For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Budapest som Europas mørke speil
Mens oppmerksomheten er rettet andre steder, samles Europas mest ytterliggående krefter i Budapest for å erklære liberalismens død og autoritære ledere som løsningen. Historien har hørt lignende toner før – og sjelden med gode utfall.
Publisert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Mens raketter og droner regner over Midtøsten, har den dramatiske utviklingen i Ungarn fått langt mindre oppmerksomhet. Det er uheldig. For oss i Europa er det mye som gir grunn til bekymring – og det handler om mer enn bare om Orbán vinner eller taper neste valg.
Den siste uken har nesten hele det høyreradikale europeiske miljøet reist til Budapest for å knytte kontakter og bygge allianser. Til tross for interne uenigheter fremstår de overraskende samstemte i synet på at liberalismen er i dypt forfall, at våpenleveranser til ukrainerne må strupes og i troen på at sterkemenn er nødvendige for å «redde» sivilisasjonen.
Men la oss likevel dvele litt ved det nye geopolitiske landskapet.
Trumps strategi er tilsynelatende rå makt. Presidenten setter selv ord på det, for eksempel om å «ta» Cuba: «I mean, whether I free it, take it. Think I can do anything I want with it.»
Trump virker til å forestille seg at han kan gjøre absolutt hva han vil, når han vil, og at ingen kan stoppe ham. Like over nyttår sa han det rett ut, da New York Times spurte om han så noen ting som kunne stoppe ham på verdensscenen:
«Yeah, there’s one thing: my own morality, my own mind […] I don’t need international law.»
Den konservativt dominerte høyesteretten har – i alle fall i hans hode – gitt ham medhold. I en historisk avgjørelse fastslo de at en president ikke kan straffeforfølges for handlinger som regnes som del av presidentrollen.
De fleste er nå blitt kjent med hvordan det nye amerikanske regimet fungerer. Veldig mye er prisgitt en mann med åpenbar mangel på impulskontroll, med et påfallende usikkert grep om virkeligheten. Han er hevngjerrig og har en liten verktøykasse. Til gjengjeld er verktøyene han bruker ødeleggende, og på sikt, forhåpentligvis, selvdestruktive.
Anne Applebaum skrev strålende om dette i The Atlantic nylig.
Mye er sagt om Donald Trumps ideologiske evner, og de fleste er enige om at han knapt har noen. I Trumps verden handler alt om Trump og gevinst. For den mer ideologisk orienterte ytre høyresiden, og for store deler av de nasjonalkonservative, spiller dette likevel liten rolle. Det som betyr noe, er at Trumps instinkter, forakt og raseri retter seg mot de samme fiendebildene og uttrykkene for kulturpessimisme som preger disse miljøene – en illiberal holdning og ringeakt for det som oppfattes som venstreorientert, hvilket er det meste som ikke er langt ute til høyre. Samtidig speiler dette også det republikanske partiets kollektive moralske og politiske sammenbrudd. Trump ses som en outsider og en tilrettelegger som kan bruke uortodokse og brutale metoder for å bekjempe det hans tilhengere oppfatter som trusler mot vestlig kultur og politikk og, ikke minst, egne posisjoner. Evangeliske kristenkonservative ser forbi synderen Trump. Der i USA råder forestillingen om Trump som barbaren som skal bekjempe barbarene ved porten.
Trumps verktøykasse er som sagt liten, og består av to ting: Trusler og maktbruk. For den som har anlegg for selvplageri, er Trumps Truth Social en pålitelig kilde. Her viser han til fulle at det ikke er noen forskjell på hjemme og ute: «Now with the death of Iran, the greatest enemy America has is the Radical Left, Highly Incompetent, Democrat Party! Thank you for your attention to this matter.» Den ytre fiende kobles til den indre fiende. Motstand er illegitimt. Harde virkemidler må til.
Dette er den nye virkeligheten. Det transatlantiske forholdet er om ikke dødt, langt på vei redusert til trusler og aktiv undergraving av europeiske demokratier. Mens amerikanerne driver krig i Iran i strid med folkeretten, har de stoppet nesten all hjelp til ukrainerne. Zelenskyj æreskjelles og mistenkeliggjøres, samtidig som de ikke vil kritisere Putin. Den regelstyrte verden er i trøbbel, og den som høster den største gevinsten er Russland.
At den amerikanske Trump-personalismen sammenfaller med en del av realismeskolens forestillinger om anarki og makt, er kanskje mer tilfeldig enn gjennomtenkt. Etter ti år med Trump som noe nær eneveldig førerskikkelse i det republikanske partiet, blir det stadig klarere at USA på mange områder oppfører seg som bøller.
For oss europeere har dette fått konsekvenser som vi alle er klar over. Trump gjentar truslene om å trekke USA ut av NATO. Det er ikke utenkelig at han vil gjøre det – hvis han kan – i løpet av denne presidentperioden.
Fra første stund forsto europeiske politikere at noe ille var i gjære da Trump inntok Det hvite hus i 2017. I sin andre periode har Trump innordnet seg med et servilt parti og et hoff som, av nytte eller overbevisning, oser dyp forakt for Europas liberale demokratier.
Problemet med USAs maktpolitikk – og deler av realismeskolen – er at rå makt alene ofte skaper kaos i stedet for stabilitet. Når beslutninger tas uten forutsigbarhet eller klare rammer, blir konsekvensene uforutsigbare og farlige.
I dag er amerikansk utenrikspolitikk mindre styrt av statens sikkerhet og mer av Donald Trumps personlige hevngjerrighet, korrupsjon og innfall. Kursen skifter etter dagsformen, allierte vet aldri helt hva de kan forvente, og motstandere utnytter hvert tegn på inkonsistens. Resultatet er en politikk preget av impuls, selvhevdelse og konstant usikkerhet – ikke maktbalanse eller strategisk kontroll.
USA har blitt en uforutsigbar stormakt som ikke er til å stole på – en alliert som ikke er en alliert. Likheten med Kremls mangel på troverdighet er påfallende.
Likevel er en form for alliansebygging på gang fra amerikansk hold. Og det er her vi skal følge godt med. Samtidig som USA offisielt erklærer det liberale Europa som forfeilet, svakt og dømt til fortapelse, samtidig som USA opptrer direkte fiendtlig mot europeiske demokrater og til og med truer oss, blir det stadig tydeligere at de bruker krefter på å omdanne hele Europa til en høyreradikal alliert.
Episenteret for alliansen er Budapest.
Stormøte i Budapest
I slutten av mars var nesten alt som kan krype og gå av ytterliggående høyrepopulistiske partier og politikere samlet i Ungarns hovedstad. Formålet var å booste Orbáns valgkamp og å vise styrke. Det ble avholdt taler på rekke og rad der budskapet ikke var til å ta feil av.
To konferanser ble avholdt i løpet av tre dager:
Først ut var CPAC Hungary (Conservative Political Action Conference). På femte året. CPAC er en årlig politisk konferanse i USA organisert av ultrakonservative American Conservative Union. Den ungarske konferansen er altså en filial av intens amerikansk kulturkrig. Det er på ingen måte tilfeldig.
Dernest var det duket for The 1st Patriots’ Grand Assembly, i regi av partigruppen Patrioter for Europa, som er den tredje største i Europaparlamentet.
Patrioter for Europa ble grunnlagt i 2024 av Viktor Orbán, Herbert Kickls Frihetsparti (Østerrike) og Andrej Babiš’ ANO-parti (Tsjekkia). Grunnleggerne vedtok et «patriotisk» manifest med fokus på nasjonal suverenitet og stans av ulovlig migrasjon. Gruppen ble utvidet til å inkludere partier som Frankrikes Nasjonal Samling, Italias Lega, Nederlands PVV og Spanias VOX. I dag har Patriots for Europe 84 medlemmer fra 12 EU-land. Jordan Bardella er president.
Konferanseslagordet «On to Victory!» («Mot seier!») handler både om Orbán på valg og om den nasjonalistiske europeiske bevegelsen. Budskapet var eksistensielt: «Hvis vi faller, faller Europa også». Det ungarske valget 12. april fremheves som et avgjørende øyeblikk, ikke bare for Ungarn, men for europeisk sivilisasjon.
Konferansen iscenesatte et eksistensielt drama der Ungarn og Europas «redningsmann», Orbán, fremstilles som siste skanse mot det absolutte europeiske forfall. Uten ham vil sivilisasjonen drukne. Det er de samme tonene vi hører fra over Atlanteren frem mot mellomvalget. Men hva vil Orbán gjøre dersom meningsmålingene slår til, og selv et valgsystem som favoriserer Fidesz ikke er nok til å demme opp? Det er helt åpenbart at autoritære nasjonalkonservative i Vesten spiller på det samme instrumentet. Vi blir servert en manikeisk elendighetsbeskrivelse av et suicidalt forfall i liberale demokratier som bare en sterk leder kan forhindre – og det må skje nå, før det for sent. Demokratiene har spilt falitt. Fremtiden er illiberal.
Et tilliggende slagord var «No migration, no gender, no war!» – ord som gir applaus i nasjonalkonservative bevegelser over hele Europa.
Utenriksminister Marco Rubio besøkte Budapest i forrige måned og forsikret Orbán om at «din suksess er vår suksess». I tillegg planlegger JD Vance etter sigende et besøk før valget for å gi Orbán enda mer drahjelp.
Via videolink erklærte Donald Trump sin «fulle og ubetingede» støtte til Viktor Orbán.
Russland og USA gjør felles sak og går all in for å få Orbán gjenvalgt. Det er i sannhet et paradigmeskifte på verdensscenen. Ydmykelsen av Zelenskyj i Det hvite hus i fjor var ingen tilfeldighet. Under samlingene i Budapest var Ukraina gjennomgangstema, og med unntak av Polen, var tonene likelydende fra de fleste deltagerne: Det er Ukraina som truer freden, krigen er ikke «vår krig», ukrainerne er proxyer for den liberale sumpen. Bare full stopp av militær og økonomisk bistand til Ukraina vil gi fred, underforstått: På russiske premisser.
Tidligere i mars arrangerte Orbán «fredsmarsj» i Budapest. Vi snakker her altså om «fred», på Fidesz-vis: «Vi vil ikke la vårt nasjonalflagg bli erstattet av et ukrainsk flagg eller et regnbueflagg. Lenge leve Ungarns frihet!» erklærte Orbán, til stor applaus fra folkemengden.
Marsjen fikk støtte fra flere høyreorienterte ledere og kommentatorer. Tom van Grieken fra Vlaams Belang og Gert Wilders applauderte.
Italias visestatsminister, Matteo Salvini, kjent og utskjelt for sin Putin-vennlighet, ville ikke være snauere. «Eksepsjonell suksess» for demonstrasjonen for «fred og suverenitet». «Vi står med dere,» skrev Salvini på X.
«We stand with you»: skrev Harald Vilimsky, leder av østerrikske FPÖ.
Chad Pecknold ved The Catholic University of America skrev at «fred tilhører de realistiske kreftene som samler nasjonen rundt kristen sivilisasjon, ikke global liberalisme. Mens venstresiden tidligere dominerte slike demonstrasjoner, tilhører fred nå høyresiden.»
Det sies at internasjonal politikk sjeldent er hovedsaker i valgkamper. I Ungarn er det ikke slik. Orbán kjører beinhard valgkampanje – mot Zelenskyj. Landet er plastret med plakater av en smilende, slu Zelenskyj: «Ikke la dere lure!». Den antiukrainske retorikken har tiltatt i styrke, kanskje i desperasjon over dårlige meningsmålinger. Da er en ytre fiende god å ha. Budskapet nå er på ramme alvor at Ukraina truer Ungarn. Det handler ikke bare om gassleveranser. Ifølge Orbán har Ukraina og EU erklært «krig» mot Ungarn. Sammen gjør de alt for å undergrave den ungarske nasjonen. EU og Zelenskyj prøver også å dra Ungarn inn i krigen, mener han. De er derfor Ungarns største fiende. Det finnes en rekke årsaker til Orbáns aversjon mot Ukraina. Noe handler om historiske forhold, om ungarske minoriteter i Ukraina, samt en (propagandistisk) forestilling om at det var ukrainske sovjetere som invaderte Ungarn i 1956 (Ukraina var en del av Sovjetunionen, og det var den «ukrainske» røde hær som var stasjonert nærmest Ungarn).
Her bør man merke seg at når Orbán snakker om nasjonen, snakker han om seg selv som den eneste rettmessige. Under valgkampen peker Orbán på opposisjonen, som støtter ukrainernes frihetskamp, og angriper dem for å være femtekolonister og landsforrædere. Det er et interessant paradoks at mens Orbán i dag sier at man må legge gammelt historisk agg bak seg i forholdet til Kreml (der ordrene om invasjonen i 1956 kom fra) og den gamle KGB-mannen Putin, så kultiverer han aktivt historisk agg mot ukrainerne. Den profilen er ikke vanskelig å gjennomskue. I Fidesz-propagandaen er Ukraina lite annet enn det liberale Vestens proxyer. Samtidig reiser Orbán jevnt og trutt til Moskva for å rådføre seg.
Ifølge Washington Post skal Ungarns utenriksminister Peter Szijjarto ha opprettet en hotline til den russiske utenriksministeren Sergej Lavrov, og ringt ham i pausene under EU-toppmøter.
Polens statsminister Donald Tusk oppgir at han sier minst mulig under disse møtene, i visshet, slik han ser det, om at Ungarn er Putins ambassadører.
Ifølge samme avis advarte russisk etterretning om fallende støtte til Fidesz. I en intern rapport ble det foreslått et drastisk «gamechanger»-grep: å iscenesette et attentatforsøk på Orbán for å snu valgkampen.
Ifølge VSquare har Russland sendt GRU-tilknyttede operatører til Budapest for å påvirke valget, blant annet gjennom propaganda, desinformasjon og politisk påvirkning, som del av en bredere strategi ledet av Kreml-topper kjent fra tidligere operasjoner i andre land, som i Moldova.
Hyllestene i Budapest fremstiller Orbán som det egentlige folkets røst, den lille mannens redning mot de korrupte rike liberale elitene. Riktignok har Orbán høstet suksess med noen velferdsprogrammer, men Orbáns regime er også grovt nepotistisk. De svindler egen befolkning, putter pengene i egen lomme og har for lengst tatt kontroll over institusjoner som er ment å overvåke misbruk av statsmakt og finanser.
Orbán har i årevis fremstilt seg som en mann av folket, fra enkle kår, og avvist anklager om personlig rikdom og forbindelser til oligarker: «Ved kommunismens fall måtte vi velge om vi skulle bli forretningsmenn eller politiske ledere. Jeg tok mitt valg.»
Samtidig står denne påståtte ydmykheten i sterk kontrast til «hytta» hans, Hatvanpuszta i landsbyen (og fødestedet) Felcsút, en tidligere habsburgsk herregård eid av faren hans for å unngå beskatning, som er bygget om for en halv milliard kroner. Eiendommen har blitt forvandlet til et luksuspalass med hager, bassenger, golfbane og en storslått hovedbygning – et tydelig symbol på den nye makteliten i Ungarn. Fotballinteresserte Orbán har også fått oppført en «privat» stadion til sitt private fotballag, Puskás Akadémia, i Felcsút. Moderne og velutrustet og raust finansiert av statlige midler, via omveier naturligvis.
En artikkelserie i Financial Times dokumenterer hvordan Orbán har bygget opp et helt økosystem av korrupsjon og nepotisme. Man kan litt naivt spørre seg om talerne i Budapest er uvitende om disse forholdene. Det er heller tvilsomt. Autokratier er alltid korrupte. Ytre høyre-partier i Europa er dessuten gjennomsyret av korrupsjonsskandaler (og russiske penger). Korrupsjonen som er i ferd med å utspille seg rundt Trump-administrasjonen er uten like i amerikanske historie. Det er altså her snakk om det som kalles populismeparadokset, eller ytre høyres korrupsjonsparadoks.
Når radikale høyrepopulistiske ledere snakker om elitenes korrupsjon, vil de fleste anta at de sikter til økonomisk mislighold. I praksis viser de imidlertid ofte til noe annet: en påstått «forurensning» av samfunnets renhet eller et brudd på en «naturlig orden». Liberale demokratier, deres institusjoner og kultur fremstilles som beleiret av minoritetsrettigheter, kulturmarxisme og wokeisme – krefter som hevdes å undergrave denne ordenen.
Å «tørke opp sumpen» handler dermed ikke primært om å bekjempe økonomisk kriminalitet, men om å fjerne uønskede innflytelser fra politikk og offentlighet og gjenopprette et nasjonalt hierarki – og gjøre nasjonen «stor igjen».
Da er tid for å se nærmere på hva som skjedde under spetakkelet i Budapest.
Nativisme og kulturpessimisme
CPAC ble åpnet med en video satt til dramatisk musikk. Bilder fra krigen i Ukraina ble kryssklippet med opptak av den ungarske opposisjonslederen Péter Magyar, Zelenskyj og EU-kommisjonens leder Ursula von der Leyen. Over bildene sto det – på ungarsk – «krig», «utpressing» og «fare», i den rekkefølgen.
«De progressive kreftene presser oss fra vest, og ukrainerne fra øst», tordnet Orbán i sin hovedtale. Trumps valgseier i 2024 var «den største politiske omveltningen i de siste 100 årene av vestlig sivilisasjon». Han beskrev EU som «det siste progressive fortet» som skulle «beleires». I militært historiserende språk ble en uunngåelig konflikt mellom patrioter og progressive krefter utmeislet. Han avsluttet i Trump-modus: «Vår tid er her. Mot seier. Make Europe Great Again!»
På scenen sto også AfD-leder Alice Weidel, slik hun gjorde året før og året før der igjen. AfD er et av de mest ekstreme høyrepopulistiske partiene i Europa, men ikke verre enn at JD Vance driver aktiv valgkamp for dem.
Weidel tegnet et bekmørkt bilde av Europas utvikling, som hun beskrev med referanser til «apokalypsens ryttere». Hun brukte gjennomgående undergangsretorikk for å fremstille kontinentets kurs som farlig og ute av kontroll. Om EU hevdet hun at unionen «stabler gjeld på gjeld» og sender store summer til Ukraina («det mest korrupte landet på jorden») for å forlenge en krig hun mener ikke angår Europa. Samtidig anklaget hun ukrainske myndigheter for å presse og true europeiske land, og hevdet at EU ukritisk stiller seg bak dette.
Videre beskrev hun innvandring som en eksistensiell trussel som «stjeler Europas sjel», og som setter selve sivilisasjonen i fare. Hun hevdet også at det egentlige folket lider under økososialistisk kommandoøkonomi, og at EU undergraver samfunnets grunnleggende institusjoner – særlig familien – gjennom sin politikk. I forlengelsen av dette fremstilte hun unionen som både autokratisk og i konflikt med ytringsfriheten.
«Vi kjemper for fred, i Ukraina, med Russland» – sa hun, til øredøvende jubel fra salen: «Gud velsigne Ungarn, Gud velsigne Tyskland og Gud velsigne et fritt Europa!»
Hjemme i Tyskland har Weidel oppfordret landet sitt til å komme videre fra det partiet kaller en «skamkult» over nazitidens overgrep. En undersøkelse gjort av Welt am Sonntag, basert på omfattende dokumenter fra tyske og polske arkiver, har avdekket at Weidels bestefar Hans Weidel var en fremtredende nazidommer, utnevnt direkte av Adolf Hitler, og ansvarlig for å dømme motstandere av Det tredje riket.
Geert Wilders beskrev Orbán som «en av vår tids største politikere» og kalte ham «en løve på et kontinent ledet av sauer». Han karakteriserte CPAC som en samling av et globalt «broderskap».
Landskvinnen Eva Vlaardingerbroek, politisk kommentator med 1,2 millioner følgere på X, stjal både showet og applausen: «Europa er historisk et hvitt kontinent, ikke overveiende hvitt, men i essens helt hvitt». Hun hevdet at «hvite mennesker i Europa i dag står overfor et institusjonelt og koordinert angrep, og hvite barn er de primære ofrene for dette». Hun stilte deretter spørsmålet: «Hva kaller man den bevisste og systematiske ødeleggelsen, helt eller delvis, av en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe? Nettopp, folkemord.» Høyrepartier må gjøre «remigrasjon» til høyeste prioritet, mente hun.
Studieutveksling
CBS News: Hungary’s Viktor Orbán seized control of universities, rewrote the Constitution and neutered the courts. Is that what you're advocating for in the US?
JD Vance: I think Orbán made smart decisions that we could learn from in the US. (Juni 2024)
Som vi har sett, har amerikanske republikanere lenge sett mot Ungarn. Blant mange konservative blir Orbán oppfattet som mannen som fikk til det demokratiene ikke har klart, nemlig å institusjonalisere konservative kjerneverdier og ta politisk kontroll over dem.
Utvekslingen av ideer mellom Fidesz og Trump-miljøet har ikke minst handlet om å designe nasjonalpatriotiske motvekter til det de mener er woke-hegemonier.
Mathis Corvinus Collegium, Budapest største private universitet, har mottatt svimlende tjue milliarder kroner av Orbán-regjeringen, med det formål å etablere et solid nasjonalpatriotisk flaggskip for utdannelse. Det overordnede målet er å rense skoler og akademia for wokeisme og «upatriotiske fortellinger» og smi dem om til nasjonalkonservative dannelsesprosjekter. For å få kontrollen de ønsker, har Fidesz privatisert utdanningssektoren og satt sine egne inn i styre og stell. Balázs Orbán (ikke i slekt), som også er Orbáns fremste politiske rådgiver, er for eksempel også styreleder ved Mathis Corvinus Collegium. Resultatet er at det i dag bare finnes ett eneste universitet igjen i Ungarn som kan kalles uavhengig.
Det er ingen hemmelighet at amerikanske Trump-folk og en del av deres intellektuelle støttespillere, som Heritage Foundation, som sto bak Project 2025, har reist i skytteltrafikk mellom Washington og Budapest for å lære.
I 2023 signerte Heritage Foundation en samarbeidsavtale med Danube Institute, en Orbán-tenketank betalt av den ungarske regjeringen.
«Jeg er stolt av å kalle Viktor Orbán en venn og alliert, og jeg er stolt av det sterke forholdet mellom Heritage og Danube Institute», sa Heritage Foundation-president Kevin Roberts i et intervju med CBS News: «Selv om Heritage ikke tar en eneste krone fra utenlandske regjeringer eller institusjoner, arbeider vi sammen med konservative over hele verden for å avslutte den globalistiske epoken.»
På Heritages egen hjemmeside, den samme Roberts: «Vi er spesielt stolte av vårt forhold til statsminister Orbán, hvis lederskap i Ungarn når det gjelder immigrasjon, familiepolitikk og viktigheten av nasjonalstaten, er et forbilde for konservativ styring.»
I en kommentar (2022) klargjorde Anthony B. Kim ved Heritage den ideologiske relasjonen mellom Fidesz og Heritage. Innlegget er interessant fordi det gir innblikk i tankesettet til undergangsprofetene på den amerikanske høyresiden. De politiske slutningene som trekkes er velkjente og i for seg logiske, sett fra et radikalt ståsted. Hvis du virkelig tror at alt du har kjært er i ferd med å gå tapt, at noen har villet det og kontrollert det, samt at demokratiene ikke har ønsket eller maktet å forhindre det, så må andre midler tas i bruk.
Med den ungarske justisministeren Judit Varga og den kristenkonservative Rod Drehers bok Live Not by Lies som kilder, skriver Kim om «de kulturelle endringene som har skjedd i Vesten mot tradisjonelle verdier, og hvordan en «myk totalitarisme» har tatt over vestlige samfunn. Wokeismen forsøker åpenlyst å ødelegge kulturell hukommelse og tradisjon, mener han. Men ta deg i akt, for stykkevis og delt kan wokeismen opptre på måter som gjør at vi ikke ser helheten: «… sett under ett, kan man se at det hele er en del av en integrert verdensanskuelse. Radikalere fra en annen tid har spredd sin ideologi og sine ideer inn i akademia, næringsliv og politikk. Som sådan kan denne myke totalitarismen ta over regjeringer og komme i konflikt med tradisjonelle verdier og konservative.»
Konservative over hele verden ha derfor godt av å lære av hverandre ved å studere nøye land som har sterke, varige konservative koalisjoner og regjeringer ved makten, mener Kim, og peker på Ungarn: «Fremover bør konservative ikke være redde for å kjempe i kulturkrigen, og de bør heller ikke gi fra seg viktige verdier som suverenitet, rettsstaten og kulturell hukommelse.»
Project 2025 kom to år senere.
Hvor vil det ende?
Alt er likevel ikke knirkefritt i den høyreradikale familien. Presidenten som lovet å holde landet utenfor kriger, har i stedet blitt en krigspresident. Flere populistiske ledere ser at dette ikke er en spesielt attraktiv posisjon overfor velgerne. Heller ikke truslene mot Grønland har imponert. Derfor markeres det nå en viss avstand. Samtidig tyder noe på at Trumps tette forhold til Orbán ikke gir de resultatene man hadde håpet på i Ungarn inn mot valget.
Likevel er det grunn til å tro at dette er forbigående. Det som forener dem, veier tyngre enn det som skiller dem. Det gjelder både ideologisk og maktpolitisk – men kanskje aller mest i en felles, samlende motstand mot sine uvenner.
De fleste talerne i Budapest hevdet at det knapt finnes ytringsfrihet i Europa og flere beskrev EU som autoritært. Samtidig virker det ikke å streife dem at de fremfører dette budskapet som politiske pilegrimer og del av en aktiv kampanje for statsministeren i et land som ikke lenger regnes som et liberalt demokrati.
Under Orbán har Ungarn gjennomgått en tydelig autoritær utvikling, med kontroll over domstoler, medier og sivilsamfunn. Kritiske røster er blitt marginalisert, og makten er i økende grad samlet rundt regjeringspartiet.
Mens konferansene pågikk, skal ungarske myndigheter og etterretning ha forsøkt å ramme opposisjonspartiet Tisza gjennom en skjult operasjon. To IT-personer som jobbet for partiet, ble utsatt for ransaking basert på falske anklager – samtidig som de selv var i ferd med å avsløre et forsøk på infiltrasjon og sabotasje mot partiets datasystemer.
Kanskje er ikke dette en motsigelse, men selve poenget. Det fremstår naivt å tro noe annet. Kreftene som var samlet i Budapest, bør forstås som radikale. Hyllesten av både Trump og Orbán var tydelig, og det samme var tausheten om Russland – en taushet vi også ser fra Trump-administrasjonen. Uten å overdrive den intellektuelle dybden, er det likevel mulig å trekke linjer til mellomkrigstidens revolusjonære konservative: bevegelser som ønsket å bryte med det liberale demokratiet og erstatte det med en sterk, autoritær stat forankret i nasjonale og tradisjonelle verdier. Alt prat om ytringsfrihet handler ikke om ytringsfrihet som sådan, men om hegemoni.
Ingen partier går til valg på å være autoritære eller på å avskaffe det liberale demokratiet. Som tidligere i historien fremstiller de seg heller som talerør for den egentlige folkeviljen. De hevder å være ofre for maktmisbruk og for manglende ytringsfrihet. Derfor er det vanskelig å trekke bastante konklusjoner før de faktisk får makt – men spørsmålet er om det er lurt å ta den risikoen.
De høyreautoritære populistene er ikke en ensartet gruppe. De er uenige om flere politiske spørsmål, blant annet når det gjelder den økonomiske politikken. Likevel samles de om to grunnleggende trekk: en dypt forankret avsky for venstresiden og liberalisme – kombinert med en urovekkende vilje til ikke bare å akseptere, men aktivt omfavne og løfte frem revansjistisk autoritært lederskap.
Den stort sett vennlige realpolitiske, men også ideologiske tilnærmingen til Russland (som langt fra er nytt blant europeiske høyreradikale) og ditto forakt for det liberale Europa og ukrainerne, bør være en kraftig advarsel om nye tider.
Like bekymringsfull er den kulturpessimistiske understrømmen som går igjen. Kulturkampen og den utilslørte nativismen formidles nådeløst og i eksistensielle termer, som en kamp der det bare finnes vinnere og tapere. Nettopp derfor gir det mening å forstå disse strømningene i lys av erfaringene fra fascismen.
I flere store europeiske land ligger slike partier an til å få regjeringsmakt. Det er med andre ord ikke bare Trump det er grunn til å være oppmerksom på.
