mest presise premisset for diskusjonen. Jeg er tilbøyelig til å gi Andresen rett, men slett ikke ubetinget.

Thorheims «Eid, pride og havvind» er kanskje en treffende politisk markering, men rommer ikke mer konkret politikk enn de verdimessige postulatene fra det døende moralske hegemoniet Andresen med rette påtaler. At jeg ikke kan se noen konkret politikk i debatten, er én ting. Vel så interessant er utgangspunktet for kritikken. Jeg opplever at den først og fremst bunner i Høyres prosentvise oppslutning på meningsmålingene, ikke i spørsmålet om hvordan vi skal styre landet gjennom en bred, overordnet og ansvarlig politikk for fremtiden.

Det kan synes som om mange rikspolitikere for tiden er mer opptatt av den siste avisoverskriften enn av traust styring. Dette er etter mitt syn en stor utfordring i vår tid, men det får bli en annen kronikk. Jeg nøyer meg med et kort bilde, nå som klassiske greske epos er på moten. Dagens medievirkelighet er en hydra, og politikere hugger løs på ett hode av gangen. Herakles lyktes først da han endret metode og fikk hjelp av Iolaos. Å svare på hver nye overskrift med raske løsninger løser sjelden sammensatte problemer, men gir en ypperlig anledning til å komme på Dagsnytt 18.

La meg konkludere: Dersom Høyre skal lykkes med samtalen Andresen etterlyser, må samtalen favne langt bredere enn et knippe dagsaktuelle problemstillinger. Andresen påpeker helt korrekt at én mann – Donald Trump – dominerer vår forståelse av verden. Dette gir seg utslag i høyrebevegelser over hele verden som i større eller mindre grad er ekkoer av hans metode. Likevel er det nesten utelukkende i dette forbigående tidsbildet vi prøver å finne løsningen.

Ut av enkeltsakenes hengemyr

Skal vi bygge Høyre for fremtiden, må vi løfte oss ut av enkeltsakenes hengemyr. Hvis vi ender opp med bare å diskutere politikk knyttet til «eid, pride og havvind», vil vi bare synke stadig lenger ned. Vi må drikke fra den historiske idébrønnen vår og famle litt rundt i det abstrakte og filosofiske for å finne vår liberalkonservative ånd i en tid som er radikalt annerledes enn den var sist vi gjennomførte en slik selvransakelse. 

Vi skal selvfølgelig også utforme konkret politikk, men akkurat nå sauses «politics» og «policy» sammen. Den konservative idétradisjonen vil ikke gi oss enkle svar, men den vil gi oss bredere perspektiver og bedre dømmekraft når svarene skal utformes.

Sist vi hadde en slik selvransakelse, var etter valget i 2005. Torbjørn Røe Isaksen ga ut «Høyre om! – For en ny konservatisme». Boken er like relevant i dag. Utfordringen er at rammevilkårene for slike diskusjoner var bedre i 2005. Vi trengte ikke å forholde oss til støyen fra podkaster, sosiale medier og klikkjournalistikk.

Spørsmålet nå er om Høyre har den konservative selvtilliten som skal til for å ta seg tid til denne diskusjonen uten å la seg lokke av meningsmålingenes sirenesang.