Ingen hjelp i skjermkampen

Det er nå en uke siden Helsedirektoratet la frem de nye offisielle skjermanbefalingene, og reaksjonene som har kommet i ettertid har variert fra at rådene er helt urealistiske, til at de ikke er ambisiøse nok. Svaret er begge deler: rådene er urealistiske fordi de ikke følges opp av ordentlige verktøy. Det virker som Helsedirektoratet ikke tar inn over seg hvor stor utfordringen med noen av skjermene er.

På et vis kan vi si at dette ble uttrykt allerede da skjermbruksutvalget ble nedsatt i 2023, med tidligere helsebyråd Robert Steen som leder. Steen er, av forståelige grunner, i utgangspunktet positivt innstilt til hva den digitale verden kan tilby. Ved å utnevne en leder med en slik holdning til skjermlandskapet, uttrykker regjeringen at de ønsker en i beste fall balansert tilnærming til debatten. Her skal man skynde seg svært langsomt. Derfor er det bare som forventet at anbefalingene utvalget leverte, var relativt tannløse. Til sammenligning kalte det franske skjermbrukutvalget sitt kunnskapsgrunnlag for intet mindre enn På sporet av den tapte tid. Sånn skal det være i Prousts eget hjemland! Med tittelen setter de også fingeren på det som (kanskje) er selve hovedproblemet med skjermene i dag: de stjeler tid. Tid og oppmerksomhet, som foreldre burde brukt på barna sine, og som barn burde bruke på å leke, lære – og kjede seg.

Og dette er alle enige om. Men i motsetning til de franske anbefalingene, kommer ikke de norske rådene med tiltak som kan hjelpe foreldre (og skoler forsåvidt) med å begrense skjermtiden. Det er slik jeg ser det flere problemer med rådene: det største er at de ikke skiller mellom teknologiene. Skjerm er visst skjerm ifølge Helsedirektoratet, men det er jo ikke riktig. Det er stor forskjell på å se en film sammen som familie, eller spille Nintendo Wii med venner, enn å skrolle på Instagram eller TikTok. Det første er også selvbegrensende, det er ikke det siste.