For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Er «styringsparti» et hedersord, eller et symptom på at partiene har mistet kontakten med folket?
Selv om det politiske landskapet i Vesten kan fremstå som uoversiktlig og kaotisk, finnes det noen gode forklaringer på hva som skjer og hvorfor det skjer.
En slik forklaring kan vi finne hos statsviterne Richard Katz og Peter Mair, og deres teori om fremveksten av det såkalte kartellpartiet. De moderate folkepartienes fall, både blant sentrum-høyre og sosialdemokrater, er blant de mest toneangivende politiske trendene i Vesten. Samtidig har høyrepopulistiske partier vokst seg jevnstore med disse partifamiliene.
I dag er høyrepopulistene den største partifamilien i Europa. Vi ser dette tydelig også her i Norge, der Fremskrittspartiet nå er mer enn dobbelt så stort som Høyre på snittet av målingene.
Katz og Mair har litt å si om denne utviklingen. Deres teori er nemlig knyttet til hvordan partiene over tid har endret seg, når det gjelder mål, organisering og finansiering. Og ikke minst: hvilken tilknytning de såkalte styringspartiene har til velgerne og sivilsamfunnet.
Først en liten omvei. De siste årene har vi gått fra å omtale de store partiene, Høyre og Arbeiderpartiet, som folkepartier, til å omtale dem som styringspartier. Dette gjør de også selv. Både Jonas Gahr Støre og Ine Eriksen Søreide omtaler partiene sine som styringspartier.
Det er ikke et uproblematisk begrep. På en måte peker det helt klart på en historisk rolle som det partiet statsministeren som regel kommer fra. I tillegg har folkepartiene hatt en mer helhetlig politikk og tatt ansvar for å samle koalisjoner i regjering. Andre partier har til gjengjeld fokusert mer på nisjer og snevre særinteresser.
Men det brukes også normativt. Styringspartiene er som regel også ansvarlige, ifølge dem selv, og de som stemmer på dem. Men hva som i ethvert spørsmål er ansvarlig politikk, kommer ofte an på øyet som ser, i form av hvilke avveininger man vektlegger og hvordan man grunnleggende sett mener at samfunnet burde se ut.
Når partier som Arbeiderpartiet og Høyre bruker disse begrepene, ansvarlig og styringsparti, ligger det implisitt at partier som utfordrer dem, er uansvarlige og ikke har det som kreves for å styre.
En entydig definisjon av begrepet styringsparti er heller ikke mulig å oppdrive, noe som har en naturlig forklaring: Det er ikke et etablert faguttrykk i statsvitenskapen. Dette til forskjell fra uttrykk som «Catch-all-parti» eller «masseparti». Begge disse er faglige varianter av uttrykket folkeparti.
Ser vi på bruken av ordet folkeparti, har dette over tid blitt stadig mindre brukt. Nasjonalbibliotekets N-gram, som viser frekvensen til bestemte ord i norsk offentlighet, viser at begrepet ble mer og mer brukt i tiden etter andre verdenskrig. Bruken nådde en topp på midten av 1980-tallet, noe som også markerte starten på den lange nedgangen for folkepartiene. Begrepet «folkeparti» begynner også å falle i kurs, særlig gjennom 1990-tallet:
Ser vi så på bruken av begrepet «styringsparti» så ser vi at det et ungt begrep. Faktisk har det ikke vært brukt i særlig stor grad før for noen få år siden. Først i 2018/2019 skyter det virkelig fart. Dette sammenfaller også med den perioden der de gamle folkepartiene faller fra å ha rundt 30 prosents oppslutning, til dagens oppslutning, som er på rundt 20 prosent, noe som skjer parallelt med at høyrepopulistiske partier vokser seg store nok til å utfordre rollen til folkepartiene:
En tolkning på hvorfor dette begrepet har dukket opp nå kan være at det har vært nødvendig å skape et skille mellom populister på den ene siden og de såkalte styringspartiene på den andre siden.
Å omtale seg selv som et styringsparti fremstår som en innovativ måte å definere partiets legitimitet på, i tråd med at partiet har fått mindre av en annen og viktig kilde til legitimitet: folkets gunst. Snakk om styringspartier og ansvarlighet fremstår som en slags nytale, om man skal være krass. En måte å gjenoppfinne seg selv.
Logikken bak begrepet stikker imidlertid dypere. Til det må vi se nærmere på hva et kartellparti er.
Tilbake til Katz og Mair og hva de ville ment om saken: Teorien deres kretser rundt fire distinkte perioder i europeisk politikk, og følgelig fire typer partier som rådet i hver periode.
De fire periodene preges av disse fire partitypene: elitepartiet, massepartiet, catch-all-partiet og kartellpartiet. Periodene og partiene er idealtyper, og de er ikke strengt avgrenset, det er derfor rom for overlapp. Det sentrale er tendensen de er ment å fange.
Gjennom 1800-tallet var politikken og de politiske partiene stort sett forbeholdt elitene i samfunnet. Stemmeretten var også sterkt begrenset på denne tiden. Det var derfor såkalte elitepartier som kjempet om politisk innflytelse. Disse partiene var forlengelser av elitene selv, både i form av finansiering og medlemskap, og politikerne regnet seg selv som almuens ombudsmenn. De betraktet seg selv, for å sitere Edmund Burke, som «a body of men united, for promoting by their joint endeavours the national interest, upon some particular principle in which they are all agreed». De arbeidet for allmennhetens beste interesser, mente de. I Norge kjenner vi denne perioden bedre som embetsmannsstaten.
På starten av 1900-tallet, i tråd med at stadig større deler av befolkningen fikk politiske rettigheter, utviklet partiene seg til å bli massepartier. Disse bestod av store medlemsorganisasjoner som finansierte partiet med medlemskontingenten. Partiene hadde som mål å representere interessene til ulike samfunnsgrupper, som for eksempel arbeidere gjennom Arbeiderpartiet. I denne perioden ble politikken allemannseie, og partiene fungerte som ekte grasrotbevegelser, bygget nedenfra og opp. Partiets representanter var også strengt bundet av partiets program.
Massepartiene var i bunn og grunn velgernes og sivilsamfunnets stemme inn mot staten.
På et tidspunkt etter andre verdenskrig endret massepartiene seg. Nå skulle de treffe alle velgere, ikke bare én enkelt gruppe i samfunnet, og de ble såkalte catch-all-partier. Dette var en effekt av den store velstandsøkningen etter andre verdenskrig, som visket ut de tydeligste sosiale skillene i de vestlige samfunnene. Utover 1950- og 60-tallet begynte derfor disse partiene å orientere seg mot å skulle appellere til de brede lag av befolkningen – de ble brede folkepartier. Alle skulle finne en plass i folkepartienes store telt. Til forskjell fra massepartiene, som var sivilsamfunnets kanal inn til staten, er catch-all-partiene er slags megler mellom sivilsamfunnet og staten.
En viktig endring som dette medførte for politikken, var at de store partiene begynte å få overlappende velgergrupper, og dermed konkurrerte om mange av de samme velgerne. De store partiene klumpet seg mer mot midten og medianvelgeren.
Til slutt kommer kartellpartiet, ifølge Katz og Mair, fra 1970-tallet og fremover.
Kartellpartiene er profesjonelle, de er toppstyrte og de konkurrerer først og fremst om å fremstå mest styringsdyktige. De er primært forvaltere av statsmakten, med beskjedne visjoner for samfunnsmessige endringer. Ideologien er dermed nesten helt fraværende. De er avhengige av offentlig finansiering, og medlemmene fungerer mer som en legitimerende myte enn som en forutsetning for partiets eksistens. De etablerte partiene samarbeider også om å holde utfordrerpartier utenfor partifloraen.
Kartellpartiene er blitt en del av staten, ifølge dette rammeverket. De har dermed et svakt bånd til sivilsamfunnet og velgerne som de pleide å representere. Utviklingen over tid peker også på at partiene har mistet tilknytningen til sivilsamfunnet, og til at folket ikke lenger har samme mulighet til å bli hørt i møte med staten. Snarere fremstår kartellpartiene, overfor folk flest, som statens forsvarere.
Peter Mair fulgte opp teorien om kartellpartier med sin bok Ruling the void i 2013.
Tesen i boken var at de etablerte partiene og store deler av befolkningen var i ferd med å trekke seg vekk fra hverandre, en gjensidig frakobling. Velgerne går fra å være deltakere i politikken til å bli tilskuere, mens politikken blir mer utilgjengelig. Politikerne blir også en egen kaste i samfunnet.
En del av frakoblingen er også at politisk makt i økende grad flyttes til finansmarkeder, lobbyister og overnasjonale organisasjoner som EU. Vekk fra de folkevalgte og folkestyret.
Denne avstanden gir partier som er ansvarlige, men som ikke lenger er representative, og partier som ikke er ansvarlige, men som til gjengjeld tilbyr representasjon. Det er styringspartier mot folkelige populistpartier. Eller teknokrati mot populisme. Rent empirisk ser vi denne utviklingen i form av fallende medlemskap i politiske partier, velgere som er volatile som aldri før, og den økende populariteten til populistiske partier. De såkalte styringspartiene oppfattes som en del av et kartell, og som statens forsvarer i møte med folket. De er en del av «eliten», som populistene vil kalle det.
De såkalte styringspartiene er også blitt for like hverandre. Ved valg er det mulig å bytte ut de som styrer, men det er vanskelig å få til en ny politisk kurs. Forskere har gitt denne dynamikken navnet «post-demokrati».
Det er ikke noe galt med dette i seg selv, men det åpner opp for populistiske utfordrere. Klumper man seg sammen i midten av de politiske aksene vil det bli rom å fylle for andre partier. Chapel Hill Expert Survey (2024), en undersøkelse der eksperter plasserer politiske partier langs GAL-TAN-aksen, plasserer Høyre og Arbeiderpartiet som to tydelige sentrumspartier:
Når de gamle folkepartiene klumper seg sammen i det politiske sentrum på denne måten, og samtidig bytter på å styre landet uten at det er nevneverdig forskjell på styringen, uansett hvem som sitter ved makten, ender vi, ifølge Mair, med å få valget mellom kartellpartier som tilbyr policy uten politikk på den ene siden, og populister som tilbyr politikk uten policy på den andre.
Velgerne vil rett og slett ønske seg noe nytt eller noe annet. Forandring fryder, gjør det ikke?
Den fallende oppslutningen om folkepartiene innebærer også at tilliten til dem er fallende. Når politiske partier i økende grad regnes som lukkede klubber, der et knippe rådgivere og ledelsen i partiet har større innflytelse enn medlemmene, er det ikke så vanskelig å forstå at de også mister legitimitet. Avmakt blant velgere og følelsen av at folkestyret råtner på rot, til fordel for et politikervelde, er gift i et demokrati.
Skal man forstå hvorfor velgere i økende grad ser seg om etter alternativer til de gamle folkepartiene, eller at de stiller spørsmål om ulike demokratiske institusjoner, må man forstå at de politiske partiene og selve demokratiet vårt også har endret seg over tid. Det er ikke slik at demokratiet vårt og partiene har holdt seg konstant, og at det bare er velgerne som har endret seg.
Populistbølgen i Vesten kan primært leses som en avmaktsbølge og et opprør mot at politiske beslutninger simpelthen går sin gang og at vi stadig får mindre mulighet til å påvirke dem. Dette rammer naturligvis de gamle folkepartiene hardt, ettersom de sitter med politisk ansvar.
Men det kan også ramme populistene selv. I det amerikanske mellomvalget var korrupsjon den viktigste saken blant velgerne. En gjennomkorrupt president som blant annet ga fritt spillerom til landets tek-oligarker rimte dårlig med velgere som opplever at de som tjener på KI-revolusjonen er toppene i de ulike KI-selskapene. Trump ønsket å drenere dypstaten, men erstattet det med sitt eget kartell. Om velgerne mener at de lever i et politikervelde, ønsker de neppe å erstatte det med et korrupt oligarki. Samme dynamikk rammet Viktor Orbán, som også tapte valg i år, mye på grunn av omfattende korrupsjon.
Populistpartiene har fordelen av at de oppfattes som partier utenfor systemet. Utenfor kartellet. Det er også en forestilling som de bygger oppunder selv. De bruker heller ikke politikerspråket velgerne for lengst har gått lei av. Som Torbjørn Røe Isaksen så treffende skriver, så lever vi ikke lenger i en tid der styringsdyktighet, kunnskapsbaserte løsninger og politikerspråk er på moten: «I følelsenes tid handler politikk om å kanalisere det som rører seg blant folk. Politikere blir belønnet for å være autentiske, engasjerte og dyktige til å fange stemningsbølger, ikke for å ha tall og fakta og gjennomarbeidede utredninger.» Folkepartiene kunne hatt godt av å ta følelser på alvor. Vi kommer nemlig ikke utenom dem.
Det kommer likevel en dag der populistpartier må styre, og da nytter det ikke lenger å ha gode problembeskrivelser, man må ha policy-løsninger. Som regel feiler populistpartier på dette punktet, det er nemlig bare én ting som har vist seg å virke i møte med populister: Ansvarliggjør dem.
Å gå til valg på at man ønsker å styre er en rar ting. Spørsmålet burde være hva man skal styre etter eller hvor man skal styre hen. Det samme er Arbeiderpartiets nyvunne mantra om såkalt trygg styring. For finnes det egentlig partier der ute som går til valg på utrygg styring?
Enten om man mener at politikk er å mene, å prioritere eller å ville så er det slik at partiene må ha et tydelig hvorfor, i jakten på velgernes gunst. De gamle folkepartiene må tilby politikk, ikke bare styring.
Viktigst er det uansett at de gamle folkepartiene gjenvinner kontakten med sivilsamfunnet. Kartellpartier og styringspartier er to sider av samme sak, de store partiene må strekke seg etter å være folkepartier. Uten folket, finnes det ikke noe demokrati.