De som hater Vesten

Kateterprofetenes opprør er, som forfatteren selv skriver, en debattbok der verdinøytralitet aldri har vært et mål. Det kan derfor, i redelighetens navn, nevnes at heller ikke denne teksten er noen anmeldelse fra en uhildet leser. Jeg har gjennom mange år sporadisk befunnet meg i både munter og mer ettertenksom passiar med Hardhaug Olsen på diverse sammenkomster i Minerva-kretsen, og drister meg til å slå fast at vi har nokså sammenfallende verdensbilde.

Bok

Kateterprofetenes opprør – arven fra Det nye venstre, og hvordan vår tids vekkelse kritiserer Vesten i stykker

Andreas Hardhaug Olsen

Bannlyste bøker, 2024

181 sider

Boken er et ambisiøst prosjekt. Hardhaug Olsen tar sikte på å gi oss en idéhistorisk forståelse av hvordan tankegodset bak woke oppstod, og samtidig vise hvordan denne vekkelsen er i ferd med å true selve fundamentet i den vestlige liberale samfunnsorden.

Har woke avgått ved døden?

Enkelte har stilt spørsmål ved om boken kommer for sent. «Det perfekte tidspunktet for å gi ut en bok om woke i Norge, ville vært i mars 2023», skriver Mikkel Ihle Tande i Subjekt. Fra et kommersielt ståsted er det kanskje riktig. Da Kateterprofetenes opprør kom ut på tampen av året 2024, hadde Donald Trump en måned tidligere igjen vunnet det amerikanske presidentvalget, og ikke det «svært jevne valget» som alle selverklærte USA-kjennere (inkludert undertegnede) trodde det skulle bli, men en svært overbevisende seier med flertall i både samtlige vippestater og i befolkningen totalt. «Woke is dead!», erklærte Donald Trump jr. på X. Et år tidligere erklærte Unge Høyre-leder Ola Svenneby (uten sammenligning for øvrig) at «Generasjon Greta Thunberg er død», etter at Unge Høyre og FpU gjorde storeslem i skolevalget høsten 2023.

Det er altså ikke helt unaturlig at spørsmålet reiser seg om hvorvidt trusselen fra woke stadig er like presserende som det aktuelle bokomslaget kan gi inntrykk av, eller om boken egentlig hadde rukket å bli en fotnote i wokes etterlengtede nekrolog innen utgivelsestidspunktet.

For det kan være liten tvil om at den massepsykosen, som tvang en universitetsassistent til å stå skolerett for et tribunal, anklaget for å skape et «giftig arbeidsmiljø», fordi hun gjorde noe så uhørt som å vise en gjeng kommunikasjonsstudenter i Ontario et debattklipp med Jordan Peterson; som førte til krav om å fjerne Kant, Platon og Descartes fra universitetspensum i Storbritannia, simpelthen fordi de var hvite; eller som fikk amerikanske skoledistrikter til å ta i bruk en lærebok i matematikk som tok sikte på å «bryte ned rasisme i matematikkundervisningen», ved blant annet å få has på «forestillingen om at det alltid finnes riktige og gale svar» (alle eksempler fra Hardhaug Olsens bok) har mistet mye av sin injurierende kraft.

Tenkere som Robin DiAngelo (forfatter av bestselgeren White Fragility) fremstår i dag som mer av en komisk påminnelse om hvordan verden en periode gikk av hengslene (riktignok etter å ha tjent seg søkkrik på å kringkaste sin egen skyldfølelse for sin hvite arvesynd). Selv om stemmer som hennes (forhåpentligvis) er i ferd med å skyves tilbake til obskuritet, er det imidlertid naivt å tro at ideene som lånte woke sitt akademiske og ideologiske credo blir borte av den grunn. Den viktigste lærdommen fra Kateterprofetenes opprør er nemlig at woke ikke er en simpel utvekst fra SoMe-samfunnets hyperårvåkne rettferdighetskrigere, men har dype akademiske røtter i Frankfurterskolen, i kretsen rundt Horkheimer, Adorno og særlig Marcuse, og sekstiårenes radikale studentbevegelser.

Dype antivestlige røtter

Hardhaug Olsen gir en grundig idéhistorisk redegjørelse for wokes forfedre, med hyppige referanser til sentrale tenkere. Tidvis kommer referansene så tett at jeg savner noen pusterom der forfatterens egen stemme trer tydeligere frem. For en som ikke har like stålkontroll på den nymarxistiske og postmoderne «liturgien», krever det litt ekstra konsentrasjon å komme ordentlig inn i boken, der den hopper raskt fra en avart til den neste. Det er like fullt godt gjort å nøste såpass konsist i wokeismens mange ideologiske tentakler. Woke er ingen universell fortelling, men et mangehodet troll med hver sine indre logikker.

Hardhaug Olsen gjør et spennende valg innledningsvis, etter eget sigende sitt mest dristige, når han velger å «skyve tyngdepunktet til den nymarxistiske ‘kritiske teoris’ påvirkning på woke meningsproduksjon, fremfor innflytelsen fra post-modernistiske kritiske teorier». For egen del bidro dette til en tydeligere plassering av woke i det ideologiske terrenget. Det er, etter mitt syn, den nymarxistiske metoden – der enhver tenkelig minimal resultatulikhet blir et bevis på strukturell undertrykkelse – som er det overgripende (pun intended) narrativet i woke.

Slik arbeiderklassen ifølge klassisk marxisme måtte «hjelpes» til å forstå at de var ofre for et økonomisk system som kun tjente eierklassen, og at opprør mot dette systemet var en nødvendighet for at reell frigjøring kunne finne sted, må vi ifølge nymarxismens logikk innse at en slik falsk bevissthet gjør seg gjeldende på alle områder som former vår forståelse av oss selv og samfunnet rundt oss. Det er altså ikke nok med en omlegging av det økonomiske system. Mennesket må frigjøres fra alle mellommenneskelige strukturer og kulturelle identitetsmarkører som er et resultat av «fremmedgjøring», det være seg kjønn, etnisitet, kultur, seksualitet, etc. Og de som ikke selv innser at de er fremmedgjort, må hjelpes til å forstå dette.

Disse nye motsetningsforholdene i samfunnet, som ikke passer inn i den store klassefortellingen, skaper dermed et «underlig ekteskap mellom nymarxismen og postmodernismen». Hardhaug Olsen viser hvordan den universelle klassefortellingen forkastes, til fordel for en rekke mindre fortellinger som «avslører» den samme maktdynamikken:

«Nymarxismen utgjorde grunnmuren, men nettet ble kastet vidt og fanget inn andre konsepter som kultur og identitet, kjønn og seksualitet, rase og etnisitet og økologiske kriser.»

Noen mennesker vil bare se verden brenne

Boken illustrerer hvordan wokes evolusjonsprosess fortsetter med det samme marxistiske skjelettet, der stadig nye undertrykkende tendenser skal avsløres, men nå avdekker ikke lenger kritisk analyse noen objektiv virkelighet. Den postmoderne innflytelsen erstatter denne med et system der sannhet ikke er noe annet enn undertrykte individer- og gruppers «levde erfaringer». Slik skaper denne uhellige alliansen et narrativ der virkelighet er relativt, men alt er maktdynamikk.

I en slik logikk kan like rettigheter aldri bli noe mer enn en illusjon, fordi konteksten den er skapt i er undertrykkende i seg selv. Dermed blir likestilling i realiteten mannssjåvinistisk fordi den er skapt i en patriarkalsk struktur. Eneste løsning er kjønnskamp. Slik blir meritokratiet i realiteten en rasistisk struktur, fordi det fargeblinde samfunnets institusjoner ble designet av hvite privilegier. Konsekvensen er at institusjonene må rives og at det ikke finnes noen vei utenom rasekamp. I et slikt bilde blir også likekjønnede ekteskap til undertrykkelse fordi ekteskapet i utgangspunktet er en heteronormativ institusjon. Ekte rettferdighet forutsetter dermed at man kommer kjernefamilien til livs. I neste omgang blir også kjønn i seg selv en undertrykkende struktur, fordi enkeltes «levde erfaringer» tilsier at kjønn bare er en oppkonstruert maktdynamikk som gjør den undertrykkende kjernefamilien mulig. Og sånn går no dagan…

Dette er en viktig innsikt i Hardhaug Olsens bok, nemlig at woke ikke har noen alternativ politisk modell. Velmenende mennesker kan tenke at «skader det så mye å komme mobben litt i møte da, hvis det kan få ned konfliktnivået?», men de gjør seg selv en bjørnetjeneste. Det eneste man oppnår ved å gi etter for woke er å påtvinge konfrontasjoner i hver eneste sfære i samfunnet.

Vi innbiller oss at alle egentlig vil det samme, fordi det er det eneste logiske, men som Alfred Pennyworth lærte oss, gjennom den kanskje viktigste konservative innsikten i Batman-universet:

«Some men aren't looking for anything logical, like money. They can't be bought, bullied, reasoned, or negotiated with. Some men just want to watch the world burn.»

Kateterprofetenes opprør er riktignok mindre tydelig på hvordan woke-tankegodset skal bekjempes, men det er heller ikke bokens hovedanliggende.

Dens viktigste bidrag ligger i å vise oss hvordan denne vekkelsesbevegelsen er dypt rotfestet i ideer som ikke søker å gjøre samfunnet vårt «litt mer rettferdig», men som snarere ønsker å rive ned de verdiene som Vesten er bygget på. De livnærer seg på å skrelle vekk vår felles historie, relativisere virkeligheten, demonisere våre helter (som Churchill eller Lincoln) og redefinere alt i et maktdynamikkens prisme der veien til toppen av hierarkiet er offerstatus.

Den viser også hvordan woke fikk boltre seg frem fra akademisk obskuritet til sentral premissleverandør, ikke på grunn av sin intellektuelle styrke, men på grunn av Vestens manglende selvtillit. Forhåpentligvis kan boken hjelpe oss å se skriften på veggen neste gang disse ideene dukker opp i ny drakt, og gi oss selvtillit til å fornekte dem.