DEBATT

Joe Biden forsøker å redde sitt ettermæle

Han var politikeren som skulle redde USA fra Donald Trump. Dessverre endte han opp med å gjøre det motsatte.

Publisert
Lesetid: 10 min

Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.

Det er få politikere som har irritert meg mer enn Joe Biden. Misforstå meg rett: Biden på sitt verste var stort sett bedre enn Trump på sitt beste. Ikke desto mindre skuffet Biden på flere fundamentale områder, særlig når det gjelder dømmekraft. Det er lite eller ingenting i hans memoarer, Promise Me, America, som forandrer dette bildet. Snarere fortsetter han å underspille betydningen av sin alder og tegnene på kognitiv svekkelse i 2024. Lesningen er selsom, både på grunn av det Biden skriver, og det han ikke skriver. 

La meg ta det i tur og orden.

I den grad man kan bruke klisjeen «typisk amerikaner», passer Joe Biden nærmest perfekt. Han vokste opp i middelklassen, med en far som var bruktbilselger, i et miljø preget av industrien. Denne bakgrunnen preget hans politiske liv. En annen ting som har definert Biden, er motgangen. I november 1972 ble 29 år gamle Joe Biden valgt inn i Senatet. En måned senere ble hans kone og datter drept i en bilulykke, mens sønnene Hunter og Beau ble alvorlig skadet. Biden ble derfor tatt i ed som senator på sykehuset. Det er vanskelig å forestille seg hvilke traumer dette må ha påført ham. Legg til Hunter Bidens rusproblemer og Beau Bidens tragiske død i 2015, så er det en påminnelse om at livet sjelden er rettferdig. Disse erfaringene har unektelig preget Bidens politiske liv, noe som kommer tydelig frem i memoarene, både i spørsmål om innenriks- og utenrikspolitikk.

Utenrikspolitikk

Det burde neppe overraske at Biden bruker mye plass på utenrikspolitikk i memoarene. Han har brukt mye av sitt politiske liv på å agitere for amerikansk lederskap i verden. Man behøver ikke være enig med Biden i alle vurderingene, men få betviler at han har god oversikt over globale forhold. Da senator Obama skulle styrke sin sikkerhetspolitiske troverdighet i 2008, var det naturlig at valget falt på Biden som visepresidentkandidat. Noe av det første Biden opplevde i Obama-administrasjonen, var å tape den interne debatten om Afghanistan. Obama valgte i 2009 å trappe opp den amerikanske militære tilstedeværelsen, mot Bidens råd. Biden ønsket en mindre styrke med hovedvekt på terrorbekjempelse. Tolv år senere kunne Biden som president gjennomføre en full tilbaketrekning.

Det er lett å forstå Bidens argumenter: Krigen hadde pågått lenge, målene var uklare, og det var vanskelig å se hva USA kunne oppnå i det krigsherjede landet. Jeg har i et tidligere essay argumentert for at Biden og andre tok feil, og at vi burde ha holdt linjen i Afghanistan, men det er ikke vanskelig å se motargumentene. Trump-administrasjonen hadde allerede i februar 2020 inngått Doha-avtalen med Taliban om tilbaketrekning. Biden hadde likevel et selvstendig ansvar for beslutningen om å trekke styrkene ut. Tilbaketrekningen endte i en katastrofe. Kaotiske scener preget Kabul i august 2021 da Taliban tok makten og amerikanske styrker forlot landet. Afghanistan ble et politisk vendepunkt for Biden. Ifølge Gallup falt oppslutningen om presidenten fra 50 prosent i juli til 43 prosent i september, selv om også andre forhold, blant annet pandemien og etter hvert inflasjonen, bidro til nedgangen.

Bidens håndtering av Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var langt mer vellykket. For Biden var Putins angrep på Ukraina i februar 2022 ingen overraskelse.

USA var forberedt

I boken skriver han at han var i tvil om han skulle offentliggjøre etterretningsinformasjon av hensyn til nasjonal sikkerhet, men at fordelene oppveide ulempene. Det var en god beslutning. Det er flere ting man kunne kritisere Biden for. Blant annet burde han ha levert flere våpen raskere, og han burde ha lagt bort alle restriksjonene på Ukrainas bruk av amerikanske våpen på russisk territorium. Men i det store og hele opptrådte Joe Biden som «leader of the free world» i kampen mot russisk aggresjon.

Som Joe Biden selv skriver, har han alltid vært sionist, og støtten til staten Israel har vært et kjerneelement i hans politiske virke. Slike synspunkter har vært konvensjonelle i Det demokratiske partiet, men holdningene til Israel har endret seg betydelig. En Gallup-måling fra februar 2026 viste at 65 prosent av demokratene sympatiserte mest med palestinerne, mens bare 17 prosent sympatiserte mest med israelerne. Støtte til Israel er blitt en politisk belastning, noe primærvalgene i 2026 illustrerte. Allerede høsten 2023 kunne vi imidlertid observere hvordan enkelte studentaktivister demoniserte Israel og sågar ga landet skylden for terrorangrepet 7. oktober. Biden var aldri i tvil om hvem som hadde skylden for den største massakren av jøder siden andre verdenskrig. Netanyahu var likevel ingen favoritt hos Biden, og det personlige forholdet var preget av manglende tillit. Han omtaler Netanyahu som «Trump-aktig».

Av åpenbare grunner vier Biden mye plass til forholdet mellom USA og Kina. For Biden var det viktig å kritisere Kinas grove menneskerettighetsbrudd, samtidig som han var opptatt av å finne områder der et samarbeid kunne være til fordel for så vel USA som Kina og verden for øvrig. Rivaliseringen mellom Kina og USA kommer til å definere mye av geopolitikken i det 21. århundre, noe Biden åpenbart har forstått. I motsetning til Trump skjønte Biden at USAs strategiske fordel overfor Kina var evnen til å bygge allianser. Derfor var han opptatt av å styrke USAs forhold til verden, mens Trump svekker USAs globale allianser.

Innenrikspolitikk

En av årsakene til at Biden vant nominasjonskampen i 2020, var at demokratiske velgere anså ham som kandidaten med størst sjanse til å slå Donald Trump. Det var vanskelig å spore noen stor entusiasme for Biden. Snarere var det mobiliseringen mot Trump som drev velgerne til Biden. En måling fra Pew Research Center i oktober 2020 viste at 63 prosent av Bidens tilhengere først og fremst betraktet sin stemme som en stemme mot Trump, mens 36 prosent betraktet den som en stemme for Biden. Biden tiltrakk seg støtte fordi han ble oppfattet som en moderat kandidat som skulle «gjøre USA normalt igjen».

Han fikk også gjennomført mye politikk. Infrastrukturloven og CHIPS and Science Act hadde tverrpolitisk støtte, og Inflation Reduction Act ga blant annet betydelige investeringer i energi og klima. Dette er politiske prestasjoner Biden med rette kan være stolt av.

På det identitetspolitiske området valgte imidlertid Biden bort sentrum til fordel for de progressive aktivistene i Det demokratiske partiet. Allerede på sin første dag i Det hvite hus signerte Biden presidentordre 13985, som gjorde «equity» til et gjennomgående prinsipp for føderal forvaltning. Samme dag signerte han presidentordre 13988, som la til grunn at føderale bestemmelser mot kjønnsdiskriminering som hovedregel også skulle omfatte kjønnsidentitet og seksuell orientering. Ordren omtalte også skoleidrett. Administrasjonen fremmet i 2023 et eget forslag om deltakelse i idretten, som den trakk tilbake i desember 2024. 

På disse områdene fjernet Biden seg fra den politikken mange av velgerne trodde han skulle føre.

Og hva skriver Biden om dette i memoarene sine?

Svært lite.

Det er synd, fordi det hadde vært interessant å høre hans refleksjoner rundt disse spørsmålene. For eksempel hva han mener med «transfobi», og hvordan han begrunner påstanden om at dette er det samme som rasisme og antisemittisme. Men han utdyper det ikke.

Derimot skriver Biden utfyllende om abort og grensepolitikk, uten å imponere. Det skyldes ikke først og fremst standpunktene, skjønt de heller ikke er spesielt imponerende, men måten han argumenterer på.

La meg starte med grensepolitikken.

I boken skriver Biden: «Throughout the campaign I was attacked for being soft on the issue. For embracing an open-border policy. Frankly, it was all a lot of malarkey».

Problemet med ulovlig innvandring og et overbelastet asylsystem var stort. I budsjettåret 2023 registrerte amerikanske grensemyndigheter rundt 2,5 millioner hendelser ved sørvestgrensen, et historisk rekordnivå. Tallet angir registrerte hendelser, ikke antall personer som tok seg ulovlig inn i landet. Noen sider senere skriver Biden: «Indeed, in February 2024, I reached a bipartisan agreement on the toughest, most effective immigration and border bill ever put together. On the other side of the deal was James Lankford, the Republican senator from Oklahoma. Senator Lankford was one of the most conservative members of the Senate. For me, the most important provisions of the agreement had to do with significantly increasing the numbers of border agents and screening machines and asylum judges. This would allow us to better secure the border and to resolve asylum claims faster».

Avtalen ble fremforhandlet av senatorene James Lankford, Chris Murphy og Kyrsten Sinema, med støtte fra Biden, men møtte motstand fra Trump og et stort flertall av de republikanske senatorene. Biden har et poeng i at kritikken om «åpne grenser» var overdrevet. Det fritar ham imidlertid ikke for ansvaret for hvordan han håndterte situasjonen ved grensen. Hvorfor tok det så lang tid før Biden for alvor tok tak i problemets politiske omfang? Og hvorfor benyttet han seg ikke tidligere av de virkemidlene han allerede hadde til rådighet? 

Hva så med abort?

Joe Biden retter sterk kritikk mot Høyesterett og dommen Dobbs v. Jackson Women’s Health Organization (2022), som opphevet den føderale grunnlovsbeskyttelsen av retten til abort, etablert gjennom Roe v. Wade (1973) og videreført i Planned Parenthood v. Casey (1992). Biden beskylder dommerne for å opptre politisk: «It was, sadly, not a case decided on the law or the Constitution. It felt, in Breyer's words, “just political.” I was disappointed in how completely Chief Justice Roberts had lost control of the court. Breyer’s words were prophetic: The popularity of the Supreme Court plummeted in the aftermath. It was dangerous, in a country as closely divided as our own, to have the law interpreted by an arrogant court that was dismissive of democratic norms and out of step with the will of the people.»

Biden er ikke alene om å beskylde Høyesterett for å være politisk; det er en utbredt kritikk. Ikke desto mindre hviler beskyldningen på tvilsomme premisser. Jeg vil hevde at flertallet i Dobbs-dommen gjør domstolen mindre politisk, da den overfører beslutningen om å lovregulere abort til politikerne, hvilket er den ordningen vi har i Europa og Norge. Vi hadde neppe akseptert at det var Høyesterett i Norge og ikke Stortinget som bestemte abortlovgivningen. Imidlertid skal ikke Høyesterett ta hensyn til «the will of the people», som Biden skriver. Høyesterett skal tolke grunnloven og lovene. Det er politikerne som representerer folkets vilje, og nettopp derfor bør abortlovgivning overlates til politikerne, slik at de kan holdes ansvarlige i møte med folket. Dette er innvendinger det hadde vært interessant å høre Biden svare seriøst på, men han holder seg til partipolitisk propaganda. 

Økonomien

En av årsakene til at Biden slet med oppslutningen, var hans insistering på at folk «egentlig» hadde det bra økonomisk, og at det nærmest var mediene som undergravde suksessen med «Bidenomics». Det er sjelden en god idé å fortelle velgerne at deres privatøkonomi er bedre enn de selv opplever den. Det fikk demokratene merke i 2024, og det har Trump fått merke i 2026. Det er grunn til å understreke at sysselsettingen og realøkonomien utviklet seg positivt under Biden, delvis som følge av gjeninnhentingen etter koronapandemien. Men en inflasjon på 9,1 prosent i juni 2022 bidro til misnøye. Selv om inflasjonen senere falt, ble ikke prisøkningene reversert. Biden er mindre opptatt av å analysere og drøfte denne utviklingen enn av å gjenta slagord og kritikk av såkalt «trickle-down economics». Det gjør kapitlet mindre interessant enn det kunne ha vært.

Alderen og valgkampen i 2024

Det mest interessante med Bidens memoarer er hans tanker om egen alder og valgkampen i 2024. At Biden har et behov for å forsvare sine beslutninger, er forståelig, men sammensuriet av virkelighetsfjerne betraktninger og påstander om svik gjennomsyrer dessverre boken. Biden kan vanskelig klandres for å ha blitt gammel. Det han kan klandres for, er at han ikke tok konsekvensene av sin egen alder og risikoen han utsatte embetet og sitt eget parti for ved å stille til gjenvalg. Om noe er boken et bevis på hvorfor Biden burde ha nøyd seg med én periode.

Biden insisterer fremdeles på at han var den beste kandidaten til å slå Trump i 2024, ut fra at han slo Trump i 2020 og fikk gjennomført mye politikk. Han insisterer videre på at han vant nominasjonskampen innad i partiet, og at andre kandidater hadde full mulighet til å utfordre ham hvis de ønsket det. Biden har helt rett i at Det demokratiske partiet burde ha satt foten ned for hans kandidatur i 2024 på et langt tidligere tidspunkt, fremfor å vente til den katastrofale TV-debatten i juni. 

Men resten bommer han stygt på.

Hans argument om at han vant valget i 2020, er omtrent like dumt som at Bjørn Dæhlie skulle forsøke et comeback på skilandslaget ut fra at han var veldig god i 1998. Bidens mange offentlige opptredener i 2024 ga grunn til alvorlig bekymring for hvordan han skulle håndtere en krevende valgkamp, for deretter å styre i fire nye år. Ved utgangen av 2028 ville han ha vært 86 år. Å insistere på gjenvalg fremsto, og fremstår i dag, som totalt uansvarlig. Allerede i februar 2024 viste en måling fra ABC News/Ipsos at 73 prosent av demokratene mente Biden var for gammel til å sitte en periode til. I juli, etter debatten mot Trump, viste en måling fra AP-NORC at 65 prosent av demokratene ønsket at Biden skulle trekke seg. I motsetning til det Biden hevder, var det i siste instans velgernes manglende tillit til ham som felte hans kandidatur.

Jake Tapper og Alex Thompson tegner i boken Original Sin et mørkt bilde av Bidens mentale tilstand og av presidentens nærmeste medarbeideres forsøk på å skjule omfanget av problemene. Tapper og Thompson omtaler den innerste kretsen som politbyrået. Ifølge forfatterne handlet medarbeiderne ut fra en overbevisning om at Trump var så farlig for USA at offentligheten ikke måtte få vite hvor svekket Biden var. I så måte greide medarbeiderne å gjøre det enklere for Donald Trump å vinne, ettersom atferden undergravde tilliten til Biden, Harris og Det demokratiske partiet.

Biden er særlig irritert på spesialetterforsker Robert Hur, som etterforsket Bidens håndtering av gradert materiale. Hur konkluderte med at bevisene var utilstrekkelige til å fastslå Bidens skyld utover rimelig tvil. Et av momentene i vurderingen av muligheten for domfellelse var at Biden under avhørene hadde demonstrert betydelige hukommelsesproblemer. Blant annet husket han datoen 30. mai, men hadde problemer med å plassere sønnen Beaus død i riktig år. Hurs beskrivelse opprørte Biden, noe som kommer tydelig frem i memoarene.

Men den brutale sannheten er at Hur ikke overdriver. Lydopptakene ble offentliggjort i mai 2025. Du kan selv bedømme konklusjonene. Opptakene gir ikke grunnlag for en medisinsk diagnose, men de bidrar både til å forklare og forsterke bekymringen mange hadde. Etter debatten 27. juni 2024 var det åpenbart at Biden ikke burde gjennomføre en hard valgkamp, og langt mindre styre i fire år til. Denne konklusjonen deler ikke Biden, som fremdeles lever i den villfarelsen at han var den beste kandidaten til å slå Trump. Den manglende selvinnsikten som (for)ledet han til å å stille til gjenvalg, preger også hans forsøk på å forklare beslutningen i memoarene.

Winston Churchill uttalte i Underhuset 23. januar 1948 at det var best å overlate fortiden til historien, særlig fordi han selv hadde tenkt å skrive den. Biden kan forsøke å skrive så mye historie han vil. Hans ettermæle vil være preget av beslutningen om å stille til gjenvalg. På den annen side heter det at «fortida er ikke hva den var». Så kanskje historikere om hundre år vil legge mer vekt på alt Biden greide å gjennomføre i sitt politiske liv, fremfor at han var den politikeren som hjalp Trump tilbake i Det hvite hus.

Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.

Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).



Powered by Labrador CMS