Tannløs filosofi i Erik Ulfsbys avskjedsforestilling på Det Norske Teatret

Det er en merkelig forestilling på Det Norske Teatret: Etter 14 år som teatersjef takker Erik Ulfsby for seg med dramaet Under open himmel (1992) av Steve Tesich.

Forestillingen er storslagen på flere vis. Sceneuttrykket er skapt av kunstneren Lars Ø Ramberg. Det består av store bokstaver i bakgrunnen, som gjennom forestillingen danner ord som FRIDOM og MORD, en vannprinter som regner vanndråper i bokstavmønstre ned fra taket, og innlånte kunstverk fra Oslo kommunes kunstsamling. Resultatet er rett og slett spektakulært, flere ganger lener jeg meg tilbake bare for å ta innover meg det visuelle på scenen. Det er nesten verdt å se forestillingen bare for å få med seg Rambergs verk.

Men det er ikke bare det visuelle som er storslagent: Under open himmel er nemlig et reinspikka idédrama: Her er det først og fremst ideene i teksten som er i sentrum for forestillingen, og ikke handlingen som utspiller seg mellom karakterene Al og Angel på scenen. Og ambisjonene er store: «Kva er meininga med livet? Kva er fridom? Kva er ei god handling? Kva er verdien av kunst?» Slik lokker teateret selv med betydelige vyer på nettsiden.

Problemet er bare at idédramaet ikke lykkes. Stykket pretenderer å ta opp de dype, dype spørsmålene, men resultatet er grunt som en sølepytt.

Bryr vi oss ikke om lidelsen?

Stykket utspiller seg i et borgerkrigsherjet landskap. Angel (Amell Basic) introduseres stående på en tønne med en renneløkke rundt halsen, og Al (Peiman Azizpour) kommer trekkende på en tilhenger full av kunst han har «reddet» fra mobben. Et av de viktige temaene er hvordan vi forholder oss til den lidelsen som krigen skaper.

Når Angel og Al nærmer seg målet, grensen til «frihetens land», hvor de vil søke lykken, kommer de over en kvinne som har blitt utsatt for stygge overgrep. Hun trenger åpenbart hjelp for å slippe unna lidelsen. Angel vil først hjelpe, men Al protesterer, han har dårlig tid, han vil nå fram til grensen før den stenger. «Vet du hvor mye kjærlighet som må til for å redde henne? Hun må reddes hver time i årevis!» protesterer han. Angel lar seg overbevise. Kvinnen våkner til, men han slår henne bevisstløs igjen og drar henne i skjul, før de drar videre.

Litt senere er det som om Al reflekterer over sin moralske tilkortkommenhet: «De dør, jeg forstår det, jeg går videre.» Folk lider, vi tar det innover oss, men vi bare drar. Temaet er selvfølgelig viktig, men hvor interessant er det? Scenekunsts Tomine Sandal er begeistret: «Det er nesten ikke til å bære, og denne nærmest uutholdelige erkjennelsen artikuleres godt i Tesichs drama. Vi kan ikke nøye oss med at vi vet hva som foregår, vi må også la det gripe oss.»

Selv opplever jeg denne filosofiske innsikten som drøvtygd. Hvis dramaet skulle truffet meg med dette budskapet, måtte fortellingen og karakterene gjort problemet levende, men det skjer ikke. Situasjonen der Angel lar kvinnen ligge, er for brå, vi forstår ikke egentlig hva som gjør at han ombestemmer seg. Det samme gjelder Als omvendelse: Hvorfor har han gått fra moralsk tilkortkommen til moralfilosof? Det er lite motivert i fortellingen, og dermed lite gripende. Der er jeg mer på linje med Aftenpostens Per Christian Selmer-Anderssen, som mener at skuespillerne ikke makter å skape dybde i det menneskelige dramaet i stykket.

Resultatet er at budskapet heller ikke er særlig overbevisende: Er det virkelig slik at vi mennesker bare drar videre i møte med lidelse? Noen ganger er det nok sånn, andre ganger ikke, men jeg opplever ikke at Under open himmel graver særlig dypt i spørsmålet.

Grensen mellom oss mennesker

Al og Angel flykter videre mot grensen, og denne flukten fra den livsfarlige borgerkrigen til et drømmeland kunne lagt grunnlaget for et stort drama. I John Steinbecks Grapes of Wrath (1939) er det karakterens migrasjon fra «the Dust Bowl» til California som som danner rammen for reisen fra helvete til den forestilte «himmelen».

I Grapes of Wrath er det appelsinene og arbeidsplassene i California som lokker. I Under open himmel planter Al en drøm om «frihetens land» på den andre siden av grensen: Der får man søsteren man aldri hadde, broren man aldri fikk. Der får man vennen, kona og barna sine. «Det høres ut som paradis», repliserer Angel. Ganske riktig. Litt senere beskriver kunstelskeren Al hvordan man i «frihetenes land» vil få en komplett kulturell identitet – der vil man stå fritt til å velge favorittfilosof, restaurant og alt mulig, og på et vis bli et fullt og helt menneske. Men spenningen rundt det forgjettede land forblir uforløst fordi de aldri kommer fram dit.

Stykket minner etter hvert heller om Samuel Becketts Mens vi venter på Godot (1948). Angel snakker også ved en anledning om hva som skjer «mens vi venter», en formulering som er vanskelig å lese som noe annet enn en tydelig referanse. Men i Becketts stykke er det virkelig ikke noen utvikling, mens vi faktisk får en utvikling i Under open himmel.

Utviklingen består ikke i at de klarer å krysse den faktiske grensen, men at det etter hvert blir tydelig at grensen og krigen mest er å forstå som metaforer: Vi kriger og bygger grenser mot hverandre som enkeltmennesker i stedet for å se og åpne armene for menneskene rundt oss. Mens Al gjennom hele stykket har fungert som veiviseren, er det kanskje Angel som ser klarest når han mot slutten sier, med et nikk til luften mellom dem: «Der er grensa.» Den viktigste grensen må overvinnes ved at de åpner seg mot hverandre.

I den siste scenen klarer Angel og Al tilsynelatende å åpne seg for hverandre. Men uten at endringen er særlig motivert i fortellingen om dem; jeg klarer ikke helt å se hva de opplever som gjør at de vinner ny innsikt – igjen virker ideene mer plantet enn motivert. Og selv om «åpne armer» utvilsomt er et koselig budskap, er det ikke særlig mer enn nettopp koselig.

Det kaotiske mennesket

Vi mennesker må forholde oss til lidelse, og vi må åpne opp for hverandre – det er kanskje denne humanismen som er gjennomgangstonen i Under open himmel. Et siste tema som underbygger denne humanismen, er forholdet mellom kunsten og menneskene.

Als store prosjekt er som nevnt å redde mest mulig kunst fra ødeleggelse i borgerkrigen. Denne skal han ta med seg til «frihetens land» for å bevise at han er kulturelt kvalifisert til å slippe inn. Kunstinteressen hans er imidlertid ikke kun instrumentell, han mener helhjertet at kunsten har en betydelig høyere verdi enn enkeltmenneskene.

Relativt tidlig i stykket innrømmer Angel at ingen noen gang har vært glad i ham – eller sett noe i ham. «Hva er det å se i deg?» svarer Al. Angel prøver seg på en innersving: Hva om en stor maler hadde malt et portrett av ham, hadde Al vært glad i ham da? Nei, svarer Al, han hadde vært glad i portrettet, men stadig ikke i Angel.

Als poeng er at mennesket er begrenset, forvirret og kaotisk, mens kunstnerens visjon er fri og hever seg langt over den vanlige, menneskelige rådvillheten. Derfor er det kunsten han brenner for å redde, ikke menneskene. Hvorfor elsker du kunsten så høyt? spør Angel. «Fordi den snakker til meg», svarer Al. Snakker til ham, da, antakelig, med en slags høyverdig visjon som et enkelt menneske aldri vil kunne legemliggjøre.

Til slutt snur imidlertid perspektivet. Al gjennomgår igjen en indre reise og endrer helt syn på Angel: «Jeg forstår deg virkelig ikke [...] Du ser ut som et mesterverk.» Hierarkiet er snudd. Det er ikke lenger den klarsynte visjonen som rager høyest, men det ugjennomtrengelige og kaotiske mennesket – det vi ikke kan forstå, men bare åpne oss for. Og der setter stykket så å si punktum. Al dør. Angel ser mot stjernene: «Vi er verdige» slår han til slutt fast som stykkets humanistiske oppsummering og konklusjon.

Fløyelsfilosofi: myk, varm, uten motstand

Men hele dette idédramaet – kampen mellom Kunsten og Mennesket – får ikke fotfeste i karakterene på scenen. Jeg forstår ikke helt hvorfor de gjennomgår endringen i synet på kunsten og mennesket. Og det er heller ikke helt troverdig at karakterene filosoferer over det de gjør på scenen. Det føles ikke som deres filosofi, men som ideer forfatteren har plassert hos dem for å gjøre dramaet interessant. Problemet er at det blir ganske uengasjerende.

Filosofien i stykket er heller ikke særlig utfordrende eller ukonvensjonell. Tvert imot. Det er fløyelsfilosofi, myk, varm og motstandsløs, og for å få sånt til å leve, til å brenne, til å kjennes aktuelt, må personene på scenen virkelig bære dramaet. Det gjør de ikke. Jeg forblir uberørt.