For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Ikke la alt dreie seg om å «få ham tilbake».
Mollys mann gikk fra å være naver til å jobbe hele tiden. Nå er han aldri hjemme.
Publisert
Kjære Sanna,
Jeg skriver til deg fordi jeg trenger råd. Jeg og min mann opplever nå store utfordringer i ekteskapet, og jeg føler meg fortvilet og usikker på hva jeg skal gjøre.
Etter flere år hjemme på arbeidsavklaringspenger, begynte mannen min endelig å jobbe igjen. Han tok vekterkurs, søkte aktivt etter jobber, og fikk til slutt sitt første oppdrag – som ordensvakt under Oslo maraton. Han trivdes veldig godt, og kort tid etter fikk han jobb i et annet vaktselskap. Deretter kom oppdragene tett, nesten hver dag.
Etter hvert ble det mer og mer arbeid. Nå jobber han nesten alltid 12-timers dager, også i helgene – både lørdag og søndag. Han sier ja til all overtid. Jeg og vår datter på 7 år blir sittende mye alene. Vi prøver å fylle dagene med aktiviteter – besøker venner, inviterer folk hjem, går på kino eller teater, men savnet etter ham er sterkt. Datteren vår gråter ofte og sier: «Pappa, jeg ser deg aldri mer hjemme.»
Det skjærer meg i hjertet. Jeg selv er uføretrygdet og har helseutfordringer som gjør at jeg er avhengig av litt støtte hjemme. Jeg har forsøkt å snakke med ham om dette, men han virker helt oppslukt av jobben. Han sier at han endelig føler seg nyttig og stolt, og at han tar ansvar. Når jeg prøver å forklare hvor mye vi savner ham, svarer han at dette er slik han vil ha det, og at han bestemmer selv.
Jeg kjenner ham ikke igjen. Det er som om han har forsvunnet inn i jobben, og jeg vet ikke hvordan jeg skal nå inn til ham lenger.
Kjære Sanna, finnes det noe vi kan gjøre for å få tilbake balansen – eller har vi allerede mistet ham, fordi han velger jobben foran familien?
Med vennlig hilsen
Molly
***
Kjære Molly,
Tusen takk for ditt ærlige og sårbare spørsmål.
Det er veldig positivt for ham og for hele samfunnet at din mann har gått fra å være en naver til å bli aktiv i arbeidslivet. Nå er du den eneste som er hjemme på dagtid. Kontrasten til ham og hans virke blir veldig stor. Kan det også tenkes at datteren deres ble litt vel godt vant da begge foreldrene var hjemme hele tiden? Og ikke minst at du ble for godt vant?
Det kan virke som din mann har fått en ny identitet og blomstrer på jobben. Det er jo på mange måter veldig fint for ham. Slikt påvirker alltid samlivet, noen ganger veldig negativt. Det kan være vanskelig å akseptere og applaudere den andres suksess når man sliter selv, for eksempel. Samtidig er det selvsagt viktig at han greier å sette grenser for jobbingen sin, i og med at han har en familie.
Han må få høre, rolig men tydelig, at du ser innsatsen hans. At du skjønner hvor viktig det er for ham å føle seg nyttig – men at det ikke kan skje på bekostning av familien. Han tror kanskje han gjør alt dette for dere, men dere trenger ikke en helt på overtid. Dere trenger en mann og en pappa som er til stede.
Vær ærlig med ham, men ikke anklagende. Si hvordan du og datteren faktisk har det, ikke som kritikk, men slik det virkelig er. Fortell ham at dere ikke ber om at han skal slutte å jobbe, bare at du ønsker å finne en måte å leve på der familien er i balanse.
Og midt oppi dette: Husk å ta vare på deg selv. Ikke la alt dreie seg om å «få ham tilbake». Fortsett å fylle dagene med liv, vennskap og små gleder med datteren din. For jo mer du står støtt i deg selv, jo lettere er det å møte ham uten desperasjon, bare med ro og tydelighet.
