Intet nytt fra andedammen

Artikkelen er hentet fra kulturseksjonen i årets tredje utgave av Minervas kvartalstidsskrift. Seksjonens tema er Hvorfor leser ikke menn Jane Austen?

Når jeg tenker på Jane Austen, tenker jeg på en and med kyse og med sløyfe under halsen. Jeg tror kysen henger sammen med det eneste autentiserte portrettet av forfatteren: en skissetegning som storesøsteren Cassandra gjorde av lillesøsteren Jane, iført en kyse, og som gjerne dukker opp på vaskeseddelen til bøkene hennes. Eller det kan komme fra en av de mange innspillingene av et av Austens verker, der en Hollywood-skuespiller jeg hadde glemt er britisk, går på geledd med sine sladresyke venninner i store kyser av flettet korngult strå.

Men hvorfor en and? Da jeg var ung, trodde jeg at Jane Austen-bøkene var chick-lit, et fiktivt univers av pripne piker som satt i skyggen av et tre og fniste på trygg avstand fra Napoleonskrigene og slavehandelen i Vestindia, en verden bestående av store herregårder, velstelte hager, håndholdte parasoller, peanøttformede andedammer, og alle de ubetydelige problemene som nødvendigvis må følge med dette. Tenk bare på hvordan jeg må ha følt det da jeg leste den berømte åpningen i Pride and Prejudice: