Har norske forskere en egenverdi?

«De utenlandske forskerne kjenner jo ikke det norske samfunnet og er ikke her for å investere i det».

Uttalelsen til Cecilie Hellestveit – forsker både ved Folkerettsinstituttet og Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) – skulle vise seg å bli en gnist som satte fullstendig fyr på debatten om internasjonalisering av akademia.

Umiddelbart kom NMBU-rektor Curt Rice på banen. Han mente Hellestveits uttalelse var så problematisk at norsk presse burde vurdere ikke å sitere henne – noe han deretter måtte beklage. Siden ble Hellestveit forsøkt fjernet som foreleser av UiO-jusprofessor Cecilia Bailliet – noe som til slutt likevel ikke gikk gjennom. Slik ble debatten om internasjonalisering av akademia raskt en debatt om akademisk ytringsfrihet.

Selv om avsporingen er forståelig, blir den ikke heldigere av den grunn: Internasjonaliseringsdebatten er ikke bare viktig, den peker også mot grunnleggende uenigheter som sjeldent når frem til den offentlige samtalen: Hva skal det norske universitetet være? Eller med andre og mer folkelige ord: Hvorfor i all verden skal folk flest finansiere elfenbenstårnene?

Offentlige intellektuelle, en utdøende rase?

Hellestveits uttalelse kom i forbindelse med en annen debatt, nemlig debatten om mangelen – i alle fall den påståtte mangelen – på offentlig intellektuelle i Norge. En del av hennes forklaring peker altså mot det faktum at det blir stadig færre nordmenn i faste stillinger i norsk akademia: I 2007 var snaue én av fem forskere født i utlandet, i 2018 snaue én av tre. Denne trenden medfører at gruppen av potensielle norske offentlige intellektuelle minsker: I en verden der verdi måles i tellekanter, er det i realiteten først når man får armrom som fast ansatt at man kan ta seg bryet – og risikoen, som Hellestveits uttalelser viste – med å hive seg uti basketaket i den offentlige samtalen.

Dette er én av grunnene til at internasjonaliseringen av akademia er problematisk, ifølge Hellestveit: «Samfunnsdebatten bør ikke bare bli drevet fram av partipolitikken. De store problemstillingene – der man skal stake ut langsiktige prioriteringene [sic], bør også diskuteres fra et filosofisk, historiske [sic] og kulturelt perspektiv». Og jo mer dominerende internasjonaliseringen blir, dess færre og kanskje også dårligere blir disse perspektivene. Slik griper internasjonaliseringen inn i selve eksistensgrunnlaget til de offentlig fullfinansierte norske universitetene.

Stikkordet er «forskning»

– Norske universiteter har tre oppgaver slik jeg ser det, sier Tore Wig, professor i statsvitenskap ved UiO.

Den første av disse oppgavene er å gi et fullverdig utdanningstilbud i Norge. Og for Wig innebærer det at utdanningstilbudet er forskningsbasert. Kort og godt:

– Uten forskning av høy kvalitet, ingen undervisning av høy kvalitet.

Den andre oppgaven er at universitetene faktisk skal levere forskning selv, dytte videre på den forskningsfronten som er blitt overlevert fra tidligere generasjoner – et arbeid som ikke bare strekker seg over generasjoner, men også over landegrenser. Og ifølge Wig må en stor del av denne forskningen være fri forskning av høy kvalitet.

Den tredje oppgaven er samfunnsoppdraget, som Wig også fortolker i lys av forskning: Universitetene skal bidra til å formidle forskningsbasert kunnskap i en norsk og en internasjonal kontekst – for eksempel, men ikke bare, i den norske offentlige samtalen.

Dette er altså det skattebetalerene får tilbake: forskningsbasert utdanning, forskningsbasert formidling – og forskning. Stikkordet er «forskning». Og nettopp derfor ønsker Wig den tiltakende internasjonaliseringen velkommen: Kvaliteten på oppgavene som handler indirekte om forskning faller dersom forskningskvaliteten faller – og forskningskvaliteten faller uten internasjonal konkurranse.

I likhet med Wig mener også Cecilie Hellestveit at universitetene har tre oppgaver – men i motsetning til Wig, mener hun at oppgavene i betydelig grad må dreies mot og rundt Norge: Utdanningen er av mennesker som fortrinnsvis skal virke i Norge, forskningen – som skal være av internasjonal kvalitet – bør være relevant for Norge, og det samme gjelder formidlingen av forskning og fag.

– Disse tre oppgavene bidrar til den rollen akademia har som forvalter av kunnskapspyramiden i det norske samfunnet. En svært viktig del av dette er å være støttespiller for de ulike norske statsmaktene. Særlig på noen fagfelt er akademikernes fagkunnskap svært viktig som motpol til ekspertisen i embetsverket. Denne rollen er et viktig tannhjul i vår demokratiske modell.

Driften av det norske samfunnet – som gjøres ikke bare av embetsverket, men også av lovgiver, domstoler, presse, sivilsamfunn, partier og tankesmier – er ifølge Hellestveit avhengig av at universitetene underviser, formidler og utvikler kunnskap som er relevant for denne driften. Og dersom det internasjonale innslaget blir dominerende, ikke bare blant de ansatte, men også ved valg av faglige vinklinger, vil det uunngåelig ha konsekvenser.

– Det vil ikke bare endre akademias rolle, men over tid også vårt eget samfunn. Det kan hende at vi skal det, men det bør skje som følge av en styrt og villet prosess, ikke fordi incentivstrukturene i et internasjonalisert akademia fører til det, sier hun.

Universitetene og driften av samfunnet

Wigs vektlegging er den diametralt motsatte: Driften av samfunnet blir, ifølge ham, dårligere dersom universitetenes oppgave dreies mot det særnorske.

– Norske forskere kan formidle og interagere med offentligheten så mye de vil, men uten internasjonalt kvalitetssjekket forskning som fundament vil varene de leverer holde for lavt nivå til at de vil ha særlig verdi for det norske samfunnet.

Wig ber oss ta atomfysikken som eksempel: Et lite, norsk, isolert fagmiljø innenfor atomfysikk – redusert til norske konferanser og norske tidsskrifter – vil ikke ha noe særlig verdi dersom forskningen de leverer bare er «best i Norge». Det skyldes at et slikt fagmiljø ikke vil få den nødvendige korrigeringen og utviklingen som man får – like it or not – ved å være del av et internasjonalt fagmiljø. Og det greier man bare ved å åpne opp fagmiljøet for internasjonal konkurranse.

– Feilen mange gjør er å hevde at dette ikke også gjelder for fag som handler om samfunnet, for eksempel i fag som statsvitenskap, folkerett eller økonomi, sier han.

Dette er imidlertid en vurdering som Hellestveit stiller seg kritisk til. Hun mener at den optimale graden av internasjonalisering er ulik innenfor ulike vitenskapelige disipliner, også innenfor samfunnsvitenskapene.

– Wig driver med kvantitativ forskning. Jeg driver med normativ forskning. Internasjonalisering bringer helt ulike utfordringer for disse to, og det er betydelig mer problematisk for normative disipliner.

Hellestveit forteller at innenfor spesiell folkerett – som menneskerettigheter, maktbruk, havrett, cybersikkerhet – har Norge i mange spørsmål andre folkerettslige forpliktelser og fremmer andre tolkninger enn for eksempel USA, Storbritannia eller Albania. Og om – når! – vitenskapelige stillinger i Norge domineres av forskere som kommer fra andre land og tradisjoner, vil det over tid redusere akademias relevans og nytte for det norske samfunnet på dette området.

– Da vil det ikke lenger være den norske forståelsen som forskes på, undervises i eller formidles. Jeg mener at vi da risikerer at universitetet forsømmer sin sentrale rolle som forvalter av kunnskapspyramiden i og for det norske samfunnet.

Den tause kunnskapen er en tynn forklaring

Og her nærmer vi oss sakens kjerneproblemstilling. Er det noe ved internasjonale forskere, i kraft av å være internasjonale forskere, som gjør dem mindre skikket til å fremme universitetets samfunnsoppdrag? Som gjør det naturlig å velge den norske kandidaten, selv om denne skulle være litt dårligere – gitt at det er snakk om små forskjeller – enn den beste internasjonale kandidaten? Det tror ikke Wig.

– Lite tyder på at internasjonale forskere i Norge formidler mindre eller forsker mindre på norske forhold. Tvert imot er mange internasjonale forskere innenfor samfunnsvitenskapene nettopp kommet til Norge for å forske på norske forhold. Og det er noe som norske universiteter åpenbart har et komparativt fortrinn på.

Igjen er det i forskningslyset at Wig tilnærmer seg problemstillingen. En åpenbar innvending er at dette lyset ikke er særlig dekkende – eller at det farger problemstillingen på en bestemt måte som ikke alle vil godta. Er det ikke viktig at man i Norge har nordmenn i Hellestveits kunnskapspyrmaide? Kan ikke det faktum at man er norsk komme med noen særegne disposisjoner og tause – ikkemålbare! – kunnskaper?

Det er for eksempel ikke sikkert at en kineser har interesse av å bli værende i landet, og derfor kanskje ikke vil ha interesse av å heve stemmen i den offentlige samtalen – særlig når dette ikke er karrierefremmende. Og dersom vedkommende faktisk skulle ha interessen, er det kanskje noen kulturelle barrierer som gjør det vanskelig å tre inn i ordskiftet, som at samtalen skjer på norsk.

Men Wig mener at det ikke finnes «noen teoretisk plausibel mekanisme» som kan forklare noen klar sammenhenger her. Tvert imot: Dette er en avgjørende del av Hellestveits resonnement som han mener ikke er godt nok gjort rede for:

– Denne mekanismen er veldig lite konkret og etter min mening ganske tynn. En rekke funn, fra fag som statsvitenskap, sosiologi og sosialpsykologi, tyder da også på at mekanismen Hellestveit antyder er overdrevet. Jeg er for eksempel usikker på om folk som har bodd i Norge i 50 år er bedre til å predikere utfall i norsk politikk enn, for eksempel, godt informerte utlendinger, sier han, og viser til arbeid av statsviteren Phillip Tetlocks arbeider.

Wig setter ikke punktum der: Norske forskere er, i seg selv, for Wig, ikke viktig i det hele tatt – så lenge forskerne på universitetene klarer å oppfylle sin nevnte tredelte oppgave. Og det mener professorene altså ikke at variabelen «norsk» kan garantere for. Wig vil derfor heller fokusere på andre variable, som «god formidler», «god underviser» eller «god forsker».

– Jeg mener forskningskvalitetsvariabelen er mye viktigere enn nasjonalitetsvariabelen, og det virker som en del av kritikerne av internasjonalisering ikke forstår hvordan de to henger sammen. Det reflekterer et veldig naivt, og på grensen til relativistisk, kunnskapssyn på områder som ikke er innenfor naturvitenskapene.

Mekanismen forklart

– La meg svare på følgende vis, sier Hellestveit, til Wigs påstand om at det ikke finnes noen teoretisk plausibel mekanisme som forklarer en sammenheng mellom det å være norsk på den ene siden, og det å oppfylle universitetets samfunnsoppdrag på den andre siden.

– I enkelte av samfunnsvitenskapene, som historie, juss og økonomi, er det ikke anglosaksiske, franske, kinesiske eller søramerikanske tradisjoner og modeller som er viktig å utdanne folk i eller å forske på, men de som er spesifikt norske eller nordiske. Forøvrig er det ikke hvilket pass man har som er viktig, men hvilken erfaringsbakgrunn og kunnskapstradisjon man kommer fra.

Og dette er ifølge Hellestveit særlig viktig for et lite land som Norge, hvor universitetene – av denne enkle grunn at landet er lite – har en litt annen oppgave enn i store land som Tyskland, USA og Storbritannia. Det betyr ikke imidlertid ikke at forskningen skal fjerne den internasjonal deltakelsen, interaksjonen eller kvaliteten.

– Men dersom universitetene skal bevare sin rolle og legitimitet som forvaltere av kunnskapspyramiden i det norske samfunnet, kan ikke fagmiljøene domineres av utenlandske forskere som ikke forstår eller har virket i det norske samfunnet.

Det betyr ikke at norske universiteter kun skal fokusere på Norge. Hellestveit mener da også at norske universiteter, innenfor enkelte utvalgte fagområder, skal ta mål av seg å bedrive forskning i verdensklasse for verden – for eksempel innenfor enkelte grønne teknologiområder, medisin, havforskning og fredsforskning.

– Forøvrig må målet være å være «best i verden for Norge». Her må vi ta inn over oss at forskere i Norge har to ulike publikum og som hovedregel må forventes å levere til begge – sine internasjonale fagfeller og det norske samfunnet. Særlig fordi Norge er et lite samfunn, og den norske samfunnsmodellen og det norske demokratiet er helt avhengig av politisk uavhengig forskning for å fungere optimalt, mener jeg at den første oppgaven ikke må få overskygge for eller fortrenge den andre, men heller ikke omvendt.

Tilbake til der vi startet

Hva så med de norske offentlige intellektuelle, som det hele startet med? Wig mener at norske intellektuelle ofte er ganske oppskrytt, og at mange som hylles her til lands ville ha godt av kritikk og kvalitetskontroll fra internasjonale fagmiljøer.

– Gode argumenter, logikk og metode er ikke noe særegent norsk. En del av de intellektuelle «guruene» som ofte hylles i Norge, fra tiden før norsk akademia ble internasjonalisert, har kanskje litt overdreven status her i landet nettopp fordi de ikke har blitt utsatt for god internasjonal kritikk.

Derfor maner Wig til ydmyket, også på egne vegne: Det er ikke sikkert de hjemmelavede offentlige intellektuelle er så fortreffelige. Den riktige tilnærmingen er å forholde seg til internasjonale forskere i Norge som en stor ressurs, fremfor som en trussel.

– Også her har jeg et annet syn, sier Hellestveit.

Og i kjernen av Hellestveits syn er munnhellet om «det er ikke gull alt som glitrer».

– Hvert land jeg kjenner har sin særegne nasjonale intellektuelle kultur. Her dominerer gjerne andre enn de som har internasjonal status. For meg er problemet i Norge at det er for lite rom for den intellektuelle samtalen. Her møtes man gjerne med holdningen «hvem tror du at du er».

Hun mener at til tross for at den intellektuelle samtalen gjerne handler om å uttrykke ulike perspektiver, kan man fort bli avkrevd forskning for å belegge sine uttalelser – det skal gjerne foreligge en randomisert studie, og aller helst en metastudie.

– Kombinasjonen av jantelov og «ikke kom her med noe som ikke er presist belagt med forskning» er dødelig for utsiktene til intellektuelle samtaler. Jeg tror vi gjør klokt i å heve takhøyden for slike samtaler i Norge, særlig i en omveltningstid som denne.

Og når det gjelder hvem som bør være våre intellektuelle, ser Hellestveit for seg en blomsterbukett.

– Noen som kjenner det norske samfunnet inn og ut, noen som også har en fot i andre tradisjoner, og noen som har utenforblikket på Norge. Og også her må målet være en god balanse.