For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Folket er tilbake
Demokratiet er i krise fordi folket er i krise, mener Christian Egander Skov.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Smått begynner Christian Egander Skov å bli et kjent navn i Norge. I Danmark regnes historikeren som landets fremste borgerlige intellektuelle. Der hans forrige bok Borgerlig krise fra 2022 stort sett vakte oppsikt i borgerlige miljøer, har hans siste bok, Folkeligt skal alt nu være, fått større oppmerksomhet i Norge.
Den nye boken kan leses som en oppfølger til Borgerlig krise, der han forsøkte å vekke til live den folkelige linjen i dansk borgerlighet. Boken avsluttet med å oppfordre den borgerlige ideologien til å reorientere seg. Den må både bli mer folkelig og mindre individualistisk.
Bok
Folkeligt skal alt nu være
Christian Egander Skov
Gyldendal, 2026
Språk: Dansk
Og der plukker han nå opp hansken i en velskrevet, lettlest og opplysende bok. Skal demokratiet forsvares, må det folkelige gjenoppdages, mener Egander Skov. Det er ikke lenger nostalgi å snakke om folket, det er nostalgi å la være. For begrepet om folket, og dernest folkelighet, kommer vi ikke utenom i politikken.
Om folket er forutsetningen for demokratiet vårt, hva skjer når folket forsvinner?
Folk og folkelighet
Sakens kjerne er det store begrepet «vi». Hvem er vi? Hva vil det si å tilhøre et folk? Dette er blant spørsmålene boken baler med. Og dette er begreper som rommer en viss sprengkraft.
Med folket mener han det historiske, politiske og fortalte fellesskapet vi finner i en nasjon. Den lange kjeden av fortellinger, symboler og ritualer som vi fødes inn i. Og den store fortellingen om hvem vi er kan både fornyes og forhandles, men den kan ikke løsrives fra historien og erfaringene vi sammen deler.
Folket er ikke et forestilt fellesskap, men det er et fortalt fellesskap. Folket er ånd, skriver Egander Skov. Og ånden finnes i fortellingene. I poesien om folkets kontinuitet, minne og arv. Noe som stadig er i bevegelse. Begrepet om folket må forstås som et søkebegrep, som bidrar til å åpne oss mot hvem vi er.
Folkelighet er måten folket blir til mer enn bare en befolkning. Det er den prosessen som innebærer at selvforståelsen og vi-et vedlikeholder seg selv gjennom ulike praksiser, institusjoner og selvforståelser. Det dreier seg altså om rollen som borger. Og det dreier seg om noe demokratisk. Folkelighet, slik Egander Skov forstår det, er et bolverk mot ensretting. Folket kan ikke være en masse med én vilje, folket er i seg selv pluralisme og liv.
Vi må imidlertid også huske at folket også kan være demoni. Folket kan ta skrekkelig feil. Det vil alltid være en mulighet for at folket utarter seg til å bli demoni i fremtiden. Dette gjelder særlig når staten og folket blir én, som under den franske revolusjonen. Eller når ideen om folket handler mer om dem enn om vi, slik som under nazismen eller i moderne tid under Srbrenica-massakren.
Skal vi unngå å havne der, kan vi ikke gjemme bort begrepet om folket. Den underliggende påstanden til Egander Skov er at folkets og nasjonens tid er tilbake. Enten vi liker det eller ikke. Det er dermed opp til oss hvilket innhold vi fyller disse begrepene med.
Egander Skov peker altså på noe som ligger mellom multikulturalisme, som hevder at det ikke finnes et felles kulturelt eller politisk utgangspunkt for et nasjonalt politisk fellesskap, og etnonasjonalisme, som beskjeftiger seg med jord og blod-tankegang. Begge to er feilslått, for folket er ånd. Og en slik nasjonal identitet er åpen for enhver borger som er villig til å ta den til seg.
Postdemokrati
Demokratiets krise er i bunn og grunn en folkelig krise. Vi er, ifølge Egander Skov, inne i en ond sirkel: Identitet og deltakelse henger sammen, vi blir noe sammen, fordi vi gjør noe sammen. Og vi gjør noe sammen, fordi vi allerede er noe sammen. Når deltakelsen svekkes, smuldrer folket opp, og da mister vi også selve grunnlaget for demokratiet. Og deltakelsen svekkes fordi folket er stuet bort og glemt. Han beskriver dagens tilstand som at vi har et folkeformet tomrom i demokratiets hjerte.
For hvis legitim politisk makt springer ut av folket, hva skjer når folket har forsvunnet og mistet for mye innflytelse over maktutøvelsen? Har man ikke makt, så føler man på avmakt.
I 1990 hadde de politiske partiene i Norge omkring 475 000 medlemmer seg imellom. I dag er det kun 150 000 medlemmer. Det er et dramatisk fall, og selv om valgdeltakelsen stadig holder seg høy, har folket trukket seg i for stor grad vekk fra politikken, organisasjoner og fra samfunnet generelt. Samtidig har befolkningen vokst og vi har fått flere partier å velge mellom.
Denne utviklingen etter murens fall skildres også av Anton Jäger i boken Hyperpolitikk. Han har gitt perioden fra 1989 og frem til finanskrisen navnet postpolitikken tid: Politikken ble etter murens fall mindre viktig, og folk søkte seg mot den private sfære, som gjorde at partiene ble profesjonalisert, engasjementet ble svekket, vi ble mer individualisert, vi meldte oss ut av foreninger og organisasjoner, og maktutøvelsen ble langt mer teknokratisk.
Vi må se alt dette i sammenheng. Spørsmålet om nasjonen og nasjonal identitet henger tett sammen med deltakelse i demokratiet. Demokratiet er et folkestyre. Og om vi er fremmedgjort fra vår tilhørighet til folket, vil vi også være fremmed for folkestyret.
Borgerånden i samfunnet er kraftig svekket. Og med det får vi det Egander Skov kaller et postdemokrati. Ja, politikken er fortsatt institusjonelt fungerende, men borgerne sitter hjemme og ser på Netflix.
Denne forskyvningen, fra et bevisst folk som deltar og engasjerer seg i politikken, til et uthulet demokrati med symbolsk representasjon, er den store trusselen mot demokratiet, ifølge Egander Skov. Det er også en kime til vår tids store konflikt: folk mot elite.
Løsningen
Om folket er tilbake, men først og fremst fanges opp av populismen, må løsningen ligge i folkeligheten. Og folkeligheten springer ut av folkelig dannelse. Dette innebærer forbindelse og forpliktelse, men først og fremst, skriver Egander Skov, handler det om forståelse.
Forståelse for hva vi har til felles. Hvordan dyrker vi det? Egander Skov peker på sivilsamfunnet, skolen og å rydde vekk frykten for å snakke om nasjonal identitet.
Det er vel og bra, men boken avler muligens litt for få svar på de mange spørsmål Egander Skov stiller. Forfatteren kunne med fordel vært mer normativ og gått kraftigere inn i konkrete politiske sakskomplekser. Men det er lett å bli kravstor som leser. Boken lykkes nemlig med å forklare hva en sunn folkelighet er. Og hva sunn nasjonalisme er.
Det er ingen smal sak, og et godt utgangspunkt for å smått begynne å orientere oss mot en større forståelse av hvem vi er. Leser man boken for å få en quick fix eller en reformpakke, leser man forgjeves. Egander Skov forsøker i første omgang å vekke oss fra 90-tallets slummer, og få oss til å forstå hvilken tid vi har snublet inn i.
Demokrati må ikke bli abstrakt
Det er ikke noe demokrati uten demokratiske borgere. Og den som vil snakke om demokratiet må derfor også snakke om folket. Det lyder litt som en anklage. Og om det er ment som en anklage, støtter jeg den helhjertet.
For om forsvaret av demokratiet glir over i forakt av det folket demokratiet skal forankres i og springe ut av, er vi på ville veier. Egander Skov kaller dette for demofobi. Og det er i seg selv en årsak til at demokratiet er under press. Det som blir fortrengt vil på et eller annet vis vende tilbake. De europeiske demokratiene har et stort behov for å få en bedre harmonisering mellom folk og elite.
Christian Egander Skov er tydelig konservativ. Likevel burde han leses av alle, ikke bare av borgerlige, for spørsmålene han tar opp i denne boken er for viktig til at vi ikke griper det fatt på grundig vis. Skal vi ha en debatt om nasjonal identitet i Norge må den ikke være lettvint og overfladisk, slik den fort blir. Det må heller ikke overlates til de hardeste kulturkrigerne. Vi fortjener bedre.
