For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
BØKER
Trampe i likestillingens klaver
Synnøve Vereide Trampe setter grenser for politikk. En slik liberal posisjon provoserer det norske likestillingspolitiske og kvinneorienterte kompleks.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Da jeg leste Gutta – Den nye likestillingskampen, tenkte grinebiteren og pessimisten i meg at det etablerte likestillingsfeltet i Norge ville henge seg opp i Trampes spissformuleringer, og kritisere henne for et ensidig gutteperspektiv.
Bok
Gutta – Den nye likestillingskampen
Synnøve Vereide Trampe
Kagge Forlag, 2026
Som konservative aner, får pessimisten av og til rett. Reaksjonen på boken er ikke ensidig negative – den har fått mye skryt, men en vanlig reaksjon viser seg igjen. Boken får en blandet mottagelse både fordi Trampe «ikke tar opp noe nytt», slik Aftenpostens anmelder Kristoffer Jul-Larsen antydet og fordi prosjektet hennes visstnok er å «bremse likestilling», slik Prosas anmelder Amalia Sanchez Knotten mener. Begge innvendinger kan neppe være riktige samtidig, men er samtidig illustrerende for hvordan alternative perspektiver på likestilling typisk møtes.
Det betyr ikke at alle innvendingene mot boken er like dårlige. Men for mange av dem er altså intellektuelt slappe og fungerer som hersketeknikker for å opprettholde likestillingskompleksets status quo. Det kan forklare at selv om det er blitt mer snakk om gutters utfordringer de siste årene, har det, som Trampe viser, blitt med praten. Trampes bok handler først og fremst om hvordan gutter og menn i mange tilfeller seiler akterut på grunn av en snever likestillingspolitikk, dominert av et kvinneperspektiv. Det viktigste hun tar opp er mangel på rettslig likebehandling av menn, for eksempel i barnefordelingssaker.
Mot slutten av boka skriver hun i «Ti bud for likestilling i Norge – manifest for gutta» at vi må «la det personlige være politisk – også for gutta». Dette strider mot min påstand om at Trampe setter grenser politikk. Hvor likestillingstiltak er for inngripende kan diskuteres, og Trampe er kanskje litt mindre restriktiv med tiltak enn meg selv, men i hovedsak er det politikk og tiltak som skal sikre likere muligheter og likeverd mellom kjønn, Trampe foreslår. Hun er mer opptatt av mulighetslikhet enn resultatlikhet, og setter dermed tydeligere grenser for politikk enn det som er vanlig på venstresiden.
Brems for likestilling
En typisk innvending mot boken er at noen reaksjonære guttetrekk er urovekkende. Det er sant nok, men heller ikke noe Trampe underkjenner. Tvert om er hennes innstilling mye mer fruktbar, og helt avgjørende for at likestilling skal ha bred legitimitet – også i fremtiden. Når Knotten i Prosa hevder Trampe vil bremse likestilling, og knytter boken til «tradwives» og en skummel «verdikonservativ» dreining , er det altså skivebom. Det er spesifikt likestilling som tipper over og har et for sterkt kvinnefokus, Trampe vil bremse. Denne kritikken går i norsk sammenheng tilbake til for eksempel daværende FHI-sjef Camilla Stoltenbergs kronikk «Guttegæren» i Morgenbladet i 2017 – ikke til kulturkrigerske tiktokere. En slik brems av snevert kvinnefokus i likestillingens navn, kan fremme likestilling. Derfor er Trampes bok så viktig.
«Je suis Valgerd»
I likestillingsdiskusjonen trekkes også det historiske kortet. Trampe, eller andre som forfekter et mer liberalt syn på likestilling, forstår angivelig ikke hvilke kamper som har blitt kjempet historisk. Valgerd Svarstad Hauglands kritikk av KrFU-leder Ingrid Hovland i Politisk kvarter 23. september i fjor er et godt eksempel. Istedenfor å argumentere mot Hovland forsøkte Haugland å arrestere henne på grunn av hennes lave alder: Hovland hadde jo, i motsetning til Haugland, ikke opplevd på kroppen at kvinner blir forskjellsbehandlet! Ja, nettopp, kunne man svare. Derfor må både politikken og analysen oppdateres.
Da Sylvi Listhaug for noen år siden skrev at familiene bør bestemme – ikke feministeliten – ble det ramaskrik. Listhaug skrev: «Jeg er lei av at eliten skal fortelle folk flest hva som er riktig og galt. Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for deg.» Bruken av ordet «elite» provoserte, selvsagt. Det er likevel noe oppsiktsvekkende over hvor mye ramaskrik som kan skapes i likestillingskretser i møte med bredt delte og moderate politiske oppfatninger. Det norske likestillingskomplekset holder ikke ut Listhaug. Kanskje særlig siden hun gjør det venstresiden ellers forfekter: lar mannen ta brorparten av foreldrepermisjonen.
Tilnærmingene og hersketeknikkene fungerer som en avledningsmanøver for å hindre endring i reell politikk. Til tross for at stadig bedre dokumentasjon på og mer oppmerksomhet om særskilte utfordringer for menn i viktige sektorer som utdanning, fortsetter man som før: Likestillingspolitiske tiltak som forsterker kvinners særrettigheter utvides, sist med utvidelse av hvilke foretak som avkreves 40 prosent kjønnsbalanse. Det er høyere enn kvinneandelen i privat sektor i det hele tatt. Aftenposten skriver på lederplass 11. april at dette er for inngripende og illiberalt. Hard kritikk fra en av landets største aviser, men man er naiv om man tror en slik lederartikkel flytter politikk.
Dårlig ledelse
Avvisningen av kritikk mot det kvinneorienterte likestillingskomplekset ligner ledere som prater veldig mye om at de ønsker motforestillinger og innspill fra sine medarbeidere velkommen. Den praten provoserer bare om det kun er prat, som ikke etterfølges av handling. Det er ledere som med handling viser at de hører etter, som er gode ledere. Likestillingen har et sterkt behov for politiske ledere som lytter og viser vilje til reell politisk endring. De bør la seg inspirere av Trampes bok.
En viktig grunn til at det ofte blir med praten, er at endringer krever at makt flyttes. Det er relativt lett å si seg enig med Trampe i at kvinnenettverk i politiske partier bare er tull. Hun har rett, men skal en slik posisjon få rett, må etablerte institusjoners – i dette tilfellet kvinnenettverkenes – makt flyttes. Det handler ikke om å tåkelegge at kvinner i ulike partier, eller andre sammenhenger, kan møte spesielle utfordringer fordi de er kvinner, men å avskaffe ordninger som erstatter feil med ny feil: særrettigheter som bryter med likebehandling.
SV og Høyre
I denne diskusjonen er det viktig å skille mellom statens lover og regler, og hva partier eller organisasjoner finner det for godt å holde seg med. At for eksempel Høyre har et eget kvinnenettverk med egen plass i sentralstyret, er partiets egen sak. Staten, eller vi som ikke er medlemmer i Høyre, har ingenting med det, men fra et liberalkonservativt ståsted er det rimelig å påpeke at ordningen hører mer hjemme i Sosialistisk Venstreparti enn Høyre.
Da Trampe diskuterte kvinnenettverkene på Dagsnytt18 24. mars hevdet leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk, Astrid Hoem, at kvinner i lokalpolitikken har det vanskeligere og oftere ikke tar gjenvalg, og at det igjen viser at kvinnenettverkene fortsatt er nødvendige. Trampe sa på sin side at Arbeiderpartiet kanskje glemmer guttene, som ikke akkurat stemmer Arbeiderpartiet.
Cathrine Holsts liberale feminisme
Hoem virker til å ha bitt seg fast i et likestillingskompleks der avvik fra 50/50-fordeling mellom kjønn betyr at kvinner trenger ekstrastøtte. Denne holdningen ble kritisert av Cathrine Holst tilbake i 2009 i en kritikk av Likestillingsombudet i Nytt Norsk Tidsskrift: «Hvis det statistisk sett er avvik fra en 50/50-fordeling av «noe» mellom kvinner og menn, så er det identifisert en urett som vi må iverksette «tiltak» mot. Årsaken til skjevheten er da – på forhånd – bestemt som urettferdige samfunnsmessige forhold. Utelukket er ideen om at en del kjønnsforskjeller kan skyldes andre forhold, for eksempel relativt autonome valg og prioriteringer på individnivå som aggregerer seg opp til kjønnsforskjeller på gruppenivå.»
Trampe, som skriver at hun er godt plantet på venstresiden, har tatt til seg Holst sine poenger. Hun har tatt en liberal retning, og anerkjent at avvik ikke nødvendigvis legitimerer tiltak eller særbehandling.
Struktur og nullsumspill
Det er derimot feil å tolke Trampe som om hun ikke anerkjenner at kvinner fortsatt kan møte særegne problemer. Hun har likevel begynt å sette litt strengere grenser for politikk. Det skyldes blant annet at tiltak kan ha lav effekt og utilsiktede konsekvenser, som skaper annen urettferdighet. Et av Trampes mest interessante poenger er hennes skarpe kritikk av ideen om at likestillingspolitikken ikke går på bekostning av gutter. Når jenter kvoteres inn, må noen gutter vike. Det kan være urettferdig – vi kommer ikke unna nullsumspillet. Hvis det er 30 plasser på et studium, eller seks plasser i et styre, og vi holder oss med kjønnskvotering eller kjønnspoeng, kan det være noen mer kompetente som ikke får plass fordi de har feil kjønn. Det kan være urettferdig, om ikke alltid.
Amalia Sanchez Knotten skriver i sin nevnte kritikk av Trampe at «Hvordan kvinner og menn har operert historisk, kvinnens tradisjonelle ansvar for hjemmet og mannens for arbeidslivet, bidrar fortsatt til å forme ideene våre om hvordan man er kvinne og mann på best måte».
Men denne kritikken treffer ikke. Det er urimelig å tolke Trampe dithen at hun ikke ser at historie og kultur fortsatt former ideene våre. Jeg er enig med Knotten i at det er slik, men det betyr ikke at vi må ha tiltak. Det store spørsmålet er derfor ikke akkurat hvilken andel av forskjellen i hjemmearbeid som skyldes biologi og hvilken som skyldes kultur; det er om norske kvinner og menn kan regnes som noenlunde autonome. Hvis de er det, og mulighetene for kvinner og menn er like, må det ofte få være det avgjørende, hvis det ikke fører til andre åpenbare problemer. Dessuten sier jo Knotten i likhet med Trampe at dette ikke bare er noe som preger kvinner. Det gjelder også menn, men det betyr ikke at vi automatisk må slutte opp om allslags tiltak.
Mulighetslikhet
Hvis vi faller til ro med at mulighetslikhet ofte er nok, og dermed er litt mindre opptatt av utfallet – resultatlikhet – betyr det ikke at vi ikke anerkjenner at strukturer eller kultur påvirker. Vi er bare mer skeptiske til å bruke politikk eller juss for å forme resultater. Det kan slå feil ut og skape ny urettferdighet. Det finnes selvsagt unntak, hvor skjevheter fører til andre problemer senere. I visse utdanninger kan det være viktig å sørge for en bedre kjønnsbalanse. Men unntakene må begrunnes.
Høyrebølgen tyder på at vi kan oppleve endringer av likestillingspolitikken i en mer liberal retning, men substansielt å endre likestillingspolitikken blir vanskelig fordi bestemte syn på likestilling sitter så sterkt i institusjonene.
Woke
Forfatter Andreas Hardhaug Olsen har sagt noen lignende om kritikken av «woke». Det er riktig at det etter hvert har blitt ganske langt mellom selverklærte wokeister i skravleklassen. Simen Bondevik er en ensom svale, men i institusjonene – både i offentlig og privat sektor – stikker woke dypere. Trampes bok handler ikke direkte om woke, men den liberale hovedinnvendingen mot woke og identitetspolitikk er wokes devaluering av likeverdet og særrettighetenes inntog. En del av identitetspolitikkens mer sympatiske opphav er kampen for anerkjennelse forstått som likeverd. I norsk likestillingspolitikk har denne kampen nådd enormt langt, men særlig kvinners særstilling i Likestillingsloven er et eksempel på at det har gått for langt. Guttene som sier dette, kan altså ha legitime poenger, noe Jørn Ljunggren skrev svært godt om i Klassekampen 14. mars.
Mannsutvalget foreslo det som er naturlig og riktig: Å gjøre Likestillingsloven nøytral. Det samme gjør Trampe. Det er vanskelig for Likestillingsombudet (LDO) å støtte et slikt forslag. Jo flere særrettigheter, tiltak, redegjøringsplikter og seminarer likestillingsfeltet holder seg med, jo mer byråkrati og makt til institusjoner som LDO.
Det verste som kan skje i kjølvannet av Trampes bok er at særrettighetene og tiltakene bare utvides til å også gjelde gutter som på ulikt vis har det vanskelig. Aftenposten støttet i denne sammenheng et dårlig kompromissforslag fra LDO på lederplass: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og menns stilling der det finnes ulikhet som er til hinder for likestilling og som har sammenheng med kjønn» var endringsforslaget fra LDO, som den borgerlige avisen fant det klokt å støtte.
Byråkratisk likestilling
Hovedgrunnen til at forslaget er dårlig, er ikke at det ikke lenger finnes «ulikhet som er til hinder for likestilling og som har sammenheng med kjønn». Problemet er at det ikke finnes i formell forstand, og derfor blir juss på dette området feil verktøy. Ideen er dårlig fordi det vil oppstå en kamp om å anerkjennes som utsatt for spesiell ulikhet. Det er mat for uheldig identitetspolitikk. For å avgjøre hvem som oppfyller lovens krav, trengs det utvalg, rapporter og byråkrater.
Svak toleranse
I diskusjonen om småbarnsmødres karriereutvikling og deltidsarbeid fremstilles ofte kvinner som velger deltid som et stort problem. Trampe viser på sin side at det i høy grad er frivillig. Dessuten har vi lik lønn for likt arbeid i Norge.
Ifølge narrativet i norsk likestillingskompleks er kvinner som velger deltid uselvstendige. De er ikke reelt frie. Tidligere leder i Unge Venstre, Ane Breivik, gav Trampes bok terningkast 3 i sin anmeldelse på Altinget. Hun hevder Trampes analyse om deltid er for enkel og spør «hvor reell er friheten til å velge deltid hvis samfunn og partner forventer det av deg?»
Hvis vi først tillater oss å mene så mye om kvinners valg og balanse mellom familie- og yrkesliv kan vi jo spørre om en kvinne som velger karriere og tar lite foreldreperm med nødvendighet er så fri. Kanskje hun egentlig ønsker å jobbe deltid, men ikke våger på grunn av forventninger fra progressive og utdannede venner? Jeg tror noen litt snevre konservative kan hevde det.
Jeg er uenig med både Breivik og de snevre konservative. Grunnen er at jeg ikke vil ta så sterk stilling til andres valg. Det kan være mye reelt som vi ikke ser. Jeg har ikke tilstrekkelig med innsikt i verken kvinnen som velger deltid eller karriere. Derfor avstår jeg fra å mene så mye om det. Valget anerkjennes som frivillig -– noe annet vil være nedlatende. Hvilken grunn har vi til å si at folk tar uselvstendige valg?
Et annet eksempel som kan illustrere en liberal tilnærming som bryter med kvinneorientert syn på likestilling er en kvinnelig student på 22-år som nettopp har dumpet den kleine typen for å så finne ut at hun er gravid med ham. Jeg mistenker at de fleste med høy utdanning, som gjerne leser Morgenbladet, tenker hun er selvstendig hvis hun tar abort. Andre – i de KrFU-miljøene som det etablerte likestillingsfeltet i 2026 frykter – tenker kanskje motsatt. Hun er selvstendig som beholder barnet. Fra et liberalt og tolerant perspektiv er man mer likegyldig til dette. Det sentrale for en liberal er at 22-åringen har rett til selvbestemt abort. Hun kan ta valget selv. I tillegg kan en liberal anerkjenne at barnet har en selvstendig verdi.
Trampe er altså ganske liberal. Klart en Civita-medarbeider da liker boken. Noe annet ville vært et brudd med det liberalkonservative komplekset jeg selv tilhører.
