Folket vil ikke ha «folkets lag»

For iranere har fotball alltid vært mer enn sport. I et land der offentlig glede er regulert, der musikk, dans og fri samling har vært underlagt regimets forgodtbefinnende, ble fotball et pusterom. En felles arena der millioner kunne juble høyt uten å spørre om tillatelse.

Og de hadde noe å juble over. Generasjoner av iranere vokste opp med spillere som satte spor langt utover landets grenser. Ali Daei, som spilte for Bayern München, scoret 109 mål for landslaget – en rekord som sto uutfordret i internasjonal fotball i over to tiår.  Ali Karimi, elegant og uforutsigbar, ble kalt «den asiatiske Maradona» og nådde Bundesliga med Bayern München. Mehdi Mahdavikia ble en institusjon i Hamburg, respektert av europeiske tilskuere som visste lite om Iran, men alt om hans spillestil. Disse mennene var ikke bare idrettsutøvere. De var bevis på at Iran hørte hjemme blant de beste.

Da Iran kvalifiserte seg til VM i 1998, brøt det ut ren mani i gatene. «Det var en av de mest stolte og elskede institusjonene i Iran, på tvers av politiske skillelinjer», forteller den iranske forfatteren og historikeren Arash Azizi. Fotball var det nøytrale rommet, der en hel nasjons stolthet kunne samles, uavhengig av hvem som satt med makten.

Denne generasjonen iranske landslagsspillere har støttet det iranske folket gjennom årene med vedvarende demonstrasjoner. Det rommet har skrumpet inn.

Når fansen heier på tapet

Etter år med statlig mislighold og gjentatte, brutale nedslaktinger av sivile demonstranter, har mange iranere begynt å se selv sitt nasjonale fotballag som en forlengelse av lederskapet i Teheran. Under VM i Qatar i 2022 nådde splittelsen et nytt nivå. Spillerne nektet å synge nasjonalsangen i åpningskampen mot England, mens tusenvis av iranske fans på tribunen ropte og bukket tommelen ned mens musikken spilte.

Det var ikke nok for mange. Da Iran tapte 1–0 mot USA, feiret anti-regjeringsdemonstranter tapet med fyrverkeri og jubel i iranske byer. Én mann ble skutt og drept av iranske sikkerhetsstyrker for å uttrykke støtte til det amerikanske laget ved å tute i bilen.

Når hjemmefansen feirer landslagets tap, er det ikke lenger fotball. Det er politikk, i sin rå og tragiske form.

Azmoun som syndebukk

Nå, foran VM 2026, er det samme mønsteret tilbake, med nye og enda skarpere detaljer. Irans nest mestscorende landslagsspiller gjennom tidene, Sardar Azmoun, kalt «den iranske Messi», er ikke tatt ut i troppen. Ifølge rapporter ble han kastet ut etter at et bilde av ham sammen med emiren av Dubai sirkulerte på sosiale medier. Dubai-emiren er kjent som en amerikansk alliert. Det skulle ikke mer til for det iranske regimet. Azmoun ble utestengt for det myndighetene betraktet som illojalitet mot staten.

Det er ikke tilfeldig at det er nettopp Azmoun som rammes. Han støttet offentlig de iranske kvinnene under protestene i 2022 og uttalte at han var villig til å ofre landslagsplassen for «én hårstrå på hodene til iranske kvinner».  Han var en av få som torde å si noe. Prisen er utestengelse. En av det iranske landslagets beste spillere utestenges for å ha tatt et bilde.

Under treningskampene i oppkjøringen til VM ble det iranske landslaget omgjort til et propagandaverktøy for regimet. Som et symbol på de 168 som ble drept av en missil, bar de med seg skolesekker. I kommentarfeltene under videoene spurte folk om landslaget hadde glemt de 40 000 som ble drept under demonstrasjonene i januar 2026.

I en uformell meningsmåling på sosiale medier, der over 45 000 har deltatt, sier 59 prosent at de håper Iran taper mot New Zealand, 12 prosent sier at de håper på uavgjort. Misnøyen med det iranske landslaget kunne knapt vært større.

Eksilprotest mot «folkets lag»

Pressekonferansen dagen før åpningskampen mot New Zealand i Los Angeles illustrerte absurditeten. Trener Ghalenoei og stjernespiller Taremi ble knapt spurt om taktikk eller laguttak. Nesten alle spørsmål handlet om politikk. Ghalenoei svarte at laget var «vant til å skape muligheter ut av vanskeligheter». En setning som sier mer om Irans generelle situasjon enn om fotball. Han ba også om støtte fra det store iranske miljøet i Los Angeles, og uttrykte håp om at de ville komme og heie.

Svaret fra eksilmiljøet kom raskt. Reza Pahlavis kontor oppfordret iranere til å møte opp på stadion med løve-og-sol-flagget, det gamle, pre-revolusjonære flagget som regimet hater, snu ryggen til under nasjonalsangen og bære bilder av demonstranter drept av myndighetene. Budskapet var krystallklart: Iran er ikke Den islamske republikken.

Spillerne er fanget midt imellom. Treneren ber om glede og nasjonal enhet. Eksilmiljøet planlegger protest. Og hjemme i Iran sitter folk og venter – ikke nødvendigvis på seier, men på et tegn. Et lite tegn på at spillerne på gressmatta husker hvem de egentlig spiller for.

«Dette laget representerer ikke nasjonen», sier deler av diaspora-miljøet. «Det er i praksis et propagandainstrument for regimet.» De har dessverre rett. Det iranske landslaget har i stadig større grad blitt politisert. Trenerne hentes fra regimets egne rekker, og resten av støtteapparatet består i stor grad av folk som er tilknyttet revolusjonsgarden.

Det mest rammende ved historien om det iranske landslaget er kanskje dette: Trøsten er borte. Det som en gang ga iranere felles glede, uansett bakgrunn og politikk, er blitt enda et felt der regimet har satt sine klør. Stjernene som fikk iranere til å glemme hverdagen i noen timer, finnes ikke lenger. I stedet stiller et lag der den beste spilleren er utestengt for å ha møtt feil person, der treneren blir stilt til veggs om politikk før han får snakket om fotball, og der seier og tap begge er blitt politiske erklæringer.

Fotball var den siste trøsten. Også den er nå forgiftet.