Venezuelas kamp for verdighet

Årets tildeling av Nobels fredspris til Venezuelas opposisjonsleder María Corina Machado representerer et øyeblikk av rettferdighet for et folk som i årevis har kjempet for retten til å bli hørt. De går til valgurnene under trusler, overvåkning og vold. Ikke fordi de tror på rettferdighet med dagens regime, men fordi de nekter å gi opp håpet. 

Hver stemme er en handling drevet av mot – og en ubøyelig tro på demokrati under diktaturets jernhånd.

Det venezuelanske folket har sagt tydelig ifra. Under valget den 28. juli 2024 stemte et overveldende flertall for forandring.

For første gang på over to tiår sto den demokratiske opposisjonen samlet bak én felles kandidat. María Corina Machado var forbudt fra å stille av regimet, men lyktes i å samle en tidligere fragmentert opposisjon rundt et felles mål: å gjenreise demokratiet. Over 92 prosent av opposisjonen stilte seg bak den kandidaten hun støttet, og viste med klarhet hvem folket betrakter som sin legitime leder. Å stille spørsmål ved dette er ikke bare å ignorere et valgresultat, men å nekte å anerkjenne det venezuelanske folkets suverene vilje.

Et folk som, etter år med frykt og undertrykkelse, talte med én stemme og sa: «Vi finnes fortsatt.»

Når verden ser på Venezuela, ser mange et land i kaos. Et land på randen. De burde se et folk som nekter å gi opp demokratiet – selv etter at demokratiet ble tatt fra dem. 

Det er lett, fra et trygt land som Norge, å diskutere Venezuelas situasjon i akademiske eller moralske termer. Men for dem som lever der, handler livet ikke om ideologi. Det handler om å komme seg gjennom neste dag. Ingen utenfor Venezuela har rett til å dømme dem for å ta imot den støtten som finnes. Å takke for hjelpen som kommer, uansett fra hvem, er ikke et uttrykk for politisk tilslutning, men for menneskelig overlevelse.

Det handler om å stå oppreist i en tid da verden lenge hadde vendt seg bort.

I dag lever millioner av venezuelanere på grensen av det utholdelige. De står i kø i timevis for litt mat eller medisiner. De ser sine barn forlate landet – seks, sju millioner mennesker på flukt, den største migrasjonskrisen i Latin-Amerikas historie.

Likevel finnes det håp og motstand hos mennesker som fortsatt tror på frihet, selv når ordene er forbudt.

Det finnes lærere som underviser uten lønn. Sykepleiere som redder liv med improviserte midler. Journalister som risikerer alt for å dokumentere sannheten – og borgere som går til stemmeurnene. Ikke fordi de tror på systemet, men fordi de nekter å akseptere løgnen.

Venezuelas folk ber ikke om medlidenhet, men om konsekvens – at verden ikke skal glemme dem, at demokratiske land holder fast ved sine prinsipper også når det koster.

I dag er det Venezuela som står på randen, i morgen kan det være et annet land, et annet folk.

Kampen i Venezuela handler om verdighet, utholdenhet og om troen på at frihet fortsatt betyr noe. Vår appell er ikke til konfrontasjon, men til samvittighet. Til solidaritet, til konsekvens, og til forpliktelse overfor de universelle verdiene vi alle sier vi tror på.

Uansett hvor mørkt det er fortsetter venezuelanerne å stemme – og håper at verden en dag vil lytte.