Når voksne kvinner reduseres til hormonbomber

Da jeg var i 20-årene, ble jeg betraktet som en tikkende bombe. Jeg kunne når som helst bli gravid og borte fra jobben. Det var grunn til å frykte at min arbeidsmarkedsposisjon ville være svakere enn en ung manns ettersom det var jeg som mest sannsynlig kom til å bære hele kostnaden av en baby. 

Jeg klarte heller ikke å vente til jeg hadde fast jobb. Jeg ble gravid som 24-åring da pappakvoten var på fire uker. En måned etter fødselen ble den utvidet, for første gang på over 20 år, til fem uker. Jeg var sammen med en progressiv mann: Vi delte foreldrepermisjonen i to. Halvparten til ham og halvparten til meg. Etter mine obligatoriske seks mammauker, jobbet vi begge 50 prosent. Vi delte permisjonen horisontalt. 

Med tredelingen av foreldrepermisjonen som ble innført i 2018, løste man plutselig likestillingen både hjemme og i arbeidslivet. Det var i hvert fall et av argumentene for tredelingen: Nå var unge kvinner ikke lenger tikkende bomber, slik som på begynnelsen av 2000-tallet. Også unge menn kunne når som helst bli månedsvis borte fra jobben på grunn av foreldrepermisjonen som de måtte ta ut. Helt nydelig, tenkte jeg da – og tenker fremdeles.