Takk for innsatsen!

I dag er det 80 år siden Norge ble frigjort.

Det høres så passivt ut når vi sier «ble frigjort». Som om det plutselig bare ble slik.

Realiteten er at modige nordmenn og allierte kjempet i fem år for at nordmenn på denne dagen for 80 år siden igjen kunne oppleve ytringsfrihet, demokrati, likhet for lover og regler og grunnleggende rettigheter.

Friheter og rettigheter som mange i dag tar for gitt.

Denne dagen har også en personlig betydning for meg.

Som både navn og utseende tilsier, er jeg ikke akkurat en ektefødt telemarking. Det skal ikke stå på innsatsen, men én ting kan ingen av oss endre på: hvor vi er født.

Og jeg er født i Iran.

Et land hvis regime har frarøvet sine innbyggere demokrati. Et land hvor ytringsfrihet kun er en drøm, og hvor individuelle friheter og rettigheter kun er noe man har hørt og lest om. 

Et av de minnene jeg har aller klarest for meg er første skoledag i Iran. En høstdag i 1985 møtte jeg og mange andre førsteklassinger opp i en skolegård. Omringet av murer ble vi møtt av slagord over en megafon. Slagord som forkynte død og forakt for nasjoner og individer som landets ledelse hadde utpekt som sine fiender. De kommende dagene, ukene og månedene startet skoledagen med taktfaste rop av de samme slagordene.

Mine barns opplevelser av første skoledag står heldigvis i sterk kontrast til mitt første møte med skolen.

Mine barn, Margit og Darius, ble møtt med musikk i en åpen skolegård. Rektor og viserektor møtte dem med et smil, ga dem en blomst, tok dem i hånden, og ønsket dem velkommen til skolen.

Når man har slike opplevelser med seg, og har opplevd fravær av de friheter vi tar for gitt, får disse en helt annen verdi.

Det er disse grunnleggende frihetene og verdiene som bidrar til å gjøre vårt land og vårt levesett unikt. Som bidrar til at individer – uavhengig av deres bakgrunn og sosiale status – kan oppleve endringer i sine liv.

Dette er frihet i ordets virkelige betydning. 

«Fred og frihet er ingen selvfølge», sa andreverdenskrigsveteranen Odd Borlaug.

Nei, det er det ikke. De må forsvares, beskyttes og pleies av kvinner og menn som er villige til å gjøre nettopp det.

Som så mange andre veteraner er jeg ufattelig takknemlig for å ha fått muligheten til å tjenestegjøre for Norge.

For å ha fått muligheten til å forsvare og ivareta vår frihet, og ikke minst bidra til at også andre under fjerne himmelstrøk kan oppleve noe av det samme.

De fleste av oss som har tjenestegjort, har latt oss motivere av tilhørighetsfølelse, mestring og ikke minst det å være del av noe større og viktigere enn oss selv.

Vi har gjort vårt ytterste for at våre medsoldater, som vi har jobbet med, har gjennomført utdanningsløp sammen med og tatt en kopp kaffe med, skal komme hjem igjen for å oppleve dager som denne med sine kjære. Mange fikk dessverre ikke oppleve det.

Det å stå skulder ved skulder for å ivareta sine kolleger og forsvare verdier vi holder kjær skaper en fellesskapsfølelse som er vanskelig å oppleve andre steder i vårt individualistiske samfunn.

Våre soldaters innsats er også med på å sikre norske interesser og bidra til at vi som nasjon får et sikkerhetspolitisk overskudd.

De samme soldatene vil spille en avgjørende rolle hvis det verste skulle skje – at vi må håndtere en krise eller krig på vår egen jord.

Å være soldat og offiser er heller ingen solooppgave. Det krever en hel familie. Ektefeller, barn, foreldre, og ja, svigerforeldre er en del av oppdraget. Disse familiemedlemmene får ingen medaljer for å gi avkall på verdifull tid med sine nære og kjære, eller for å ha driftet en familie mens deres kjære har vært i operasjoner. De fortjener også anerkjennelse og respekt.

Som Joachim Rønneberg sa: «Frihet er ikke gratis!»

Og nå som en autoritær stormakt igjen forsøker å tilrane seg et europeisk naboland, føles disse ordene mer relevante enn på lenge.

Jeg er stolt av å være veteran. Jeg er stolt av å få lov til å være norsk. Jeg er stolt av å leve i frihet.

Gratulerer med dagen til alle sammen, og en særskilt gratulasjon til alle veteraner og soldater som stiller opp og har stilt opp når Norge har bedt om deres innsats.