DEBATT

Victor W. Jensen er ute med boken «Krisen uten ende: Om migrasjon og maktesløshet i Europa».

Willoch fryktet tempoet. I dag mangler handlingsrommet.

Høyre og Ap har i nesten 40 år lovet en streng og kontrollert innvandringspolitikk. Likevel fikk Jon Michelet rett i sitt «en million innvandrere». Willochs forbehold fra 1987 bør få konsekvenser for debatten i dag.

Publisert Sist oppdatert
Lesetid: 3 min

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.

Historiker Einar Lie avdekker i sin nye biografi om Kåre Willoch hvordan den tidligere statsministeren  i skarpe ordelag advarte sine partifeller både om «franske tilstander», «uløselige sosiale problemer» og «uhyggelige motsetninger», dersom innvandringen fra fjerne himmelstrøk fikk fortsette. Særlig var det innvandringen gjennom asylsystemet som bekymret Willoch. 

Rett etter valgkampen i 1987, der Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen for første gang hadde gjort innvandring til et stort tema, forela han et internt notat for Høyres stortingsgruppe. Her skrev Willoch blant annet at «Det politisk oppnåelige gjelder bevaring av røtter og et minimum av særpreg. Dette tilsier varsomhet i tempoet av innvandring av nye borgere fra fremmede kulturer.»
Sterk kost

Sterk kost

Denne ordbruken ble for sterk kost for hans mer liberale partifeller. Ifølge Einar Lie foretrakk de i stedet et stillfarende «underhåndssamarbeid med Arbeiderpartiet om faktiske tiltak». Willoch lot seg motvillig overbevise. Men tok samtidig et avgjørende forbehold: «Man må ikke opptre slik at det virker som om vi er med på et komplott mot folkemeningen.»  

Snart førti år etter, fortsetter dette uuttalte historiske kompromisset mellom Høyre og AP å prege norsk innvandringspolitikk. I alle år har gjennomgangstonen vært en slags ubestemmelig «streng rettferdighet». Som justisminister Astrid Aas-Hansen ynder å gjenta det i enhver sammenheng, er den sittende regjeringens innvandringspolitikk «kontrollert, rettferdig og bærekraftig». Det skiller seg lite fra Erna Solbergs siste regjering, som førte en «restriktiv, rettssikker og ansvarlig» politikk.

Den eneste justisministeren som åpent og utvetydig har stått for en liberalisering av norsk asylpolitikk, var KrFs Aud Inger Aure, som var statsråd i Kjell Magne Bondeviks første regjering i 1997-1999.

Hva er så fasiten etter nesten 40 års norsk strenghet utmeislet i politikken sentrum?

«Komplottet mot folkemeningen»

En megetsigende anekdote fra kommunevalget i 1987, var da AKP-mleren Jon Michelet, under en 1. mai-tale i Risør, tok til orde for «en million innvandrere i vår levetid». Den folkekjære forfatteren fikk nok langt bredere appell med sine romaner, enn han noensinne fikk som politiker. Men i 2021, bare tre år etter hans død, var det ifølge SSB over en million personer med innvandrerbakgrunn i Norge.

Selv om den uomstridte innvandringen fra EØS-området utgjorde halvparten, er det slående at det til tross for en uforanderlig enighet om både regulert og kontrollert innvandring, til slutt var en ytterliggående mindretallsposisjon i et erklært revolusjonært sosialistparti som vant frem. For ifølge Michelet selv, ville ikke ledelsen i daværende Rød Valgallianse ta i forslaget hans «med ildtang».

Er man mindre sindig enn Kåre Willoch, måtte man tilgis for å tro at det «komplottet mot folkemeningen» som han advarte mot, hadde funnet sted.

Midt i den pågående diskusjonen  om innvandringens konsekvenser, der Anders Magnus nettopp har gitt oss et viktig bidrag med sin bok om Innnvandringens skyggesider, må vi derfor ikke  glemme å snakke om årsaker.

Slag i luften

I notatet fra 1987, hadde Willoch en beskrivelse av asylsystemet som like gjerne kunne hørt hjemme i 2026: Situasjonen, ifølge Willoch, var at man slapp inn «alle som kan ordet asyl» og lot dem bli så lenge at de ikke lenger kunne utvises.

Forskjellen fra Willochs tid, er at alle sider ved norsk og europeisk asyl- og innvandringspolitikk i mellomtiden er dekket av en finmasket vev av domsavsigelser fra den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. Regjeringer som ønsker innstramninger, må forholde seg til ikke mindre enn 331 retningsvisende dommer fra Strasbourg. Under slike omstendigheter blir innstramninger ofte ikke annet enn slag i luften. I takt med at den politiske viljen har blitt større, har handlingsrommet blitt langt mindre.

Sommeren 2025 protesterte en gruppe på ni land ledet an av Danmark, Italia og Østerrike mot at tolkningen av konvensjonen førte til at «feil personer beskyttes» og til at «statenes mulighet til å avgjøre hvem som skal utvises fra deres territorium» er for begrenset.

Norge stod ikke tilsluttet. 11 år etter Stortingets såkalte asylforlik, der regjeringen ble instruert om å «ta et internasjonalt initiativ til en gjennomgang av internasjonale konvensjoner, for at disse i bedre grad kan tilpasses vår tids flyktningsituasjon», vil enhver regjering som utgår fra Høyre eller AP fortsatt helst slippe å ta i dette spørsmålet med ildtang.

Kjernen i diskusjonen

I mange europeiske land har dette på få år rukket å bli selve kjernen i diskusjonen. Kontrasten er slående til Storbritannia, der Høyres søsterparti de konservative nå har programfestet at de vil trekke landet ut av den europeiske menneskerettskonvensjonen.    

I Frankrike har Bruno Retailleau, som er den lite forhåpningsfulle presidentkandidaten til det tradisjonelle høyrepartiet Les Républicains, uttalt at «å senke innvandringen uten å røre ved de internasjonale konvensjonene, er som å tømme havet med teskje». I likhet med de britiske konservative representerer han heller ingen ytterfløy. Og som tidligere innenriksminister med ansvar for innvandringspolitikken vet han godt hva han snakker om.

Under et møte i Moldovas hovedstad Chisinau denne sommeren, vedtok langt om lenge Europarådet medlemsland en nedtonet felleserklæring der de ble enige om å sende den europeiske menneskerettsdomstolen et første, forsiktig signal om å endre praksis. Etter å ha forholdt seg passiv under hele prosessen, er dette noe AP-regjeringen endelig kunne stille seg bak. 

Er det omsider på tide, 39 år etter at Willoch bekymret seg for tempoet i innvandringen, å føre en debatt om ikke statens handlingsrom har blitt for smalt?

Min nye bok er tilgjengelig her: www.krisenutenende.no 

Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.

Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).

Powered by Labrador CMS