Et regime foran undergangen

Titusener er drept av myndighetene i opptøyene i Iran, mange av dem massakrert i løpet av de ekstremt blodige døgnene 8.-9. januar. Det kommer etter et år med rekordmange henrettelser. Protestene ser for en stor del ut til å være slått ned. Det er midlertidig. Ingen kan i dag si hvor lenge den aldrende despoten ayatollah Ali Khamenei – Irans statsoverhode, øverstkommanderende og «åndelige leder» – blir sittende. Det er liten grunn til å tro at regimekollaps er rett rundt hjørnet, selv om dramatiske endringer likevel plutselig kan komme.

Nådeløs brutalitet fremfor gradvise reformer

Det er heller ingen grunn til å tro at regimet ikke vil utfordres videre. Det tok et år med politisk uro og demonstrasjoner før en kreftsyk sjah Mohammad Reza Pahlavi innså at slaget var tapt og forlot landet. Et par uker senere, 1. februar 1979, returnerte den 76-årige ayatollah Ruhollah Khomeini fra sitt eksil i Paris og ble møtt med hyllest fra store folkemasser.

Rett før han forlot landet, hadde sjahen utnevnt Shapur Bakhtiar – lederen for en betydelig opposisjonsgruppe – til statsminister. Han hadde også iverksatt tiltak for å imøtekomme krav fra opposisjonen, men ingen av dem fikk den ønskede effekten; de stagget ikke protestene og hindret ikke en dypere samfunnsomveltning.

Noe av det første Khomeini gjorde etter å ha landet på iransk jord, var å utnevne Mehdi Bazargan til statsminister i en overgangsregjering. En ukes tid virket to statsministere i to ulike regjeringer. Bakhtiar hadde knapt noen autoritet i statsapparatet, men det avgjørende vendepunktet kom da hæren erklærte nøytralitet – og dermed sviktet sjahen. Bakhtiars regjering kollapset. Fra 11. februar 1979 var nye makthavere på plass, og den fremtidige styreformen i støpeskjeen. På dette tidspunktet var det ikke klart at et islamistisk styre med klare totalitære trekk ville se dagens lys før året var omme.

Les også:

Pluss

Pluss

Amper Iran-debatt i Oslo: «Det inviterer ikke til noen god samtale å stemple folk!»

En lærdom ayatollah Ali Khamenei, som overtok da Khomeini døde i 1989, skal ha trukket av hendelsene frem til sjahens fall, og i enda større grad av sovjetiske Mikhail Gorbatsjovs reformprogram (perestrojka) og gradvise åpning (glasnost) av samfunnet, er at selv forsiktig liberalisering og imøtekommenhet i kjølvannet av protester er livsfarlig for regimet; opptøyer må slås ned med den kraft og brutalitet som situasjonen krever.

I år har regimets brutalitet vært mer ekstrem enn noen gang tidligere. Alvorlige protester har funnet sted – og blitt slått ned – flere ganger: studentopptøyene i 1999, opptøyene etter anklager om massivt valgfusk i 2009, protestbølgen i 2017–18, «blodige November»-opptøyene i 2019, og de omfattende «kvinne, liv, frihet»-protestene i 2022 som fulgte etter Mahsa Aminis dødsfall i politiets varetekt.

Politiske revolusjoner basert på massemobilisering er sjeldne. Når vi skal forsøke å forstå dette fenomenet, er det et lite knippe forutsetninger for revolusjon som går igjen – i tillegg til utløsende hendelser. Tre av dem er særlig viktige.

Alvorlig krise

Den første forutsetningen er at det har oppstått en omfattende og alvorlig krise, ofte av økonomisk art. Det var for eksempel store økonomiske utfordringer de siste månedene sjahen styrte. Inflasjonen var høy, mange var arbeidsledige og det hele toppet seg da oljeproduksjonen ikke lenger kunne opprettholdes mot slutten av 1978. Da sjahen 16. januar året etter fløy i helikopter fra palasset i Teheran til flyplassen for å komme seg ut av landet, kunne han se ned på endeløse køer av biler ved bensinstasjonene. Folk forsøkte å skaffe bensin, som nå var en knapphetsvare under rasjonering i et av landene i verden med størst oljereserver.

Økonomi har også spilt en rolle ved flere av protestene iranske myndigheter har slått ned siden. I 2017-18 var store prisøkninger på matvarer og drivstoff utløsende faktor. Dermed var det også klart at den økonomiske politikken til daværende president Hassan Rouhani var helt mislykket. I 2019 utløste en brå økning i bensinprisen protestene.

Dagens motstandsbølge begynte da inflasjonen nådde nye høyder og den iranske valutaen kollapset. Det har gjort det nærmest umulig å drive handel. De første protestene sprang derfor ut fra basarene i Teheran — en handelsstand som tradisjonelt har vært relativt regimetro. I tillegg har banker gått over ende. Strenge sanksjoner, særlig fra USA, har forsterket de økonomiske problemene.

I tillegg kommer flere andre grunnleggende utfordringer: vannmangel, blant annet med store vansker med å dekke behovet for de anslagsvis 15 millionene som bor i hovedstadsområdet, og en ustabil strømforsyning som gjør dagliglivet enda vanskeligere.

Det ydmykende nederlaget i tolvdagerskrigen i fjor sommer har heller ikke hjulpet. Det ble ingen rally ‘round the flag-effekt i kjølvannet av krigen. Mange ser at de enorme ressursene som er brukt på atomprogrammet, ballistiske raketter og utenlandske militser, slik som Hizbollah, Houthi-bevegelsen og Hamas, i stor grad har gått til spille. Til tross for at krisen hjemme er dypere enn noensinne, har regimet ikke oppgitt sine utenrikspolitiske ambisjoner. Iran er et ressursrikt land med en velutdannet befolkning, men den islamske republikken fremstår som stadig mer vanstyrt, med et korrupt og inkompetent lederskap.

Bred mobilisering

Den andre forutsetningen for en samfunnsomveltning drevet frem nedenfra, er at opposisjonen utgjør en bred koalisjon som opptrer rimelig samlet på tvers av etniske, religiøse og politiske skillelinjer. Det krever organisering, og normalt også at det vokser frem lederskikkelser som kan inspirere og angi retning. Til tross for sjahens autoritære styresett, fantes det politiske ledere på frifot i Iran i 1978-79 som kunne organisere motstanden, men den som først og fremst oppildnet massene var uten politisk erfaring og hadde ikke vært i landet på 15 år, nemlig Ayatollah Khomeini. I dag er det å organisere motstand innenfra nærmest umulig, siden regimet er langt mer repressivt. Men igjen har en leder i eksil – den tidligere sjahens sønn Reza Pahlavi – inntatt rollen som relativt samlende inspirasjonskilde for regimemotstanderne.

At opposisjonen mot mullaregimet er bred, er det liten tvil om. Mindre klart er det hvor stor den folkelige støtten til det sittende regimet faktisk er: noen anslår den til rundt 10 prosent, andre til maksimalt 15-20 prosent. I et land på om lag 92 millioner innbyggere utgjør det likevel et betydelig antall. Valgstatistikken må tolkes med forsiktighet, men det ble rapportert at 18 millioner velgere stemte på hardlineren Ebrahim Raisi – «Slakteren fra Teheran» – ved presidentvalget i 2021. Før han omkom i en helikopterulykke, ble han ofte nevnt som en av de få aktuelle kandidatene til å overta øverste leder etter Ayatollah Khamenei. Mange av de som støtter regimet, gjør det av mer opportunistiske grunner. Den harde kjernen av lojale islamister er på noen få millioner. Selv om et overveldende flertall av iranere ønsker grunnleggende reformer eller regimeskifte, er det likevel klart at regimet ikke er hatet av alle.

Les også:

Pluss

Pluss

– Vesten ser ikke ut til å forstå Iran

I 1978-79 besto opposisjonen av alt fra det politiske sentrum til kommunister på ytre venstre fløy. Opposisjonen inkluderte liberale, sekulære krefter, så vel som religiøse av alle avskygninger – inkludert så godt som hele presteskapet. Både venstresiden og islamistene så på de felles anstrengelsene som en taktisk allianse, som var tjenlig inntil sjahen falt. Den ene gruppen ville ha demokrati, den andre teokrati – selv om det ikke nødvendigvis ble sagt i klartekst. Begge antok at de ville få gode vekstvilkår for egen modell når det nye regimet skulle bygges. Islamistene under ledelse av Ayatollah Khomeini utmanøvrerte imidlertid raskt de som ivret for demokrati. Under utrenskningene som fulgte satt dødsdommene løst, og det var på denne tiden at den tidligere nevnte Ebrahim Raisi fikk tilnavnet «Slakteren fra Teheran».

Splittet maktelite

En tredje forutsetning for revolusjon er at styringseliten slår sprekker. Det kan lede til statskupp, ved at en fraksjon – ofte innenfor militæret – som enten er «mykere» eller «hardere» enn dagens ledelse, griper makten. En annen mulighet er at splittelse i eliten gir reformvennlige krefter relativt fritt spillerom, slik at det utvikler seg en maktkamp mellom hardlinere, reformister og den delen av opposisjonen som ønsker seg et helt annet styresett. Dette er noe en har sett i mange demokratiseringsprosesser. Utfallet vil da være mer usikkert, men empirisk sett er det slik at de fleste regimeendringene fører til at ett autoritært regime avløses av et annet.

Mange argumenterer for at et kupp ledet av offiserer innen Revolusjonsgarden er mer sannsynlig enn demokratisering dersom det blir et regimeskifte i nær fremtid. Et sårbart tidspunkt vil være når den 86-årige Khamenei dør, eller kanskje blir tatt av dage, siden det neppe står noen uomstridt skikkelse i kulissene for å overta. Formelt velges etterfølger av det såkalte Ekspertrådet, som består av 88 islamsk rettslærde menn, og for at en ny leder skal kunne komme på plass like raskt som da Khomeini døde i 1989, skal en liste med svært få toppkandidater allerede være på plass. Ett av navnene er trolig Ali Khameneis sønn Mojtaba. Han har allerede overtatt flere av farens oppgaver, og i likhet med faren har han nære bånd til Revolusjonsgarden.

Kommer det et kupp, uansett om den aldrende Khamenei er i live eller ikke, avhenger mye av i hvilken gren – eller i hvilken kohort offiserer – av Revolusjonsgarden det har sitt utspring. Offiserer som har ansvar for indre sikkerhet vil lett kunne prioritere annerledes enn offiserer fra Quds-styrken, som står for operasjoner i utlandet. Mellomsjiktet av offiserer regnes som mindre religiøst rigide enn den eldre garde, som i flere tiår har tjent den islamske republikken og beriket seg gjennom korrupsjon og Revolusjonsgardens omfattende forretningsvirksomhet.

Ustabilt regime

Så langt er det imidlertid lite som tyder på opptøyene og det ekstremt brutale svaret fra Basij-militsen og Revolusjonsgardens sikkerhetsstyrker – antakelig godt hjulpet av utenlandske militser – har ført til splittelser i regimets lederskap. Det har kommet ubekreftede meldinger om at enkelt reformvennlige er satt i husarrest, som tidligere president Hassan Rouhani, men det betyr neppe så mye. Dermed er en viktig betingelse for regimeendring foreløpig ikke på plass. De underliggende problemene for regimet – dyp økonomisk krise, prekær vannmangel, ustabil kraftforsyning, alvorlig legitimitetsvikt – vil imidlertid fortsette å gnage, og motivere til passiv og åpen motstand. Regimet er langt fra å være i en trygg, stabil likevekt. Det er vanskelig å si hva som vil tenne neste bølge av oppstand, men mer uro er utvilsomt underveis.