Hvorfor leser ikke menn Jane Austen?

Dette er lederen til kulturseksjonen fra årets tredje utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Tema for seksjonen er Hvorfor leser ikke menn Jane Austen?

I år er det 250 år siden Jane Austen (1775-1817) ble født, og slike jubileer ses ofte på som en god anledning til å hente frem og få enda mer liv (og penger!) fra en berømt forfatter. Heldigvis lar ikke vi i Minerva oss skremme av det noen vil kalle en kommersiell utnyttelse, tvert imot mener jeg slike jubileer er en god mulighet til å sette litteratur og forfatterskap på dagsordenen. At det nå i år skrives mye om Austen både i medier og forskning, gis ut bøker (blant annet en Jane Austen-kokebok! Spis som Mr. Collins!), og at det snakkes om henne på seminarer og festivaler, det synes jeg i tillegg er en godt utnyttet mulighet. Det er dessuten annonsert to nye filmatiseringer av de mest folkekjære bøkene hennes: både Fornuft og følelser (1811) og Stolthet og fordom (1813) spilles nå inn i oppdaterte versjoner. Det er jo en universelt anerkjent sannhet at ethvert tiår trenger sin oppdaterte adapsjon passende til sin tids stil, og det er nå faktisk gått tyve år siden de forrige filmatiseringene av disse bøkene. Slik kan fortellingene, og Austens forfatterskap, børstes støv av og presenteres for en ny generasjon lesere.

For det er håpet mitt: at de som ser filmatiseringene blir så forelsket i historiene og karakterene at de straks filmen er ferdig låner boka på biblioteket. Eller enda bedre: kjøper den. Ikke fordi jeg slår et slag for å eie, men fordi den beste følelsen man kan ha er å være så fortapt i en historie at man vil lese den igjen og igjen. Jeg har fortsatt min første Stolthet og fordom-bok, en pocketutgave jeg løp for å kjøpe etter å ha sett Joe Wrights filmatisering i 2005, med Keira Knightley i hovedrollen som Elizabeth Bennet. Omslaget foran har falt av, boka er fillete, men jeg har den fortsatt, nærmest som et bevis på min trofaste kjærlighet til den, til karakterene i den (min elskede Mr. Darcy) og til forfatteren.

Den utslitte boka er også et symbol på noe annet for meg: at det var slik jeg ble glad i å lese. Jeg har mange ganger sagt at de viktigste kvinnene i livet mitt er J.K. Rowling og Jane Austen. Men der Harry Potters magiske univers fikk meg til å stave meg gjennom bok etter bok og lære meg denne fantastiske, uerstattelige menneskelige ferdigheten å lese, var det Austen som viste meg at bøkenes verden ikke bare er en berikelse av min egen, men også en inngang til den.

Det er ikke lett å skulle oppsummere Austens litteratur til en enkel beskrivelse, men hvis jeg skal prøve på det må det være at hun mer enn noe beskriver at vi mennesker må forholde oss til hverandre. Som Roland Barthes har spurt, Hvordan leve sammen, svarer på et vis Jane Austen at vi bare må holde andre ut – og le av dem. Og i hver bok maler hun opp et samfunn med typer og egenskaper vi kjenner utmerket godt igjen i vårt eget – over to hundre år senere.

Det vi spør om i denne kulturseksjonen, er ikke hvorfor vi fortsatt leser Austen, men hvorfor ikke alle gjør det, og herunder: menn. Den enkle forklaringen på det er at menn i liten grad leser skjønnlitteratur, og at de, når de leser, hovedsakelig leser mannlige forfattere. Espen Jørgensen bruker egen erfaring med Jane Austen som utgangspunkt for hvordan fordommer kan hindre en i å lese, og hvordan det krevende i lesingen kan være dens beste kort i kampen mot skjermen. Kristian Meisingset dykker i sin tekst dypere inn i hvordan menn og kvinner leser, og om det egentlig har noe å si. For må lesingen ha et formål forbi glede? Det strides de lærde om! Selv er jeg usikker, og lar derfor Henry Tilney fra Northanger Abbey snakke for meg:

The person, be it gentleman or lady, who has not pleasure in a good novel, must be intolerably stupid. 

God lesning!