Pride-paraden i Oslo 2018.
Pride-paraden i Oslo 2018.

Det vidtgående forbudet mot konverteringsterapi kommer uten politisk debatt, på et tynt kunnskapsgrunnlag og med uklare konsekvenser. Ingen tør å trekke i bremsen for fremskrittet.

Homsehatet i kirken er ikke hva det en gang var. Samtidig har den faglige debatten om kjønnsdysfori blant ungdom de siste årene skutt fart. Er dette rett tid for å regulere samtalen med drakoniske lover?

Publisert Sist oppdatert

Det kontroversielle med loven mot konverteringsterapi er ikke bare at den vil forby mange frivillige samtaler mellom homofile voksne, men også at den potensielt kan kriminalisere diskusjoner med barn og unge som strever med kjønnsidentitet eller kjønnsdysfori.

Både lovens forhistorie og konteksten den blir til i, er spesiell – og danner et problematisk bakteppe for de helt sikkert gode intensjonene loven målbærer.

I Sverige har en fersk utredning konkludert med at det ikke er behov for en egen lov for å forby såkalt «konverteringsterarpi» rettet mot personer for å påvirke deres legning eller kjønnsidentitet. I Storbritannia har statsminister Rishi Sunak omsider blitt tvunget av egne parlamentsmedlemmer til å love å fremme et forslag om forbud i løpet av kort tid. Det svenske eksempelet viser det vi har sett også fra høringsuttalelsene i Norge: at faglige utredninger typisk finner at problematiske forhold allerede er regulert eller kan reguleres i annen lov. Det britiske illustrerer hvordan presset om «å gjøre noe» likevel får politikere som ikke egentlig ønsker det, til likevel å gjøre noe. Slik begynte også vårt norske lovforslag.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement til kr 799,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement til kr 99,- pr mnd,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1249,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS