For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
IDEER
Den ukrainske korrupsjonsskandalen viser veien fremover
Ukraina sliter med korrupsjon – men i motsetning til Russland sliter de åpent, uavhengig og med en offentlighet som presser tilbake. Her ligger det en kime både til en bedre forståelse av vårt eget samfunn, og den samfunnsformen ukrainerne distanserer seg fra.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et essay. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Det er avslørt et stort, korrupt plott mot energisektoren i Ukraina. De involverte kommer fra president Zelenskyjs nærmeste krets. Saken kommer til å få store konsekvenser for mange, antageligvis også Zelenskyj selv på sikt. Men sett på avstand er dette en sak som viser vei fremover for Ukraina og andre land i samme situasjon. Fenomenet korrupsjon forteller om den samfunnsformen de desperat forsøker å forlate og det de søker seg henimot. De har begitt seg ut på en ferd som har tatt mange hundre år i Vesten, og det vi kaller korrupsjon er en illustrerende kontrast mellom et vertikalt styresett og et horisontalt styresett.
Hva er korrupsjon?
Korrupsjon faller inn under den norske straffelovens § 372 om bedrageri (bokstav e, når «lovbryteren har foregitt eller misbrukt stilling, verv eller oppdrag»). Ifølge organisasjonen Transparency International skal man forstå korrupsjon som «the abuse of entrusted power for private gain» (se også OECD sin gjennomgang av ulik begrepsbruk). Fordelen med definisjonen er at den knytter handlingen til delegert makt. Den sier at makten blir brukt til egen vinning. Underforstått, at makten ikke skal brukes til dette formålet. I enkelte samfunn er det imidlertid helt legitimt å bruke makt på denne måten.
I Transparency International sin årlige indeks ligger Ukraina på 105. plass over de minst korrupte landene (av 180). Det er lite trøst i at Russland ligger enda lenger ned (154). Begge landene har også sunket på rangeringen siden fjoråret. Det tjener også Zelenskyj liten ære at han på egenhånd forsøkte å nedlegge Ukrainas eget anti-korrupsjonsbyrå (NABU) for bare noen måneder siden.
Russerne vil vise til at de tar korrupsjon på alvor. De har en god del korrupsjonssaker som går for retten hvor mange som dømmes til lange fengselsstraffer. Det praktisk talt alle i Vesten har gjennomskuet, er at korrupsjonsanklager i Russland og land under deres innflytelse, er et politisk virkemiddel. Anklagemyndighetene lager saker mot mennesker den politiske ledelsen oppfatter som en trussel. Det som skiller Ukraina fra Russland her, er at påtalemyndighetene (de som bestemmer om noen skal føres for retten og eventuelt straffes hvis domstolene finner bevisene overbevisende) viser at de er uavhengige av presidenten. Uavhengige medier har rapportert om saken, og folk i gatene protesterte. De fikk medhold. Dette er både demokrati og rettsstat i praksis.
Mellom horisontale og vertikale strukturer
Korrupsjon er per definisjon det motsatte av en rettsstat, hevder den svenske statsviteren Bo Rothstein i sine mange bøker. Når rettsstaten er nedfelt som en verdi i Grunnloven og er helt avgjørende for at demokratiet skal fungere, kan man lett argumentere for at korrupsjon skal sammenlignes med landssvik og attentatforsøk på majesteter. Det er likevel dumt å se bort fra at korrupsjon også betyr noe annet i en annen styreform enn den vi omgir oss med i Norge og Europa.
Når folk i maktposisjoner er korrupte, kan det også være uttrykk for at det noen kaller vertikale maktstrukturer er i operasjon ved siden av de offisielle kanaler. Demokratiske rettsstater innebærer likhet. Lovene gjelder for alle, uavhengig av deres status. Formelt er alle like og har like rettigheter. Det skal ikke spille noen rolle hvem som sier hva, det er det som sies som er viktig. På markedet er det den som har det beste produktet og den laveste prisen som vinner kundenes gunst, ikke hvem du er. Som arbeidstager kan man si opp jobben sin, man er ikke bundet til en vasall på jordflekken sin. Dette er i alle fall idealene, og så blir virkeligheten aldri så perfekt som tenkt. Likhet er likevel fundamentet, og denne likheten innebærer at folk står på like fot, men er ikke bundet opp i forpliktelser til noen som er overordnet. Man står fritt til å handle med hvem man vil. Dette er en samfunnsformasjon basert på horisontale relasjoner, sier statsvitenskapen.
Vestlige samfunn er bygget opp rundt idealet om horisontale relasjoner. Dette er imidlertid ikke den eneste eller mest opplagte måten å organisere samfunn. Alle samfunn har maktfordeling, og makten har historisk sett samlet organisert omgivelsene i hierarkier, eller sagt på en annen måte, i en form som ligner på pyramider når man tegner dem opp. Makten sitter på toppen, og styrer gjennom relasjoner som går nedover i samfunnslivet. Båndene oppover og nedover bestemmes av enten eierskap (slaveri), kontrakter (som når bonden låner et jordstykke mot å levere landbruksprodukter, eller gjeld). Kontrakter innebærer forskjellige grader av frivillighet, men poenget her er at disse relasjonene er vertikale.
Alle samfunn har både horisontale og vertikale relasjoner. Det vi kaller sivilsamfunnet er typisk horisontalt preget. Sivilsamfunnet består i vår verden av frivillige sammenslutninger, fritidsaktiviteter og ikke minst næringslivet.
I vertikale samfunn er sivilsamfunnet begrenset, og økonomien er bundet i statusrelasjoner. I totalitære samfunn er frivillighet underordnet politiske hensyn og kontroll (det er dette som gjør dem «totalitære»). Den første frihetsrevolusjonen, for nesten 250 år siden, var en kamp mot kongens privilegier. For det første var det et opprør mot at bøndene var bundet til jorden de dyrket og eierne av jorden. Jordeierne var utpekt av kongen mot belønninger som gikk til «statskassen» (og kongens egen lomme). Det var for det andre kongen som indirekte bestemte hvem som skulle få lov til å drive handel.
Samfunn preget av horisontale relasjoner er «frie». Det vi kaller frihet, er uavhengighet fra at noen bestemmer over oss. Det betyr ikke at det ikke finnes makt som begrenser oss som bor i vestlige land. Det betyr at makten tar andre former enn direkte inngrep i menneskers handlefrihet.
Jeg har skissert to typer av samfunnsmodeller, vi kan kalle dem Horisontalia og Vertikalia. «Korrupsjon» kan bare kan være et avvik, enn si forbrytelse, i Horisontalia. I Vertikalia er det å ta seg betalt i en maktposisjon, en iboende bestanddel av embetet.
Er Russland en mafiastat?
Russland er en «mafiastat», skrev forfatteren Luke Harding. Harding var journalist i Russland og rapporterte kritisk om Putins regime. På det personlige plan ble han utsatt for trakassering, trusler og utestengelse Gudfaren verdig. Det hemmelige politiet (FSB) opptrer i hans bok som en ren forlengelse av mafiabossens interesser.
Hardings bok er ikke enestående, det finnes mange vestlige og ikke-vestlige rapporter fra Russland under Putins regjeringstid (fra år 2000). Dette er ikke en litteratur jeg har tett kjennskap til, men jeg kan for eksempel nevne Bill Browders bøker (tidligere finansmann som arbeidet i Russland på 90-tallet og kom i konflikt med Putin) og Catherine Beltins Putin’s People. Det er mange som påpeker at Russlands maktstruktur stråler ut fra Putin. Han har et sjikt med folk rundt seg, som han har gjort rike gjennom lukrative anskaffelser (billigsalg av tidligere statlig eiendom på 90-tallet, med mer). Denne innerste kretsen består også av mennesker som blir utpekt til statlige nøkkelposisjoner, ikke minst i militæret. De beriker seg på sin side helt gjennomgående av å skaffe seg andeler av inntjeningen fra store kontrakter. Alle disse menneskene er søkkrike. Rikdommen kommer fra mennesker i posisjoner under dem, i organisasjonene de leder. De skaffer seg igjen penger, fra nivået under, helt til vi når bunnen av hierarkiet. Det finnes et eget navn for denne strukturen, «Maktvertikalen». Til sammen utgjør dette en sosial organisme, en økonomisk økologi, som fordeler goder i samfunnet. Det er ikke mulig å endre en bit av dette uten å forstyrre hele organismen.
Til sammenligning er det praktisk talt ingen i Norges offisielle samfunn, som betaler sjefene sine for å arbeide der de er, men illustrerende nok er dette noe man finner i det svarte arbeidsmarkedet, og dette er vanlig i Russland. Det er også helt vanlig å betale for offentlige tjenester, men ikke gebyrer. Man betaler for å få bedre enn veldig dårlig behandling, eller å komme foran i lang kø.
Russland er et gjennomført vertikalt styresett. Under Putins regime er også demokratiet avskaffet (opposisjonen fengslet, drept eller forbudt), fri presse er undertrykt og kritiske journalister blir regelmessig drept og etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har tilnærmet alle uttrykk for uenighet med Putin blitt straffbelagt.
Dette er tegn på et autoritært styresett, ikke i seg selv mafiavirksomhet. Men det autoritære styresettet beskytter et vertikalt maktsystem. Og hva er egentlig et mafiapreget styringssystem?
Mafia er for det første et omdiskutert begrep. I kriminologien snakker man heller om organisert kriminalitet, og dette favner en lang rekke lovbrudd og ikke bare korrupsjon. Mafia er et mytisk ord hentet fra populærkulturen, ikke forskningen. Samtidig insisterer forskeren Diego Gambetta på at dette er et fruktbart ord og at det går an å identifisere en kjerneaktivitet i mafiaen. Med utgangspunkt i «den sicilianske mafiaen» hevder han at all mafiavirksomhet egentlig er en form for «salg av beskyttelse». Denne beskyttelsen er et skalkeskjul for trusler, for den som selger beskyttelse leverer selv den volden de beskytter mot. Hvis Gambetta har rett, er dette en god tilnærming til den russiske samfunnsmodellen. Men da må «beskyttelse» forstås i utvidet forstand, også det å motta goder. Men det er også et poeng for Gambetta at mafien ikke bare leverer trusler, men også bidrar til å legge til rette for handel og til tider bidro å understøtte samfunnslivet. Det er ikke uvanlig heller å påpeke at såkalt mafia supplerer statsfunksjoner der staten er svak. Viktigere i denne sammenhengen er det at mafiaen han beskriver, er en struktur der den enkelte låses inn i vertikale strukturer.
Gambetta selv mener at det ikke er riktig å si at den sicilianske mafiaen er en konkurrent til staten. Men med utgangspunkt i kjennetegn ved russisk samfunnsorganisasjon, ser man formlikheter. Det vi kaller mafia er per definisjon illegal virksomhet. Det vi ser i Russland er negativt sett fra et vestlig synspunkt, men det er det offisielle styret.
Fra Vertikalia til Horisontalia
I Vesten feirer vi frihet. Frihet er en følge av en samfunnsformasjon basert på horisontale relasjoner. Horisontale relasjoner kom ikke til å erstatte vertikale maktforhold over natten. Det har vært en lang og kronglete historie, og ikke helt uten blodsutgytelse. Men resultatet har vært godt for vanlige folk. Samfunn basert på horisontale relasjoner er langt bedre å leve for folk flest.
Horisontale samfunn skaper tillit. Tillit mellom mennesker, som gjør handel lettere og fører til at samfunn blir rikere. Det skaper tillit til institusjoner og politikk. Det gjør all ledelse lettere og mer effektivt.
Disse påstandene kan problematiseres, men de er i hovedsak underbygget av forskning. Jeg nøyer meg med å vise til to store arbeider. Den første er skrevet av Wilkinson og Pickett, og kom ut i 2009. I en omfattende gjennomgang av forskning underbygger de en påstand om at ulikhet forsterker helseplager og lidelser på nesten alle områder. Boken har vært kritisert, ikke minst i Civita-kretser. Men ingen nekter for at likhet, i forskjellige former, har en positiv effekt på blant annet tillit.
Når det gjelder påstanden om at horisontale samfunnsformasjoner skaper tillit til politikk og institusjoner, kan forskningen vise til noe så sjeldent som et naturlig eksperiment. Eksperimentet heter Italia. Italia er et delt land. I nord har de lange tradisjoner med horisontale relasjoner. I sør har det enda lenger tradisjoner for vertikale bånd. Statsviteren Robert Putnam tok for seg en demokratisk reform som gjaldt hele Italia, og gjennomførte en undersøkelse av hvordan den virket. For å si det enkelt, slo den positivt ut der grunnlaget for politikk var til stede, og ikke der fundamentet var fraværende. Skillet gikk entydig langs grensen mellom nord og sør.
Putnams observasjoner ga startskuddet for en ny forskningslitteratur om tillit og tillitens grunnlag og ny oppmerksomhet om sivilsamfunnets betydning for samfunnet slik vi kjenner det. Dette er en motsetningsfylt litteratur, men den rommer en viktig erkjennelse: samfunnsformasjon vokste langsomt frem med et stadig mer vitalt sivilsamfunn. Sivilsamfunnet genererte horisontalt tillit. Tillit til fremmede, tillit til institusjoner. Uten denne tilliten, ville fremveksten av handel vært vanskeligere, og det samme gjelder fremveksten av effektive institusjoner.
Korrupsjon i Vertikalia
Å kalle Russland en mafiastat er et retorisk grep. Dette er ikke en Russland-kritisk tekst. Det er mange andre land som ligner på Russland, om enn ikke like hensynsløse og autoritære (og med de siste årenes utvikling, totalitære). Kan hende er vertikale maktformer en mer stabil og «naturlig» form. Det som er interessant her, er parallellene i vertikale styresett.
Mafiaens styresett har ingen problemer med korrupsjon. Deres styresett består av organiserte forbindelser som kalles korrupte i horisontale styresett.
Når Russland har en regel som angir straff for korrupsjon, er det fordi de har et lovverk som ikke gjenspeiler maktstrukturen i landet. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Russland skulle gjenoppfinne seg selv, gjorde de det med vestlig assistanse. De etterlignet vestlige konstitusjoner, men uten at nye maktstrukturer var på plass. Resultatet var en ny elite bestående av mange av de samme nettverkene, som konsoliderte seg basert på et gigantisk ran av statlige ressurser. De adopterte regelverk basert på horisontale samfunnsformer, som ikke var tilpasset realiteten på bakken. Og i dette regelverket innehar straffansvar for korrupsjon en sentral rolle. Det var en katastrofal feilvurdering som verden betaler for den dag i dag.
Hva handler korrupsjonssaken om?
Ukrainerne kan ikke måles på antall korrupsjonsskandaler. De skal måles på om institusjonene som bekjemper dem er reelt uavhengige. Bevegelsen fra Vertikalia til Horisontalia er lang og smertefull. Det må forventes mange tilsvarende saker fremover. Det vi kaller korrupsjon kan ikke bare forbys i straffeloven. Korrupte forbindelser er en del av hverdagen i hverdagsliv og i det økonomiske systemet. Dette er relasjoner basert på normer som er inngravert i menneskers sinn, og som bidrar til fordeling av goder. Det vi kaller korrupsjon, inngår i det styresettet ukrainerne prøver å legge bak seg. Og å si dette betyr ikke at de involverte skal unnskyldes. Å straffe dem inngår i den sosiale forvandlingsprosessen de har begitt seg ut på. Og det samme vil gjelde russerne den dagen de eventuelt velger å følge etter.
For Vestens sivilisasjon er det avgjørende at det setter seg en bedre forståelse av hvilket fundament den står på, hvordan den kan beskyttes og hvordan den kan fremmes i land som ønsker det, som Ukraina og Georgia.
