For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Høyre eller venstre?
Når noe omtales som «på høyresiden» eller «høyrevridd», forutsetter det at vi vet hva høyresiden egentlig er. I dag rommer begrepene så sprikende fenomener at spørsmålet om KrFs utvikling ikke bare dreier seg om hvor partiet står, men hva «høyre» og «venstre» i det hele tatt betyr.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Hva er egentlig til høyre i politikken i dag, og hva er til venstre? Har for eksempel Kristelig Folkeparti beveget seg til høyre? Befinner Asle Tojes nasjonalkonservatisme seg klart på høyresiden? Eller er Ine Marie Eriksen Søreides liberalkonservative argumentasjon for norsk EU-medlemskap et bedre eksempel på høyresidepolitikk?
Svaret på hva som er til høyre og hva som er til venstre, avhenger selvsagt av hvordan vi definerer begrepene, og også hvor i historien vi befinner oss. En god jakt på definisjoner hjelper oss uansett å se hvor genuint komplekse mange politiske merkelapper er, herunder også merkelapper som konservativ, liberal og radikal. La meg som et ørlite bidrag forsøke meg på en idéhistorisk og filosofisk refleksjon.
Individ vs. fellesskap
Det vi kaller høyresiden i politikken, oppstod ikke minst som et resultat av den franske revolusjon og de beinharde debattene om dens konsekvenser for over to hundre år siden. Da var det høyresiden som forsvarte tradisjon og fellesskap mot omveltninger og individualisme. Også mye av høyresidens motstand mot fremvoksende sosialisme et århundre senere ble formulert langs de samme linjer: Vi må ta vare på det samfunnet som er møysommelig bygget opp, fremfor å rive det ned i materialismens, radikalismens, de individuelle rettighetenes og de rent fysiske behovenes navn. Dette var riktignok en høyreside som også forsvarte sine egne privilegier, og ofte kunne dens konservatisme – dens bevarende filosofi – med rette kritiseres for å bestå mest i en bevaring av makten til dem som allerede hadde makt, og i en kamp mot å la flere få tilgang til makt og privilegier. Det underliggende forsvaret for fellesskap og sammenheng må likevel ikke glemmes.
I dag vil mange si, litt forenklet, at høyresiden representerer en vektlegging av individualisme og økonomisk materialisme, mens venstresiden vokter om fellesskap og til en viss grad også ikke-materielle, ikke-økonomiske verdier. Dette står i en klar og interessant kontrast til det ideologiske kartet jeg nettopp skisserte. Den enkle beskrivelsen av individualisme (høyre) vs. fellesskap (venstre) kolliderer også med fenomener som sterkt vektlegger nasjonale og etniske fellesskap, og som gjerne sies å befinne seg til høyre snarere enn til venstre.
Når både det mest individualistiske og det mest tradisjonsbevarende jevnlig går under navnet «konservatisme» – når endog en radikal populist som Donald Trump kan bli kalt «veldig konservativ» – blir forvirringen noe nær komplett.
Kartet kompletteres – og kompliseres i grunnen ytterligere – av den fremvoksende liberale strømningen som har preget store deler av Vesten de siste hundre årene – med røtter tilbake til Opplysningstiden – med sin kamp for personlig frihet og mot maktkonsentrasjon. De totalitære tragedier i det 20. århundret, som tilsynelatende plasserte seg på hver sin ytterside – nasjonalsosialismen ytterst til høyre og den totalitære kommunismen ytterst til venstre – viste seg å representere en så ekstrem form for brutalitet at de maktet å samle liberale, demokratiske krefter både til høyre og til venstre til kamp mot ensretting, brutalitet og eneveldige ideologier.
Slik sett er den liberale rettsstaten og de individuelle menneskerettighetene blitt et fellesgods i de fleste demokratiske rettsstater, og de befinner seg ikke nødvendigvis på noen høyre eller venstre fløy. I dag vil imidlertid mange si at dette fellesgodset, som i kjølvannet av den kalde krigen ble regnet som det seirende politiske systemet, i økende grad er truet.
Skal vi lage noen sammenfatning om norsk politikk, må vi nok si at den er i hovedsak liberal i ordets brede forstand langs mesteparten av partispekteret, med skillelinjer som gjør det mulig å dele politikken inn i konservative, liberale, kristendemokratiske, sosialdemokratiske og sosialistiske leire, med mange overlappinger mellom dem. Det liberale i snevrere forstand, preget av skepsis til en sterk statsmakt, mye omfordeling og en stor offentlig sektor, er hovedsakelig havnet til høyre for midtstreken i politikken. Dermed finner man på høyresiden både det gammeldagse tradisjonsbevarende og det moderne frihetssøkende.
Den vanskelige plasseringen
Langt på vei er det sant at den konservative og liberale (og langt på vei også den kristendemokratiske) høyreside eller ikke-sosialistiske side forsvarer individet mot for mye statlig innblanding, mens den sosialdemokratiske og sosialistiske leiren hegner om politiske fellesskapsløsninger organisert av en sterk offentlig sektor. Men bildet er altså på ingen måte entydig og enkelt. For hva er egentlig mest til høyre, og hva er mest til venstre i mange av vår tids politiske og ideologiske debatter?
Spørsmålet melder seg med full kraft i diskusjonen om Kristelig Folkeparti. Partiet har i mangt beveget seg til høyre det siste året, sies det, om enn med en god dose intern uenighet. Hva betyr det? Og går alle bevegelsene i samme retning?
Feiring av mangfold og fremhevelse av rettighetene til dem som faller utenfor samfunnets «mainstream», er det ikke lett å plassere til høyre eller venstre. Noen vil mene at mer åpenhet og liberalisme hva angår livsstil og familieverdier er typisk høyresidepolitikk. Andre vil derimot mene at en mer konservativ holdning med strammere rammer for hva samfunnet bør godta, befinner seg til høyre i politikken. Her ligger det også en særegen utfordring for Kristelig Folkeparti, som vektlegger verdien av annerledeshet veldig sterkt i abortspørsmålet, men som oppfattes som langt mer enhetssøkende i for eksempel spørsmålet om «to kjønn». At skepsis til et fenomen som pride-feiringen kan formuleres både som et spørsmål om frihet (rettet mot ensretting og meningstvang) og som et spørsmål om ivaretakelse av rammer og tradisjoner (mot utglidning og overdreven liberalisme), er både interessant og betegnende for hvor sammensatt dette er.
Når Kristelig Folkeparti er et restriktivt parti i abort- og bioteknologispørsmål og tilgrensende saker, gjør det at man befinner seg til høyre eller venstre? Hvis vi plasserer Fremskrittspartiet lengst til høyre innenfor den parlamentariske sfæren av partier, står vi overfor et av de mest liberale partier i slike spørsmål overhodet – tenk bare på dødshjelpdebatten. Hva er høyre her, og hva er venstre?
En av vår tids uten sammenligning største utfordringer er naturtap og den overordnede klimatrusselen. En politiker som mener at kortsiktige økonomiske hensyn må vike for beskyttelse av naturen og dens mangfold: er vedkommende til høyre eller venstre? Begrepet «konservativ» kan vel romme den som mener at fellesskapet har et betydelig ansvar for å unngå kortsiktig profitt på bekostning av naturen, endog ved å begrense individets frihet. Andre mener at jo mer skeptisk man er til å prioritere miljø- og klimaspørsmål, jo mer konservativ og jo mer til høyre befinner man seg. Hva er egentlig til høyre, og hva er til venstre?
Kulturpolitikk inneholder lignende spenninger, mellom markedsstyring på den ene siden og ivaretakelse av tradisjoner og institusjoner på den andre. Hva er til høyre, og hva er til venstre? Vi finner det samme i skolepolitikken. Den som vil vektlegge nytte og effektivitet i skoler og universiteter («nei til tullefag!»), satt opp mot den som vil vektlegge kunst, litteratur, åndelighet og rom for menneskelig kreativitet, er vedkommende til høyre eller venstre? Og hva med våre holdninger til fremvoksende teknologi, som kunstig intelligens? Hvis jeg ønsker å hjelpe frem innovasjon og nytenkning, men på samme tid frykter at mye av den samme teknologien er i ferd med å utfordre selve menneskeverdet og rettsstaten vår og derfor må reguleres, er jeg da til høyre eller venstre?
Eller hva med bistand og internasjonalt samarbeid? Kan ikke et ønske om å sette våre egne nasjonale interesser og politikk i en global sammenheng, der kamp mot fattigdom og for bedre styresett andre steder i verden er en sentral del av en god utenrikspolitikk som ikke bare er moralsk riktig, men som også tjener oss selv, plasseres til høyre like mye som til venstre?
Politikk handler – heldigvis – ikke om rendyrkede ideologiske båser, og det handler om mye mer enn «høyre» og «venstre». Selv kaller jeg meg oftest liberalkonservativ (om enn med både sosialdemokratiske og kristendemokratiske sympatier): liberal i min støtte til rettsstatsinstitusjoner, markedsøkonomi, mangfold og individuelle frihetsrettigheter; konservativ i min støtte til tradisjoner og holdninger som ivaretar kulturelle verdier og det grunnleggende menneske- og natursyn som vi trenger for å forsvare menneskeverdet, en levelig verden og evnen til å sette våre samfunn og liv inn i en større sammenheng.
Dette kan lede meg i flere retninger rent politisk – både til høyre og til venstre – men i den grad dette plasserer meg på en ikke-sosialistisk høyreside, bør det også hjelpe meg til å utfordre den siden. Hvordan kan vi kombinere forsvar for individuell frihet, markedsøkonomi og mangfold med beskyttelse av naturen? Hvordan kan vi vise hvor viktig menneskeverdet er ved å sørge for reell støtte til dem som på grunn av sine særpreg eller sine spesielle behov faller utenfor? Hvordan kan vi ivareta et bredt, fritt og tolerant fellesskap, og samtidig ivareta nasjonale tradisjoner og sette tydelige grenser mot intolerante og autoritære krefter? Hvordan kan vi feire – og delta fullt ut i – internasjonalt samarbeid og hegne om nasjonal stolthet og selvstendighet på samme tid?
Begrepsendringer i en urolig tid
Viktigst er det at vi definerer det vi under enhver omstendighet må beskytte (og som i høyeste grad er truet i dag) – menneskeverd, menneskerettigheter, rettsstat og et bærekraftig naturmangfold – og samtidig unngår å plassere løsningene for rigid i ideologiske båser. Prinsipper og ideologier kan være nyttige verktøy og samlingspunkter, og de kan hjelpe oss å definere vårt samfunns- og menneskesyn. Men de er – og bør være – komplekse og sammensatte, og samtidig tydelige nok til å utgjøre en front mot livsfarlige ideologier som truer rettsstaten, menneskeverdet og en fredelig verdensorden.
Enhver som lefler med ytterliggående, autoritære ideologier og tilhørende løsninger eller med ekstremt lettvinte former for populisme som river ned rettsstatens grunnmur – om enn tilsynelatende med fredelige hensikter – må vi advare mot, samme hvor populær han eller hun måtte klare å bli (les: Donald Trump).
Faresignalene om at verden kan nærme seg et 30-tall like ødeleggende som det forrige – sett i lys av blant annet Putins brutalitet og nasjonalisme – blir ekstra skremmende i en verden der ødeleggende ideologier og brutalt fiendskap kan spre seg med digitaliseringens lynende hastighet. Glem aldri hva Joseph Goebbels klarte bare ved hjelp av talerstol, radio og film – og tenk hva han kunne ha klart i dag. I et slikt samfunn og en slik verden er kampen mot det som bryter ned selve grunnmuren for samfunnet vårt, desto viktigere.
Og i et samfunn der lefling med en kombinasjon av radikalt, nasjonalistisk og populistisk tankegods ofte får – eller gir seg selv – merkelapper som både «kristen» og «konservativ», merker jeg at jeg, som inntil ganske nylig ville ha brukt begge merkelapper om meg selv også i en politisk sammenheng, i stedet søker å definere meg som mer liberal. Det betyr ikke at jeg har mistet min tro eller for den saks skyld min farsgenerasjons verdikonservatisme, men at jeg ser en verden rundt meg som er i ferd med å kaste om på hva begrepene betyr.
KrFs utfordring
Hva da med Kristelig Folkeparti, som var utgangspunkt for disse betraktninger (og som, for all del, selvsagt står last og brast med rettsstaten og folkestyret: jeg mener ikke å antyde noe annet)?
Partiet skal etter min mening passe seg for å rendyrke posisjoner som uvegerlig vil tolkes som ideologiske plasseringer i retning av noe fastlåst og innsnevrende (akkompagnert av ord om nasjonale og kristne verdier), samtidig som partiet selvsagt må tørre å utfordre og være motstrøms. Noen av reaksjonene som den nye KrFU-lederen møtte i høst for sitt syn på abort, har gått langt utover det rimelige. Men hun og partiet for øvrig bør lytte nøye til dem som frykter at det som kan oppleves som ytterliggående standpunkter i ekstremt krevende saker, kan skyve mennesker bort fra et parti som i spørsmål som bistand, bioteknologi og beskyttelse av både skaperverk og tradisjon representerer en viktig stemme i norsk politikk. Veien til et samfunn som virkelig hegner om menneskeverdet, går ikke gjennom stengsler mot annerledeshet eller snever religiøs sjåvinisme. (Det sier jeg altså som aktivt kirkemedlem, og som gammel venn av KrF.)
For all del, dette er ikke enkelt – det er jo nettopp det som er poenget. Vi må ikke låse oss fast i ideologiske båser som entydig og triumferende forteller oss hva man bør mene dersom man befinner seg til «høyre» eller til «venstre», og vi må være åpne for at det som synes å representere en høyredreining for en, kan fortone seg helt annerledes for en annen.
Og ikke minst, til alle som på et eller annet vis befinner seg på høyresiden: Det er plass på den siden av politikken til den som er både liberal, internasjonalt rettet og verdikonservativ på samme tid. Det er faktisk ingen dårlig kombinasjon. Gå tilbake og les om det politiske livsverk til to høyst forskjellige, men samtidig utfyllende skikkelser: Lars Roar Langslet og Inge Lønning. Jeg mener ikke et øyeblikk å være nostalgisk, men deres evne til å manøvrere smidig både i høyre-venstre-spenningene og i liberal-konservativ-spenningene, har vi mye å lære av.
*
En tidligere versjon av denne teksten er blitt publisert på forfatterens Facebook-side.
Henrik Syse er forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og professor II ved Oslo Nye Høyskole, samt forfatter av en rekke bøker, nyligst Fordi det er vanskelig: Om menneskets utrolige reise til månen (Cappelen Damm, 2025), skrevet sammen med Jenny Helene Syse.
