Fredens pris i en ny kald krig: Hvorfor Langtidsplanen kun er begynnelsen

Den sikkerhetspolitiske arkitekturen som har garantert norsk suverenitet og europeisk stabilitet siden Berlinmurens fall, virker å være over. Vi står ikke lenger overfor en forbigående krise eller en avgrenset regional konflikt i Europas periferi. Det vi opplever, er den strukturelle svekkelsen av den liberale verdensordenen, erstattet av en revidert, multipolar stormaktsrivalisering – en ny kald krig. For en småstat med NATOs mest strategiske og eksponerte nordflanke tvinger dette frem et fundamentalt oppgjør med tiår med sikkerhetspolitisk ønsketenkning.

Kritiske svakheter

Regjeringens Langtidsplan for forsvarssektoren har høstet bred politisk konsensus, og det er betryggende at realitetene omsider har sunket inn på Stortinget. De økonomiske rammene og de varslede strukturelle grepene representerer et nødvendig taktskifte. Men i den konservative idétradisjonen må vi vokte oss for å forveksle intensjoner med faktiske kapabiliteter. En ambisiøs plan på et skrivebord i Oslo produserer ingen avskrekkende effekt i Barentshavet før den er omsatt i operativ militær evne. Og her ligger den virkelige utfordringen.

Les også:

Pluss

Pluss

Ukraina ga NATO grisejuling, igjen

Det tyngste arvegodset fra det forrige århundrets fredsutbytte er den institusjonelle og industrielle tregheten. Forsvaret av i dag preges av kritiske sårbarheter som ikke lar seg løse over natten ved kun å tilføre likviditet. For det første står vi i en lammende personell- og kompetansekrise. Forsvaret blør kritisk kompetanse til det private næringslivet i en tid hvor vi skal bemanne nye overflatefartøyer, undervannsbåter og luftvernsbatterier. Uten en radikal og markedsdyktig omstilling av Forsvarets incentivstrukturer vil de nye anskaffelsene bli liggende ved kai eller forbli uvirksomme i hangarer.

For det andre har den vestlige forsvarsindustrien, inkludert den norske, mistet evnen til rask skalering. Gjennom tiår med asymmetriske operasjoner i fjerne strøk har vi optimalisert forsvarsstrukturene etter en «just-in-time»-logikk. Logistikkjeder, ammunisjonslagre og produksjonslinjer er dimensjonert for fredstid, ikke for en langvarig og utmattende konvensjonell krigføring på europeisk jord. Krigen i Ukraina har med all tydelighet demonstrert at industriell kapasitet og utholdenhet over tid er krigens virkelige tyngdepunkt. Det hjelper lite å anskaffe høyteknologiske plattformer dersom vi mangler logistikk og ammunisjon til å opprettholde operasjoner utover de første kritiske døgnene.

Nasjonalt sikkerhetsansvar

Dette bringer oss til kjernen av det konservative samfunnssynet: Statens fremste og mest legitime eksistensgrunnlag er å garantere for borgernes ytre og indre sikkerhet. Når rammene rundt oss endres fundamentalt, må også statens prioriteringer endres tilsvarende. Det innebærer en erkjennelse av at forsvarspolitikk ikke kan behandles som en salderingspost i kampen om velferdsstatens goder, eller som et distriktspolitisk virkemiddel.

Norge må i langt større grad utnytte sin økonomiske og geopolitiske handlefrihet til å ta et regionalt lederskap i Norden. Med Sveriges og Finlands inntreden i NATO er det strategiske landskapet i nord totalforandret. Det gir oss unike muligheter for felles operasjonsplanlegging, logistikksamarbeid og dypere integrasjon. Men et slikt lederskap krever at Norge ikke fremstår som alliansens svake ledd på havet og i luften. Avskrekkelse handler om å fjerne enhver tvil hos en potensiell motpart om vår vilje og evne til å forsvare territoriet.

Les også:

Pluss

Pluss

– Europa er ikke egentlig noe genuint sikkerhetsfellesskap i dag

Samtidig må vi unngå den fellen det er å tro at alliansetilhørighet fritar oss fra nasjonalt ansvar. Artikkel 3 i Atlanterhavstraktaten slår fast at medlemslandene hver for seg skal opprettholde og utvikle sin egen forsvarsevne. Kollektivt forsvar er et supplement til, ikke en erstatning for, en robust nasjonal forsvarsterskel. I en ny kald krig, hvor USAs strategiske oppmerksomhet i økende grad rettes mot Indo-Stillehavet og Kina, må de europeiske NATO-landene bære en betydelig større del av den konvensjonelle byrden på eget kontinent.

Den nye kalde krigen krever mer enn bare penger; den krever en mental omstilling. Vi må gjenreise en kultur for beredskap og realpolitisk edruelighet i hele det norske samfunnet. Tiden for billige geopolitiske gevinster er over. Skal vi bevare freden og den friheten vi så høyt verdsetter, må vi være villige til å betale prisen den faktisk koster. Langtidsplanen er et nødvendig første skritt i riktig retning, men den virkelige testen ligger i gjennomføringen, utholdenheten og den politiske viljen til å prioritere hardt i årene som kommer.

Det er på tide å omsette ord til operativ forsvarsevne. Noe annet har vi rett og slett ikke råd til.