FRA PAPIRUTGAVEN

Vi lever i hyperpolitikkens tid

Likegyldighetens tidsalder er så absolutt forbi, men hva tjener samfunnets nyvunne engasjement til når det stort sett består av et ukontrollert sinne?

Publisert Sist oppdatert

Det skjer så mye i tiden vi lever i. Samtidig føles det som ingenting egentlig skjer i politikken, annet enn høyst nødvendig brannslukking. I vår tid er politikerne bare et tastetrykk unna, men likevel oppleves avstanden til dem som enorm. Mange av oss er apatiske, men mange er også rasende. Det er disse spenningene den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger forsøker å fange i boken Hyperpolitikk – ekstrem politisering uten politiske følger.

Jägers hovedtese er at samfunnet er blitt stadig mer politisert, samtidig som det politiske engasjementet i økende grad har mistet sin institusjonelle forankring. Det politiske engasjementet er overalt, men mangler ofte gjennomslag. Resultatet er en politikk som fremstår som paradoksal i sitt vesen.

Mot slutten av boken trekker Jäger på en allegori fra psykologien, hentet fra Sigmund Freud. Melankoli har en tendens til å slå over i sitt motstykke; den kan tippe over i mani, observerte Freud. Slik, antyder Jäger, har også politikkens karakter utviklet seg: fra 1990-tallets sløve og tilbaketrukne politiske klima til dagens rastløse, høyintensive og mobiliserende hyperpolitikk.

For å lese denne saken må du være abonnent

Minerva er høyresidens dagsavis: et sted for grundig journalistikk, politisk debatt og ideologiske perspektiver du ikke får andre steder.

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS