For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Din kone er løs. Hun fortjener deg ikke.
Kona hans gjennom 20 år har satt ham på pause. Hun reiser, går på stevnemøter og utforsker sex.
Publisert
Sist oppdatert
Hei Sanna,
Jeg leste svaret ditt til Hedda, og kjente meg truffet – men fra den andre siden. Jeg og kona mi har vært sammen i over tjue år, gift i snart fjorten, og vi har barn med mer enn ni års aldersforskjell mellom eldste og yngste. De siste årene har vi begge kjent på at barna blir større, og at vi endelig har tid til å være mer oss selv igjen.
For noen måneder siden sa kona mi at hun ville «tette hull» i sin egen historie. Hun gikk på en date i sommer, og har nå – fra oktober – tatt en «pause» fra forholdet vårt for å slippe å kjenne på usikkerhet om hva hun kan gjøre. Hun sier hun er usikker på om følelsene for meg er romantiske, men forsikrer meg om at det ikke er forgjeves om jeg venter mens hun finner ut av ting. Men hun lover ingenting. Hennes definisjon av pause er full autonomi – retten til å date og møte hvem hun vil.
Hun sier til meg: «Du må ikke se på det som at jeg dater for å få følelser. Det er en måte å utforske noe – noe som kan føre til sex uten å føle seg skitten eller løs.» Jeg mistenker at «pausen» egentlig er en måte å unngå ansvaret for et endelig brudd.
Siden juni har jeg levd i et følelsesmessig limbo. Jeg har vært limet i familien, samtidig som jeg sliter med uro, søvnløshet og fysisk utmattelse. Hun har brukt mye av tiden til å reise. Vi har kontakt, men den er ofte praktisk og ensidig. Jeg opplever at jeg må tolke og vente, mens hun har frihet til å velge. Jeg prøver å uttrykke mine behov, men får sjelden respons som gir meg ro. Barna vet ikke alt, men de merker at noe er annerledes. Vi har forskjellige soverom, og sier vi ikke er kjærester akkurat nå.
Jeg forsøker å gi dem stabilitet, rytme og trygghet – men det meste av det praktiske og emosjonelle ansvaret faller på meg. Jeg kjenner meg hektet på håpet hun gir meg. Jeg elsker henne, og jeg ønsker å kjempe for oss. Men jeg blir utslitt av å være den som venter i venterommet, mens hun er ute og utforsker livet sitt.
Jeg vurderer å flytte ut for å redde meg selv, men jeg er redd for at det bare gir henne friheten hun trenger for å gå videre – og at det for barna skal se ut som det er jeg som går. Jeg prøver å bygge meg opp, men hvordan skal jeg forholde meg til løftet hennes om at «det ikke er forgjeves», når hun samtidig tar seg all frihet til å oppleve alt? Hvordan kjemper man mot en kvinne som setter deg på vent?
Og er jeg dømt til å miste alt, bare fordi jeg elsker? Hun sier det er en pause – uten sluttpunkt. Jeg sier jeg skal klare én måned. Hun vil se over jul. Jeg sier jeg må kjenne hvor vondt det da gjør. For akkurat nå vet jeg ikke om jeg står i kjærligheten, eller i ruinen av den.
Men jeg står. Og det får være nok, foreløpig.
Mannen i venterommet
***
Kjære Mannen i venterommet,
Tusen takk for din helt grusomme problemstilling.
Alle parforhold handler om å gi og ta, å inngå kompromisser og å ha best mulig kommunikasjon. Her ser vi en situasjon hvor den ene parten, altså kona di, kaster absolutt alt dette på skraphaugen i et forsøk på å «fylle hull» og oppfylle egne behov.
Og – hvis vi legger til grunn at det ikke er noen bakenforliggende forhold her som er relevante for å forstå denne handlingen – så er måten hun gjør det på, også ganske respektløs overfor mannen hun har delt livet med i over 20 år, og ikke minst overfor familien dere har skapt sammen.
Det er blitt noe vanligere at folk forsøker å åpne forholdet for å utforske tidligere lukkede dører, spice opp tilstanden hjemme og kanskje på den måten redde det langsiktige parforholdet (og egen psyke). Men det helt avgjørende fundamentet for noe slikt må være at beslutningen fattes i fellesskap, på likestilte premisser hvor man har god kommunikasjon og mulighet for å si stopp. Ingenting av dette ser ut til å gjelde her.
Det er altså kona di som allerede de facto har avsluttet forholdet, mens hun holder deg i limbo ved å gi et håp om at hun kanskje kommer tilbake. Et viktig spørsmål er hvorfor hun holder deg i limbo: Er det fordi hun selv ikke er modig nok til å dumpe deg? Fordi hun ønsker tryggheten i å ha noe å falle tilbake til? Eller finnes en annen og bedre grunn? At du gir henne dette ved å bli og vente, bidrar også til å skape et handlingsrom for henne – et handlingsrom hun rett og slett ikke burde ha.
Denne situasjonen du har havnet i, er selvsagt helt og holdent hennes valg og hennes ansvar. Ditt valg handler om hvordan du skal forholde deg til et gjenopplivingsforsøk. Men du har også et ansvar for hvor langt dette «prosjektet» hennes kan gå. Jeg tenker at du bør sette ned foten og gi henne et valg: Enten avslutter hun dette prosjektet eller så er det over. Kanskje vil et ultimatum være, eller kunne bli, et klargjørende øyeblikk også for henne.
Jeg råder alltid folk til å gå langt når det gjelder å redde et ekteskap der det er barn i bildet. Det gjør jeg også her. Men hva betyr det å gå langt for å redde ekteskapet? Jeg tror ikke det kan bety å akseptere at hun trer stadig lenger ut av det. Det gjelder selvsagt desto mer når det er åpenbart at det skaper en ulevelig situasjon for deg. Den eneste måten å redde ekteskapet på – og igjen med forhold om at det ikke er mer i denne historien enn det som fremkommer av spørsmålet – er at hun forstår hva hun har gjort, tar ansvar for hva hun har gjort og hva hun har påført deg, og søker tilgivelse. Bare du vet om du kan gi det, og om det er rimelig og fornuftig å gjøre det.
Det beste for deg er å rive av plasteret. Hvis hun ikke vil avslutte prosjektet sitt, er det dessuten strengt tatt hun som bør flytte ut, ikke du. Du bør også klargjøre for henne at det er nødvendig at barna får et riktig inntrykk av at det faktisk er hun som går fra ekteskapet. Hun ønsker din aksept av situasjonen for ikke å føle seg «skitten og løs». Men hun er løs – hun trer ut av en forpliktende relasjon for å tilfredsstille helt andre behov.
Din kone har allerede begge bein ut av ekteskapet, og det er høyst et par tær som står igjen. En kvinne som tråkker på følelsene dine og setter deg på vent, skal du hverken kjempe mot eller vente på. Hun fortjener deg ikke.
Som de sier hos min visdomsleverandør, Instagram: Some people are in your life to test you, until you stand up and say: Enough is enough. I am worth more than you offer me.
