For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Årets gullpenn: – Nordmenn skriver som fulle sjømenn
Etter å ha skapt stor irritasjon i årevis med sin kritikk av Norge og norsk kultur, hedres Sanna Sarromaa nå med Gullpennen. Hun er rørt og stolt, men lite imponert over nordmenns språklige evner.
Publisert
Minervas journalist og samlivsspaltist Sanna Sarromaa hedres i dag med Riksmålsforbundets pressepris Gullpennen for sitt virke. Prisen deles ut hvert år til en medarbeider i dags- eller ukepressen som skriver riksmål/moderat bokmål, og det legges vekt på skribentens personlige stil og nyanserikdom, skriver Riksmålsforbundet på sine nettsider.
– Med sine friske utspill vet Sanna Sarromaa å erte på seg alt fra gråstein til det norske folk. Men hun gjør det med en språklig finesse og retorisk snert som er en Gullpenn-vinner verdig, sier juryleder Tom Egeland. Foruten Egeland består juryen av Vetle Lid Larssen, Cathrine Calvert, Knut Olav Åmås, Sturle Scholz Nærø og fjorårets vinner Torgrim Eggen.
Minerva sendte sin redaksjonssjef til nabopulten for å ta en prat med Sarromaa om prisen, grammatikk og om hun skriver like godt på finsk.
– Hele Norges – men først og fremst Minervas – Sanna Sarromaa, i dag mottar du Riksmålsforbundets mediepris Gullpennen. Hvor stolt er du nå?
– Jeg er kanskje mer rørt enn stolt, selv om jeg selvsagt også er stolt. Da Tom Egeland ringte og fortalte at jeg skulle få denne prisen, begynte jeg å gråte. Det føltes så stort. Jeg tror faktisk ikke en innfødt nordmann kan skjønne hvor stort det er. Å være fremmedspråklig og få en pris for sitt språk. Jeg kom til Norge som voksen – noen man hører veldig tydelig når jeg åpner munnen.
– Som juryen er inne på, har du en evne til å erte på deg folk med dine artikler. Vi som kjenner deg får et inntrykk av at du primært ønsker å påpeke nordmenns mangler, slik at vi kan forbedre oss og leve opp til dine forventninger, litt som en overbærende svigermor som lurer på om avkommet ikke kunne gjort bedre enn dette. Og som tilfellet er for mange svigerbarn, er krenkelsesgraden nokså høy når stikkene kommer. Føler du at du endelig får anerkjennelse for innsatsen og alle oppfordringene om å deportere deg selv?
– Ha ha! Det er helt riktig at jeg ønsker å påpeke feil og mangler, for det er jo oppgaven til en debattant og skribent. Tenk på alle de skribentene og samfunnsdebattantene som ikke erter på seg noen – har de egentlig sagt noen ting? De har bare ramset opp selvfølgeligheter. Hvis man ikke får noen oppfordringer om å flytte til Finland i innboksen hver gang man har sagt noe offentlig, så har man egentlig ikke sagt noen verdens ting. Det er ingen bragd å greie å si noe alle er enige om. Det blir som disse 17. mai-talene. Det er jo klinkende likegyldig hvem som holder talen, om det er Eivind Trædal eller Asle Toje. Hver eneste 17. mai-tale er et digert gjesp. Man bare sier de riktige tingene og alle er enige. Klapp, klapp. Jeg har aldri hørt en 17. mai-tale med innhold og brodd.
– I tillegg til å skrive friskt og freidig er du også over middels opptatt av grammatikk, hvor du heller ikke er redd for å påpeke din dype skuffelse over manglende evne til å hegne om det norske språket, særlig blant oss som jobber med skriving og språk. Du ser ut til å være i ditt happy place når du kan sitte hjemme med rød blyant og rette skrivefeil i norske aviser. Hvilken dom vil du felle over nordmenns skriveferdigheter i dag?
– Nordmenn skriver som fulle sjømenn. Det er faktisk kjempeflaut. Jeg var nylig på et seminar og fikk en firmapresentasjon av en kommunikasjonsdirektør. Powerpoint-slidene til kommunikasjonsdirektøren var fulle av skrivefeil. Tenk at du jobber som kommunikasjonsdirektør og ikke kan skrive. Samme med lærere og journalister. Det er enkelte yrkesgrupper som virkelig burde kunne dette, men når ikke engang de kan skrive, hvem skal kunne det da? Og legg merke til at det er «engang», ikke «en gang». Ikke engang den forskjellen kan nordmenn, selv om man kan høre den. Selv jeg som er utlending kan høre forskjellen på «en gang» og «engang».
En nerve er åpenbart truffet, men før Sarromaa kan raljere videre, stopper hun seg selv, trekker pusten dypt og fortsetter:
– Poenget mitt er at skriving er en grunnleggende ferdighet. Du burde kunne skrive norsk etter en tiårig grunnskole uansett hvilken yrkesvei du velger. Jeg falt for mannen min, som jeg møtte på Instagram, fordi han ikke gjorde skrivefeil. Det burde være en low bar, men det er det ikke. Det er så få som kan skrive. Og da mener jeg ikke at folk må være Tolstoj, men at de behersker noe så elementært som sammensatte ord, for eksempel. Jeg hadde aldri takket ja til et stevnemøte, for å si det sånn.
– Det er, som du er inne på selv, ingen liten bragd for en utlending å vinne denne prisen – for selv om du har bodd her over halve livet, er du i aller høyeste grad fortsatt finne, og det vil du vel neppe gi opp selv for en gudbrandsdalsbunad og livstidsforsyning på brunost på statens regning. Men kan det ha seg slik at suksessen er knyttet opp mot det norske språket? Skriver du egentlig veldig dølt på finsk, slik at du ikke kan ha noen skribentkarriere der – for ikke å snakke om reise tilbake?
– Det er et sabla godt spørsmål! Jeg tror jo at man blir litt halvspråklig i morsmålet etter så mange år i eksil. Jeg leser fortsatt en del på finsk, ikke minst barnelitteratur, men jeg har strengt tatt ikke skrevet noe annet enn brev på finsk de siste årene. Til gjengjeld brevveksler jeg mye med mine finske venninner. Jeg vet ikke hvordan det ville gått med en skribentkarriere i Finland, men jeg får ikke testet det heller før vi eventuelt flytter til Helsinki. Min mann, han som ikke gjør skrivefeil, jobber i Danske Bank. Vi har også Danske Bank i Finland, slik at han bare kunne søke overflytting dit. Jeg tror jeg hadde vært enda lykkeligere i Finland, først og fremst fordi jeg hadde vært omgitt av morsmålet. Finsk språk gir meg veldig mye glede. Det er så mange ord som jeg er skikkelig glad i: hihhuli, huppeli, pömpeli, pöpelikkö, tötterö, töötti, tuutti, namiskuukkeli, höpöhöpö, pösilö. Jeg aner ikke hvordan jeg ville sagt disse tingene på norsk! Mitt ordforråd på finsk er mye rikere enn på norsk.
– Du skal si noen ord i forbindelse med prisen. Kan du gi oss en smakebit på hva du vil formidle?
– Jeg skal fortelle alle hvor dypt jeg hater metaforen «reise», og så skal jeg uttrykke min takknemlighet for Minerva som gir meg muligheten til å skrive og til og med få betalt for det. Jeg er riktignok hele tiden redd for at Minerva går konkurs eller at jeg får sparken, men det er kanskje typisk finsk å være redd for sånt? Det går bra med oss, gjør det ikke det? Nye abonnenter strømmer på.
