Et veldig ubehagelig øyeblikk på Det Norske Teatret

Skuespillerne snur seg mot oss. De hever kameraet, beveger kroppen på underlig forvrengt, men stadig elegant vis, gjør grimaser – teaterlysene over publikum er skrudd opp, slik at de ser oss tydelig. Nå er det vi som er på utstilling, og hva ser de – når de ser på oss?

Sukker, skrevet og regissert av Linda Gathu, spiller nå på Det Norske Teatret. Det er en intelligent forestilling om rasisme og avkolonialisering som unndrar seg mye av den forutsigbare kritikken mot woke-bevegelsen: Her er ingen kritikk av at samfunnet er gjennomsyret av strukturell rasisme, av at historien med dens kolonialisering, fremmedfrykt og diskriminering har strupetak på oss, eller påstander om at vi alle er rasister. Ei heller er det noen utopi om en framtid blottet for nedsettende fordommer mot andre – der alle skal føle seg safe.

Gathus forestilling er heller en harselas med hvordan kulturlivet av i dag på utilstrekkelig, men relativt velment vis forsøker å være mangfoldig, og et lekent blikk på historien til den svarte diasporaen i Norge – fra embetsmann Christian Hansen Ernst på 1600-tallet. Og det er en pekepinger rettet mot publikum: Hvorfor er dere her, hva vil dere egentlig med oss?