Sanna: – Spenning kan man søke ved å spille rikstoto eller hoppe fallskjerm. Man trenger ikke å være utro!

Hei Sanna,

For mindre enn et år siden valgte jeg å forlate samboeren min.  Vi hadde vært sammen i 15 år og fått to barn. Alt skjedde ganske plutselig da jeg ble fullstendig beruset og trollbundet av en gammel bekjent. Det sa rett og slett bare pang mellom også. Etter noen korte, intense og hemmelige møter, bestemte jeg meg for å bryte ut av det gamle forholdet. 

Sannheten var at gnisten hadde sluknet hjemme etter mange år med hverdagslogistikk og lite nærhet. Ja, du vet: den klassiske historien. Den oppmerksomheten og lidenskapen jeg savnet, fikk jeg i overflod fra denne nye mannen jeg kjente litt fra før. Til slutt klarte jeg ikke å stå imot følelsene mine lenger, og siden jeg ikke ønsket å leve et dobbeltliv, tok jeg steget ut.

Min eks-samboer tok det naturligvis veldig tungt. Jeg tror at han fortsatt går i terapi og mottar mye støtte fra sine egne foreldre og venner. 

Det smertelige for meg nå er mannen jeg trodde var drømmeprinsen, er ikke det likevel. Han viste seg ganske fort å være annerledes enn i begynnelsen. Vi er fremdeles kjærester (vi har ikke flyttet sammen), men jeg innser at vi ikke har noen fremtid sammen. Han er uforutsigbar og har for mye temperament. Hans enorme lidenskap blir for mye for meg fordi det gjelder på så mange områder. Han elsker meg, sier han, men det er ikke den kjærligheten jeg så for meg. Det blir rett og slett for mye av ham hele tiden (uten at jeg orker å gå inn i detaljene her). 

Nå kjenner jeg på et savn etter det gamle familielivet, og jeg ser plutselig eksen min i et bedre lys når jeg sammenligner ham med min nåværende kjæreste. Eksen min er kjedeligere, ja, men kanskje jeg har kommet frem til at det kjedelige er fint? 

Guttene våre er nå 10 og 8 år. Jeg savner dem intenst i de ukene jeg ikke har dem. Men sannheten er at jeg også savner faren deres – eller i hvert fall det gode og forutsigbare livet vi hadde. Jeg tror at jeg har overvurdert verdien av lidenskap. Kanskje det holder med et bra nok samliv uten så veldig mye spenning? 

Spørsmålet mitt er: Skal jeg prøve å vinne tilbake barnas far? Og hva hvis jeg ikke er helt sikker (for det er jeg jo selvsagt ikke)? Jeg føler at jeg ikke kan foreslå å gå tilbake til ham med mindre jeg er helt sikker på at det er han jeg vil ha, resten av livet. Du var selv inne på det i en spalte her om dagen: Man kan ikke slå opp mange ganger med samme person. Jeg kan ikke forlate samme person mer enn én gang. 

Pia (40)

***

Kjære Pia,

Tusen takk for at du skriver så oppriktig til meg. Det er vondt å lese historien din. Jeg føler med deg, selv om jeg samtidig må være ærlig og si at du har satt både deg selv og familien din i en utrolig vanskelig situasjon. Men det er slik det er å være menneske – vi gjør feil, vi trår feil. Du er langt fra den første som har havnet i denne fellen, og du blir heller ikke den siste, dessverre. Du skriver jo det selv: Dette er en sann samlivsspalteklassiker.

Da jeg for noen år siden gjorde research til bøkene mine om skilsmisse, så snakket jeg faktisk med flere som angret på at de gikk ut av samlivet. Et par av dem fant også tilbake til ekspartneren sin mens jeg skrev skilsmissebøkene mine. Et brudd er nemlig ikke alltid et resultat av en rasjonell og 100 prosent gjennomtenkt beslutning. Livet er en serie med prøving og feiling, og vi tar alle valg basert på det vi vet der og da. Vi kan aldri uansett være fullstendig klare over alle konsekvensene. Livet er er et eksperiment, rett og slett. 

Nå har du fått erfare at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden, selv om det virket slik i starten. Store livsvalg kommer dessuten alltid med en pris: Man vinner noe og man taper noe annet.

HØR OGSÅ PÅ PODKASTEN:

Islam, elefanten i rommet, og «den globale majoriteten»: Minervasamtale med Almir Martin

Jeg har faktisk personlig opplevd at en mann jeg var sammen med, valgte å gå tilbake til sin eks. Hva det sier om ham eller meg, vet jeg ikke, men han kom sikkert til samme erkjennelse som du gjør nå. Den type gjenforening handler som regel om delt historie, fornuft og underliggende, dyp kjærlighet. Det er tross alt et helt unikt og livsvarig bånd mellom to mennesker som har skapt barn sammen.

Mine råd til deg er svært enkle. 

Når du vet at du ikke har fremtid med mannen du er sammen med nå, er det ingen grunn til å drøye. Takk ham for opplevelsen og gnisten han har gitt deg, og sett et punktum. Deretter kan du søke kontakt med eksen. Du kan forsiktig invitere ham ut. For hans og hans selvbildets skyld håper jeg at han gir motstand til å begynne med. Men hvis du legger kortene på bordet og er ærlig om feilgrepene dine og følelsene dine, kan hende at han mykner etter hvert slik at dere kan gå på flere stevnemøter. Det er hele poenget med dating forresten: å finne ut om man vil være sammen i det lange løp. Man trenger ikke å være sikker når man begynner å date. 

Husk å smøre deg med tålmodighet. Dere må skynde dere langsomt. For hans stolthets skyld håper jeg virkelig at han ikke faller deg om halsen med én gang, men at dere kan finne tilbake til hverandre over tid. Men for all del: Ikke flytt sammen igjen før dere begge er over 90 prosent sikre.

Jeg ønsker og håper at dette ordner seg, Pia. Jeg håper at din eks tilgir deg og at dere kan komme styrket ut av dette som par og familie på lang sikt. Vi gjør alle feil, men heldigvis kan vi lære av dem. 

A4-livet er undervurdert. Spenning kan man søke ved å spille rikstoto eller hoppe fallskjerm! Man trenger ikke å være utro. 

Ønsker deg og dere masse lykke til!

Sanna