Vi må få vite om VGs samrøre med Norsk Industri

Forrige uke gjorde pressen seg høy og mørk over iNyheters dekning av Thorbjørn Jaglands sykehusinnleggelse. 

Det er flere ankepunkter til iNyheters oppslag, blant annet om manglende ettergåelse av opplysningene om selvmordsforsøk og den påståtte avtalen mellom Brosveet og Norsk Redaktørforening. Den kanskje tyngste kritikken har likevel handlet om at iNyheter først behandlet Jaglands advokat Anders Brosveet som en anonym kilde, og deretter offentliggjorde navnet hans. Forrige uke møtte iNyheters redaktør Helge Lurås i VGs podkast Mediebobler og kranglet med VGs redaktør Gard Steiro om saken. Lurås svarte at de aldri hadde noen avtale med Brosveet om at han skulle være anonym, men at de anonymiserte ham fordi Brosveet ikke ønsket at de skulle skrive om saken overhodet.

Heldig, hellig kildevern

Kildevernet er en av de helt sentrale verdiene i pressen, og en avgjørende forutsetning for kritisk journalistikk. Nå er dette prinsippet i vinden igjen, når VG-journalist Bjørn Haugan nekter å forklare seg i retten om sin kontakt med tidligere toppsjef i Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, som er tiltalt for grov økonomisk utroskap. Haugan vil bli ilagt rettergangsmot.

Denne kontakten er – hvis vi skal tro Lier-Hansens kvitteringer – ganske omfattende. DN skriver at Haugan er ført opp på 143 kvitteringer fra restaurant- og barbesøk, som til sammen har kostet 192 657 kroner. Regningene ble belastet Norsk Industri.

Det har vært flere til stede enn Haugan på mange av kvitteringene, og det heller kan ikke tas for gitt at Haugan har vært til stede bare fordi Lier-Hansen har skrevet det på regningen, selvsagt. Men i retten har Lier-Hansen også forklart seg på en måte som underbygger kvitteringene: Han kjenner igjen selskapet på drinkene som er bestilt. Fernet Branca betyr at Jørn Eggum har vært med. Hvitvin er Haugan, selv om han også har drukket mye øl.

Retten er interessert i saken fordi den belyser omfanget av Lier-Hansens økonomiske utroskap. Men Haugan vil altså ikke vitne om sin kilde, og i samme episode av Mediebobler som krangelen med Lurås, forklarer Steiro hvorfor: Kildevernet er «et hellig prinsipp». Journalister kan aldri bekrefte eller avkrefte hvem som deres kilder, sier Steiro. VG vil derfor betale rettergangsboten til Haugan, som Anders Giæver nettopp har introdusert for lytterne som «vår gode gamle venn og kollega».

Det er i så fall heldig for Haugan, som dermed slipper å forklare seg også om andre aspekter ved denne kontakten.

Et enormt problem

Man kan godt argumentere for at det hellige kildevernet må tolkes strengt også når Lier-Hansen selv har snakket om kontakten. Men det er ikke helt åpenbart. Da Espen Teigen for noen år siden lånte penger av kilder, ble det en stor skandale. Nettavisen ettergikk opplysningene, og omtalte dermed også kontakten med kildene, etter at disse selv hadde snakket om saken. Teigens handlinger ble med rette fordømt unisont. Nettavisen gjennomførte en full gjennomgang av Teigens saker for å sikre at denne type forhold ikke hadde påvirket journalistikken.

Beløpene som er involvert i Haugan-saken er usammenlignbart mye større. Vi vet selvsagt ikke hvor mye av dette, om noe, som er gått til Haugan – blant annet fordi han ikke vil uttale seg om saken. Men dersom det er et element av gave fra Norsk Industri til Haugan, er dette åpenbart et enormt problem for VGs troverdighet.

Møtene går over mange år, og det er mye øl og hvitvin involvert. Er verdien 10 000 kroner, 30 000 kroner, 50 000 kroner – eller mer? Hvor gode venner blir man eventuelt når så store kvanta alkohol er konsumert?

Jeg vil si at det er usammenlignbart mye større enn problemene med Teigens intervjuobjekter, rett og slett fordi de samfunnsmessige interessene involvert er mye større.

Åpenhet om bakenforliggende forhold

Det er mange punkter i Vær Varsom Plakaten som er relevante her, blant annet 2.4 om private fordeler og 2.3 og åpenhet om bakenforliggende forhold. Dersom det er slik at penger er gjort til vin, og deretter har byttet hender, mangler i hvert fall informasjon om det i saker Bjørn Haugan har skrevet for VG om Stein Lier-Hansen. Haugan sendte også melding til Lier-Hansen etter at opprullingen av Lier-Hansen-saken begynte, og sa at han ville holde seg unna dekningen. Som Sven-Egil Omdal kommenterte i januar, skapes hermed et inntrykk av at VG har latt seg kjøpe.

Det er verdt å merke seg at det har vært E24 som har drevet Lier-Hansen-saken, ikke VG. Det er ingen grunn til å betvile at VG har hatt noen fordeler av kontakten med Lier-Hansen, i form av bedre kunnskap om mange sentrale forhold i norsk industri. Men kritisk journalistikk om Norsk Industri har altså ikke vært blant dem.

Innenfor og utenfor

Samtidig styrker denne saken et inntrykk at den interne pressejustisen benytter en standard for dem som er innenfor, og en annen for dem som er utenfor.

Lurås er utenfor, og blir tatt hardt. Men man kunne jo faktisk stille spørsmål ved om Brosveet på noe tidspunkt egentlig hadde status som en kilde med krav på anonymitet. Teigen er utenfor, og ble tatt hardt – helt fortjent. Men da er spørsmålet hvorfor VG – og andre medier – knapt adresserer problemstillingen om kilder og penger når det kommer til Bjørn Haugan. Hvis det inntrykket for lov til å bli stående, vil det ytterligere forsterke polariseringen mellom hovedstrømsmediene og alternativmediene. Det er uheldig.

Jeg har ikke noe grunnlag for å si at Bjørn Haugan har gjort noe galt. Jeg vet ikke hva som er realiteten i saken, siden han ikke vil forklare seg. Kanskje alt har en logisk og god forklaring i tråd med Vær Varsom Plakaten. Men basert på kvitteringene og Lier-Hansens forklaring er det avgjørende at VG selv gjør de nødvendige undersøkelser og åpen kommuniserer om konklusjonene. Hvordan kan avisen være sikker på at Haugan ikke har mottatt urimelige økonomiske fordeler av kontakten med Lier-Hansen? Og hvordan kan den være sikker på at det ikke har påvirket hva VG har dekket og hvordan VG har dekket det?

Denne saken kommer altså i kjølvannet av IPI-sakene og spørsmålet om hvorvidt både byråkratiet og mediene for lenge var for ukritiske til Terje Rød-Larsen og andre deler av eliten på dette feltet. Haugan-saken etterlater et inntrykk av for mye samrøre på toppene også i andre sektorer.

VG trenger ikke å bryte kildevernet. Det kan stå fast. Men det betyr ikke at avisen kan tillate seg å avfeie alle spørsmål. Det siste norsk offentlighet trenger nå, er ytterligere svekket tillit til mediene. Derfor må VG på banen. Enten må avisen troverdig forsikre oss om at det er ikke er noen presseetiske problemer i denne kontakten.

Eller også må det komme noen konsekvenser.