For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Moderaterna tapte valget, men kommer styrket ut av fire års samarbeid med Sverigedemokraterna. Valget, og regjeringsgjerningen, kan være en viktig lærdom for sentrum-høyre.
Da Kinas statsminister Zhou Enlai ble spurt om konsekvensene av den franske revolusjonen, slo han fast at «det er for tidlig å trekke konklusjoner». Han ble spurt om dette i 1972, fire år etter studentopprøret i Frankrike, som var den revolusjonen han egentlig ble spurt om.
Det er kanskje også for tidlig å trekke sikre konklusjoner om valget i Sverige, som ble avholdt forrige helg. Vi kan likevel forsøke å tolke resultatet. Det er nemlig slik at valget, på noen områder, skriver seg inn i et gjenkjennelig mønster.
Særlig er dette tilfellet om vi ser på det som har skjedd på svensk høyreside, både før og etter valget.
Mitt nye Civita-notat om sentrum-høyres fall i Europa viser først og fremst et mønster vi lenge har sett: At sentrum-høyre synker, og at høyrepopulistiske partier samtidig har vokst seg jevnstore. I dag er de større enn de gamle høyrepartiene.
Dette var tilfellet ved forrige riksdagsvalg i Sverige. Sverigedemokraterna ble større enn Moderaterna, og endelig ble de, for egen del, store nok til at de måtte få en hånd på rattet i styringen av landet.
Det var forrige valg. Årets valg viser noe annet, som også er gjenkjennelig fra andre land. Sverigedemokraterna sank igjen etter de fikk innflytelse. Det samme har skjedd i Norge, etter at Fremskrittspartiet satt i regjering. Det har også skjedd i Danmark, ved at Dansk Folkeparti sank som en stein etter at de både var støtteparti i regjering (2015-2019) og at de andre partiene i partifloraen, og særlig Socialdemokratiet, la seg på partiets restriktive linje i innvandringspolitikken.
Oppslutningen til disse partiene er interessant nok, men vi kan legge til at det finnes forskning som hevder at inkludering av slike partier, og den store andelen velgere de ofte representerer, styrker tilliten til demokratiet.
Mye av dette tyder på at såkalt ansvarliggjøring av høyrepopulister fungerer. I land der disse partiene fortsatt er isolert og utstøtt i partisystemet, vokser de seg stadig større.
Det er egentlig ikke så mystisk. Å sitte i evig opposisjon er et godt grunnlag for å vokse.
Et annet trekk som er gjenkjennelig fra Danmark, er at de etablerte partiene har stjålet den innvandringskritiske politikken som høyrepopulistene har vokst seg store på. På den måten har de fjernet en viktig del av jordsmonnet til de høyrepopulistiske partiene.
Grunnen til at jeg nevner dette er fordi det råder en tanke hos mange om at dersom du kopierer enkelte politiske standpunkter fra høyrepopulister, så blir du bare en høyrepopulist light. For Moderaterna, og andre klassiske høyrepartier, er ikke det nødvendigvis noen stor fare.
Sverigedemokraterna, og partier som ligner på dem, kjennetegnes av en sprikende økonomisk politikk. Som regel minner den lite om det vi forbinder med den klassiske høyresiden. Den er snarere preget av store sosiale overføringer til ulike grupper og ønsker om skatteletter uten kutt i konkrete utgiftsposter. I økonomisk politikk har derfor Sverigedemokraterna ligget nærmere sentrum i politikken, selv om partiets velgere har blitt mer høyrevridd økonomisk de siste årene.
Selv om sentrum-høyre, på enkelte områder, tilnærmer seg høyrepopulistiske partier, vil det ikke si at de ender opp med å bli en høyrepopulist light. Moderaterna og Sverigedemokraterna kan være enige om noen saker, likevel er de to forskjellige partier.
De etablerte partiene burde heller spørre seg om de selv har feilet på noen politiske områder, om problemene populistene peker på er reelle og om løsningen de fremmer har noe for seg.
Partier endrer forhåpentligvis ikke standpunkt for å kopiere andre partier, de vurderer heller om de har hatt eller ei, etter hvert som de har mer kunnskap å basere seg på.
Eller så er det så enkelt som danske Henrik Dahl har formulert det: «Er vi enige, så er vi enige». Det kan man gjøre, uten å kjøpe hele pakka.
Tilnærmingen til høyrepopulister er i dag et stridsspørsmål på høyresiden, og det rommer en god dose sprengkraft. Frykten er å gjøre samme feil som Franz von Papen gjorde i 1933, mannen som forsøkte å temme Adolf Hitler ved å ta ham inn i regjering. Det var tidenes feilvurdering.
Selv om vi på ingen måte lever i Weimar-republikken, er det en viktig advarsel der. Nye utfordrerpartier har det med å sluke de gamle partiene i et stort jafs. Som regel er dette et tegn på at de gamle partiene ikke lenger har tillit i befolkningen.
Moderaternas fremgang, derimot, tyder på at de har fått fornyet tillit. Det har partiet gjort ved å ta Sverigedemokraterna på alvor, forsøke å samle høyresiden om en borgerlig retning for landet og samtidig holde fast ved partiets sjel. Der ligger det en viktig lærdom for et europeisk sentrum-høyre som trenger en ny giv.