For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Nobelprisen og norske champagnesosialisters uutholdelige letthet
Norske kritikere hopper bukk over hvilke realiteter María Corina Machado og Venezuelas opposisjon må forholde seg til i kampen mot et autoritært regime som aldri vil gi fra seg makten frivillig.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Tildelingen av Nobels fredspris til María Corina Machado har medført en del kritikk. Rødt uttalte tidlig at tildelingen var en dårlig idé. Også SV har vært skeptisk. Andre, såkalte nøytrale fagpersoner, mener hun er for kompromissløs og lite dialogvillig, mens Norges Fredsråd har bestemt seg for ikke å arrangere fakkeltog for årets fredsprisvinner, fordi hennes metoder visstnok ikke er i tråd med deres prinsipper og verdier.
Jeg skal komme tilbake til hvorfor denne kritikken faller på sin egen urimelighet. Men først litt om situasjonen i Venezuela og hvorfor prisen er fortjent.
På bunn i Latin-Amerika
Økonomisk kollaps og et stadig mer autoritært regime har ført til at flere millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom. Helt på grensen til det uutholdelige. Over åtte millioner venezuelanere – om lag 25 prosent av befolkningen – har forlatt landet.
Mødre ser sine døtre dra. Menneskehandel er utbredt. Unge kvinner må ofte ty til prostitusjon i utlandet for å overleve.
Regimet i landet er autoritært og autokratisk. På demokratiindeksen til The Economist, Intelligence Unit (EIU), kommer Venezuela dårligst ut av alle landene i Latin-Amerika, og kategoriseres som et autoritært regime på linje med Russland.
Regimet har hatt full kontroll over militæret. Samtidig er deler av det venezuelanske samfunnet dominert av såkalte colectivos. Dette er venstreekstreme paramilitære grupper som, med støtte fra regimet, bruker vold for å trakassere og undertrykke politiske motstandere. De opererer gjerne i fattigdomsrammede områder, hvor de plukker opp aktivister fra gaten, skyter eller dreper dem.
Freedom House, en anerkjent ideell organisasjon som retter søkelys mot demokrati, menneskerettigheter og politisk frihet, rangerer jevnlig menneskers politiske rettigheter i ulike land. I rangeringen får Venezuela 0 av 40 mulige poeng når det kommer til politiske rettigheter. Til sammenligning får Russland 4 poeng. Norge får 39.
Det er ikke lett med dialog og kompromisser i et land hvor de politiske rettighetene er lik null.
Imponerende grasrotbevegelse
Og her kommer María Corina Machado, eller bare María Corina, som venezuelanere flest kaller henne, inn i bildet. Hun har lenge vært en del av venezuelansk politikk og etablerte demokratibevegelsen Súmate allerede i 2001. På samme tid tok den autoritære sosialisten Hugo Chávez et stadig strammere grep om landets befolkning. I 2010 ble Machado, med et rekordhøyt antall stemmer, valg inn i nasjonalforsamlingen, og i 2012 grunnla hun partiet Vente Venezuela.
I oktober 2023 holdt opposisjonen primærvalg. Machado vant overlegent. Godt over 90 prosent stemte på henne. I primærvalget, som imponerende nok ble avholdt uten noen form for hjelp fra offentlige myndigheter, stemte om lag 2,4 millioner venezuelanere. Dette var langt høyere enn noen forventet, til og med av opposisjonen selv, og enkelte steder gikk man tom for stemmesedler – til tross for at flere ble truet til ikke å stemme, ofte i form av trusler om å miste jobber eller matkuponger.
I forkant av valget i 2024 gjorde regimet sitt for å ødelegge for opposisjonen. Flere opposisjonspolitikere, blant andre Machado, landets desidert mest populære politiker, ble utestengt fra å stille. Alt og alle som hjalp opposisjonen på noen måte, ble trakassert og/eller arrestert – til og med hoteller og restauranter som opposisjonen brukte under valgkampen.
Til tross for dette, klarte opposisjonen å stille til valg, ved at den ukjente og lite karismatiske tidligere diplomaten Edmundo González erstattet Machado på stemmeseddelen.
Det som skjedde under og etter valget, er lite annet enn beundringsverdig. Med Machado i spissen, har den venezuelanske opposisjonen skapt en av verdens mest imponerende demokratiske grasrotbevegelser.
I et land hvor regimet har kontroll over statlige institusjoner, domstoler, valgmyndigheter og store deler av mediene, etablerte demokratibevegelsen et system der tusenvis av frivillige samlet inn originale valgkvitteringer fra nesten alle valglokaler på valgdagen. Dette «papirsporet» beviste raskt at resultatet som valgkomiteen la frem etter valget, og som viste en knapp seier til regimet, var blank løgn.
Uavhengige valgobservatør har legitimert opposisjonens bevis på at regimet tapte med knusende margin. Opposisjonen fikk om lag 67 prosent av stemmene.
Dette er årsaken til at årets fredspris er så fortjent.
Valgurnen fremfor våpen
Det er en ubestridt empirisk sammenheng mellom demokrati og fred. Machado har samlet millioner av venezuelanere mot et autokratisk regime som arresterer, dreper, trakasserer og torturerer sine motstandere. Hun har oppmuntret dem til å velge valgurnen fremfor våpen og voldelig motstand.
Regimet, derimot, reagerte i etterkant av valget med omfattende vold, undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd. Flere ble drept av regimets håndlangere. Tusenvis av mennesker ble arrestert. De fleste ble anklaget for terrorisme. Flere av dem var barn.
Moralsk luksus
I denne situasjonen velger altså flere å kritisere prisvinneren. Kritikken går i hovedsak ut på at Machado er for vennligsinnet overfor USA og Donald Trump, at hun ikke tar klar nok avstand fra amerikansk intervensjon i Venezuela, og at hun er for kompromissløs overfor regimet og deler av egen opposisjon.
Men Machado er positiv til USA og Trump på samme måte som Zelenskyj og europeiske ledere er det. Demokratibevegelsen i Venezuela er langt fra den første som trenger hjelp utenfra. Når man jobber for demokrati i et autoritært regime som aldri vil gi fra seg makten frivillig, har man ikke privilegiet til å kunne ta prinsipiell avstand fra verdens og regionens stormakt. Denne moralske luksusen kan derimot aktivister, akademikere og politikere i trygge Norge tillate seg.
Det venezuelanske regimet har tette bånd til Kina og Russland. Fra Machados ståsted er det helt rasjonelt av strategiske grunner å ha tett dialog med USA. Det er få demokratibevegelser som kan holde seg så moralsk rene at de ikke får hjelp fra noen utenfra. At Nelson Mandela og ANC hadde bånd til Sovjetunionen, betyr ikke at han ikke fortjente fredsprisen.
For om lag 200 år siden frigjorde nasjonalhelten Simón Bolívar Venezuela fra den spanske kolonimakten. Venezuelanske bekjente av undertegnede omtaler María Corina som en slags gjenfødt Bolívar. Med den rette hjelpen er det kanskje en kvinne som kan frigjøre det venezuelanske folket denne gangen.
.jpg){kind=link}