For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Staten bør finansiere meningsmangfold fremfor et «sannhetsministerium»
Regjeringen vil gi Faktisk.no 20 millioner for å starte et senter for kildekritikk. Men skattepengene bør heller styrke fri journalistikk enn et statlig kontrollorgan.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Forleden skrev redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, en lederartikkel om den omseggripende faktasjekkingen i og av mediene og andre.
Det startet i Norge med Faktisk.no, som ble etablert i 2017 og er et samarbeid mellom NRK, VG, Dagbladet, TV2, Polaris Media og Amedia.
Siden har det kommet andre, lignende initiativer.
Faktisk.no er også tilknyttet International Fact-Checking Network (IFCN), som er et internasjonalt nettverk for denne typen organisasjoner.
Trygve Slagsvold Vedum har fått kritikk for at han har tatt til orde for å nedlegge Faktisk.no. Det har han også tatt selvkritikk for, blant annet i VGs podkast Mediebobler, fordi det ikke er noe politikere har noe med.
Men han er fortsatt kritisk til deler av den virksomheten Faktisk.no bedriver, og jeg syns han har flere gode poenger.
Vi har nok alle en tendens til å si at noe er «feil», bare fordi vi er uenige. Skal man sjekke sannhetsgehalten i ulike utsagn eller meninger for eksempel i den politiske debatten, må faktaene være ubestridelige.
Hvem bryr seg om Faktisk?
Faktisk.no ble møtt med stor interesse da det ble etablert. Det var nok om å gjøre for mange ikke å bli «tatt» av faktasjekkerne. Samtidig oppsto det stadig diskusjoner om hvor rettferdige og riktige «dommene» var.
Med tiden har Faktisk.no justert og tilpasset virksomheten til nye utfordringer. Men fortsatt er det et mål å «bygge spisskompetanse på falskt innhold, feilinformasjon og påvirkning».
I dag hører jeg likevel veldig sjelden fra eller om noen som er interessert i Faktisk.no. Mitt inntrykk er at ingen bryr seg, og jeg vet ikke hvorfor det er slik.
En hypotese kan være at vi er blitt så vant til å leve i en postfaktuell tid, og så vant til å måtte omgås løgn og halvsannheter, at vi ikke en gang stoler på Faktisk.no.
En annen hypotese kan være at både tradisjonelle og sosiale medier direkte og indirekte driver faktasjekking selv, og at vi ikke trenger en «overdomstol» for å avgjøre hva som er sant eller usant. Med «indirekte» mener jeg at det først og fremst er meningsbrytning og opplysning ut fra ulike perspektiver som til sammen gir oss et godt og sannferdig bilde.
En tredje hypotese er at skolen og ungdommen ikke er så dårlige som vi tror, og at unge mennesker faktisk er blitt ganske gode kildekritikere selv. De skjønner, kanskje bedre enn oss gamle, hva som er fake news og hva som er sant.
En fjerde hypotese er at vi er blitt mer klar over at det ofte er veldig vanskelig å si at noe er helt sant eller helt usant. Ofte krever det skjønn, tolkning og nyansering for å felle slike «dommer», og da kan de ikke tjene som fasitsvar. Og som min kollega Skjalg Stokke Hougen har vist: Dommene fra Faktisk.no kan faktisk også være feil.
Likevel: Ingen av disse hypotesene er et argument for at Faktisk.no skal legges ned. De mediene som eier Faktisk.no, er selvsagt i sin fulle rett til å opprettholde virksomheten.
Trenger vi et senter for kildekritikk?
Annerledes er det med det initiativet som nå er tatt, og som Mari Skurdal skriver om:
«Problemet med Faktisk er ikke sakene de skriver eller ikke skriver, men rolla nettstedet inntar som en siste skanse mot diktaturet. Ikke minst er det verdt å diskutere når nettsida nå får 20 millioner kroner over statsbudsjettet til opprettelsen av et nytt Senter for kildebevissthet. Det var Faktisk selv som foreslo å opprette et slikt senter, som en forlengelse av Tenk – Faktisk-avdelingen som lager undervisningsopplegg for skoler. I et år har toppledere fra VG, NRK og Faktisk konkretisert planen, med støtte fra Deloitte, Gjensidigestiftelsen og Google. De har også fått med seg Den norske Forleggerforening, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) og Norsk Presseforbund, og i tillegg ønsker NTNU å gå inn som medstifter.»
20 millioner kroner er antagelig bare begynnelsen.
Opprinnelig var planen å etablere et nasjonalt senter for kildekritikk. Initiativtakerne ønsket seg opp til 100 millioner kroner fra staten. Nå er visstnok budsjettet noe nedskalert, men begynnelsen er altså på plass: Regjeringen foreslår å bevilge 20 millioner kroner til etableringen av et senter for kildekritikk som retter seg mot skoler og lærere.
Hvorfor i all verden trenger vi dette når vi har «verdensrekord» i antall redaktørstyrte medier og mange som gjør en god faktasjekk-jobb også i sosiale medier? Selv Trygve Slagsvold Vedum greide fint å faktasjekke regjeringen etter at statsbudsjettet ble lagt frem.
Og hvilken garanti har vi for at det som kommer fra «Tenk» (som i parentes bemerket allerede får flere millioner kroner i støtte fra Utdanningsdirektoratet), virkelig er sannheten?
Full objektivitet er umulig – sats på meningsmangfold
For kort tid siden holdt jeg et foredrag på Litteraturhuset i Oslo. Der drøftet jeg forskjellen på «nøytralitet» og «objektivitet», og jeg forklarte at journalister og forskere møter helt særlige krav til å være objektive, samtidig som det er veldig vanskelig. Mange greier det ikke.
Men hvorfor i all verden skal vi tro at de som står bak et senter for kildekritikk, greier det bedre? Og hvorfor skal skattebetalerne finansiere det fremfor å finansiere et større meningsmangfold i norsk presse?
Det er særlig pussig at NRK, som hvert år får nesten 8 milliarder kroner over statsbudsjettet, er med på et slikt initiativ og trenger enda mer penger for å være med på å etablere et slikt senter. Hvis dette er et viktig initiativ for allmennheten, bør vel NRK kunne finansiere det innenfor de budsjettene NRK allerede har? Alternativt kunne NRK rett og slett gi oss et program som setter mediekritikk på dagsorden, slik allmenkringkasterne gjør i våre naboland.
Siden det ikke er mulig å sikre full objektivitet i pressen, er det på mange måter viktigere med mangfold enn med et «sannhetsministerium». Det kan veldig raskt bli en falsk trygghet.
Forleden var Klassekampen-redaktøren og lederen for Faktisk-satsingen Tenk, Sølve Kuraas Karlsen, i Dagsnytt 18.
Det var en selsom opplevelse.
Karlsen mente blant annet at Tenk trengs, fordi de for eksempel tilbyr lærere «kunnskap og kompetanse» om Charlie Kirk.
Det høres ikke bra ut.
Selv hadde jeg ikke hørt om Charlie Kirk før han ble drept. Mitt tips er at det også gjelder mange lærere.
Etterpå har det blitt veldig klart at ingen kan tilby et «fasitsvar» om hvem Charlie Kirk var og hva han sto for. Meningene er delte, og det kommer tydelig frem av de mediene vi allerede har.
Hvordan «Tenk» kan tilby noe som er så objektivt og kunnskapsbasert at alle de andre mediene kan slutte opp om beskrivelsen, eller som de ikke kunne tilbudt selv, er vanskelig å forstå.
Bedre måter å bruke skattepengene på
Det etterlater heller ikke et godt inntrykk at Tenk-sjefen avslutter debatten i Dagnytt 18 med å påpeke at Klassekampen får 40 millioner statskroner i året, og, underforstått, at Klassekampen får enda mer enn «Tenk». Han trenger nemlig også penger, for som han sa: «Pengan går!»
Selv har jeg mange ganger kritisert det skjeve resultatet som pressestøtten får i Norge. Jeg er også kritisk til at det i så stor grad er aviser med venstreside-perspektiver som får desidert mest pressestøtte. Klassekampen får mest, mens for eksempel den borgerlige nyhetsavisen Minerva får svært lite. Hele systemet for pressestøtte er, etter min mening, modent for revisjon.
Men at vi på toppen av det hele skal få et statlig finansiert «organ» som skal dømme om hva som er riktig og sant, byr meg litt imot.
Det er for eksempel veldig vanskelig å tro at et senter for kildekritikk kommer til å være kritisk til at stadig flere krever statsstøtte og derfor lever av skattebetalernes penger når de gjerne vil gjøre det selv.
Alt oppsummert: Det er fritt frem i Norge for å etablere et «senter for kildekritikk». Men det krever en helt særlig og god begrunnelse, dersom det skal finansieres av staten, det vil si av borgerne.
Den begrunnelsen som foreligger, virker selvhøytidelig og pompøs.
Skal man først bruke 20 millioner kroner av befolkningens penger på å styrke befolkningens evne til refleksjon og kildekritikk, kan de brukes på en bedre måte.
Hvis det er noe som trengs, er det å få flere journalister til å forfølge sine egne idealer, hvorav de fremste er sannhetssøken og å opplyse befolkningen.
Men det bør de greie uten at et statsfinansiert senter kontrollerer dem.
Innlegget ble opprinnelig publisert på Kristin Clemets Facebook-side, og gjengis her etter avtale.
