Feminisme til forfall eller oppdatering?

Jeg kjenner meg ikke igjen i feminist-begrepet. Jeg vil ikke kalle meg selv feminist.

Når jeg sier det høyt, får jeg ofte høre at det er usjarmerende. Det lever jeg helt fint med. Etter mitt syn er det også ganske usjarmerende å basere et feministisk prosjekt på en tanke om at alle kvinner i utgangspunktet er underlegne alle menn. Den tradisjonelle feminismen, tanken om at kvinner konsekvent er underlegne menn i store deler av samfunnet, står for fall, og den nye generasjonen, min generasjon, har ansvaret for å forme en ny og samlet bevegelse.

Jeg blir sint når noen foreslår at kvinner skal få «mensenfri». Ikke fordi jeg mener man skal tvinge kvinner på jobb, men fordi det vil føre til at kvinner stiller svakere som arbeidssøkere. Bare se for deg at en arbeidsgiver står mellom å velge en kvinne eller en mann – og vet at kvinnen kan få inntil for eksempel fire dager betalte sykedager hver måned. Man skal være ganske naiv for å tro at det ikke da er mer fristende å gå for mannen.