For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kan det tenkes at konservatisme kan tjene kvinner og likestillingen?
Likestillingspolitikken må bli mer liberal og Likestillingsombudet bør miste sitt pådrivermandat.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Sanna Sarromaa er tilbakeskuende når hun antyder at konservatisme aldri har tjent kvinner i noen særlig grad. Fra et perspektiv har hun noen poenger, men konservativ tenkning med gradvise reformer har også tjent likestillingen. Historisk stemte norske kvinner mer konservativt enn i dag. Det interessante er hvor likestillingspolitikken i Norge står i dag, og hva som kan bevare oppslutningen om likestilling. Kan det tenkes at konservatismens «forandre for å bevare» kan redde troen på likestilling i vår tid, og gjøre likestillingspolitikken mer liberal, og derfor robust, i møte med reaksjonære krefter? Jeg tror det.
Hovland er liberal
KrFUs nyvalgte leder, Ingrid Olina Hovland, har kritisert deler av likestillingspolitikken for å gå for langt. Hun vil blant annet ha mindre kvotering til styrer, mindre bruk av kjønnspoeng ved studieopptak og gjøre likestillingsloven kjønnsnøytral. Alt dette er forslag som bidrar til en mer liberal likestillingspolitikk. Hovland begrunner standpunktene med at kvinner vil konkurrere på like vilkår, og at de ikke trenger støttehjul. Argumentene hennes er klassisk liberale. De støtter opp under høyresidens mantra om like muligheter. En slik likestillingspolitikk er rimeligere, mer liberal og kan øke oppslutningen om likestilling i vår tid, kanskje særlig blant gutter som sliter med ulike utfordringer.
Innvendingen mot en mer nøytral og liberal likestillingspolitikk er at den er blind for strukturene som hindrer reelt frie valg. Liberale vil legge vekt på at det er grenser for politikk, men det utelukker ikke at man samtidig kan anerkjenne strukturer eller mønstre. Ofte påpeker liberale likevel at strukturer avhenger av kontekst.
Strukturer legitimerer ikke politikk
En liberal kan anerkjenne at det i en familie på fire med ingeniørfar og sykepleiermor, er mer sannsynlig at sønnen blir ingeniør og datteren sykepleier, enn motsatt. Samfunnsmessige forhold eller struktur påvirker, men det betyr ikke at valgene individene tar reelt sett er ufrie, slik det virker som Sarromaa kanskje mener om tradisjonelle valg.
Strukturene er ikke et argument for å gi datteren ekstra studiepoeng for å dulte henne inn på ingeniørstudiet. Liberale vil sette grenser for slik politikk, men vi er også mer forsiktige med å mene så mye. For det gir ikke mening å skryte av datteren hvis hun velger utradisjonelt og tar ingeniørstudiet – rose henne for å tenke fritt – mens vi rynker på nesen om hun blir sykepleier, som sin mor. For vi vet ikke om hun faktisk ønsker å bli sykepleier. Et tradisjonelt valg kan også være et fritt valg, det har noen for vane å glemme.
Lytt til Holst
Cathrine Holst kritiserte den faglig svake forståelsen av statistiske forskjeller i en kritikk av Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) i Nytt Norsk Tidsskrift i 2009: «Hvis det statistisk sett er avvik fra en 50/50-fordeling av «noe» mellom kvinner og menn, så er det identifisert en urett som vi må iverksette «tiltak» mot. Årsaken til skjevheten er da – på forhånd – bestemt som urettferdige samfunnsmessige forhold. Utelukket er ideen om at en del kjønnsforskjeller kan skyldes andre forhold, for eksempel relativt autonome valg og prioriteringer på individnivå som aggregerer seg opp til kjønnsforskjeller på gruppenivå.»
I kjølvannet av Hovlands nylige uttalelse om hennes egen etiske refleksjon omkring abort etter voldtekt, har vi sett nye eksempler på at LDO tenker faglig svakt.
Ikke bare dårlig debatt
Flere aktører i offentligheten har både kritisert og forsvart Hovlands uttalelser. Debatten ruller og går. Engasjementet er sterkt på flere sider. Alt er ikke bare polariserende og mørkt med debatten. Dårlige argumenter, eller dårlige gjengivelser av som blir sagt, blir korrigert. Både liberale til venstre og høyre har kritisert Anine Olsen, som har startet en underskriftskampanje for at Hovland skal trekke seg. Hovland har svart at hun ikke vil la seg diktere av woke. Det er mange gode grunner til å kritisere Olsens debattform, men det er ikke bare sivile enkeltaktører, som vrir på det Hovland har sagt, eller overdriver reaksjonene. Også statlige aktører, som vi som borgere burde kunne forvente at opptrer mer nøytralt, har kritisert Hovland sterkt. På Facebook skriver LDO og ombud Bjørn Erik Thon blant annet: «For kvinner som havner i denne situasjonen, kan slike moraliserende kommentarer være dypt krenkende og skape unødvendig skyld og press.
Som likestillings- og diskrimineringsombud vil jeg være tydelig på hva jeg mener: Kvinner i denne situasjonen fortjener ikke moralske pekefingre. De fortjener respekt, empati, helsehjelp og retten til å bestemme over egen kropp. Det må stå urokkelig.»
LDO er for aktivistisk
Når LDO får kritikk for angrepet på Hovland og KrF, svarer de at de er aktive pådrivere for likestilling. LDO har et pådrivermandat, og slik sett sitt på det tørre, men pådriverrollen overdrives ofte. I dette tilfellet vrir LDO på det Hovland har sagt. Hovland har ikke utfordret retten til selvbestemt abort. Hun har reflektert etisk og åpent om hvordan hun selv personlig tror hun hadde brukt sin rett til selvbestemmelse. Retten til selvbestemt abort handler om at kvinnen selv skal bestemme om hun vil ta abort, eller ikke. Det handler om retten til å velge. Ikke til å med nødvendighet ta abort. Det virker som LDO ikke forstår dette. Det er svakt tenkt. Vi bør ikke holde oss med et statlig ombud, som går sterkt ut mot helt legitime etiske refleksjoner.
Pådrivermandatet til LDO bør fjernes. Sivilsamfunnet er rette elementet hvor likestilling bør diskuteres og utvikles. Staten er blitt for dominerende og ensidig i likestillingspolitikken. Konservative er kritiske til maktkonsentrasjon, og forsvarer som liberale, pluralisme. Statsfeminismens maktkonsentrasjon undergraver likestillingspolitikkens legitimitet. For å parafrasere den konservative tenkeren Edmund Burke: en statsfeminisme uten evne til forandring, er også en feminisme uten evne til å bevare seg selv.
