For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Anti-misinformasjonslover er farligere enn spredning av misinformasjon
Er det noe spesielt med spredningen av misinformasjon i vår tid som forårsaker spesielle problemer, og som krever nye og spesielle former for statlig overvåkning, kontroll og sensur? Mitt svar er nei.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Vi lever i en tid hvor svært viktige beslutninger fattes om statlig regulering av menings- og informasjonsutveksling. Dette gjelder blant annet spørsmålet om Norge bør innlemme EUs Digital Services Act i norsk rett – en EU-lov som har som mål å bekjempe spredningen av misinformasjon på private sosiale medieplattformer. Misinformasjon viser til intendert eller uintendert spredning av falsk eller misvisende informasjon. Eksempler er falske nyheter («fake news»), falsk vitenskap («fake science»), ærekrenkelser, «deepfakes» (KI-genererte videoer og bilder), villedende markedsføring og konspirasjonsteorier. Desinformasjon refererer til intendert spredning av falsk eller misvisende informasjon.
Anti-misinformasjonslover
EU, Storbritannia og en rekke stater utenfor Europa har vedtatt anti-misinformasjonslover. Dette er lover som har to hovedkjennetegn: (1) Lovene forbyr spredningen av, og tilgangen til, misinformasjon som kan forårsake eller bidra til skade. (2) Lovene tildeler spesielle statlige organer myndighet til å overvåke og kontrollere spredningen av, og tilgangen til, misinformasjon på private sosiale medieplattformer.
Mange – både innenfor og utenfor akademia – forsvarer anti-misinformasjonslover, fordi de antar at spredningen av falsk og misvisende informasjon skaper en rekke alvorlige problemer. Det er antagelig også grunnen til at Arbeiderpartiet har tatt til orde for å bruke 37 millioner kroner på å bekjempe desinformasjon. Hovedargumentet for anti-misinformasjonslover er gjerne at spredningen av falsk og misvisende informasjon kan forårsake en lang rekke alvorlige skader knyttet til sikkerhet, helse og personers rykte. Det er også vanlig å argumentere for at misinformasjon, som falske nyheter, utgjør en alvorlig trussel mot demokratiet og demokratiske prosesser. Den kjente progressive amerikanske juristen Cass Sunsteins liste over skadelige konsekvenser er representativ: «Falsk informasjon på sosiale medier ødelegger liv. Den forvrenger folks forståelse av fundamentale spørsmål. Den setter folks helse i fare. Den får folk til å ta unødvendige risikoer. Den oppmuntrer folk til å unnlate å beskytte seg mot alvorlige farer. Den undergraver demokratisk selvstyre. Den får folk til å tro, helt feilaktig, at gode personer gjorde forferdelige ting, eller at forferdelige personer gjorde gode ting» (Liars: Falsehoods and Free Speech in an Age of Deception. Oxford University Press, 2021: 7).
Misinformasjon om misinformasjon?
Denne typen konsekvensialistiske argumenter for anti-misinformasjonslover er basert på empiriske antagelser og betraktninger om konsekvensene relatert til spredningen av falsk og misvisende informasjon. I lys av dette, er det viktig å understreke at det blant såkalte eksperter på misinformasjon er dyptgående uenighet om konsekvensene av misinformasjon i vår tid. Det er for det første grunnleggende uenighet om i hvilken grad spredning av misinformasjon forårsaker alvorlige skader knyttet til sikkerhet, helse, demokratiske prosesser og så videre. Det er for det andre uenighet om hvor «godtroende» og «lettpåvirkelige» folk er. Mange som forsker på misinformasjon hevder også at det innenfor akademia er mye «misinformasjon om misinformasjon» – i den forstand at man overdriver betydningen og konsekvensene av spredningen av falsk og misvisende informasjon i vår tid. (I denne sammenhengen bør det også nevnes at mange akademikere har en egeninteresse av å gjøre problemer knyttet til misinformasjon «alvorlige», fordi dette gjør det lettere å overbevise politikere og statsansatte forskningsbyråkrater om at dette er et viktig forskningsfelt som fortjener mer penger).
Et orwelliansk «sannhetsministerium»
Hva bør stater gjøre med spredningen av misinformasjon? Mitt svar: Ingenting! Anti-misinformasjonslover er mye farligere enn spredningen av misinformasjon. Husk følgende: Selv om innholdet i anti-misinformasjonslover kan variere fra stat til stat, er lovenes fellesnevner at de tildeler spesielle statlige organer myndighet og makt til å overvåke og kontrollere informasjonsutveksling på sosiale medieplattformer. Det vil si at spesielle statlige organer tildeles myndighet til å bestemme hva som er sann, falsk og misvisende informasjon.
Bør stater ha et orwelliansk «sannhetsministerium» som skal ha myndighet til å bestemme hva som er sann, falsk og misvisende informasjon? For å ta stilling til dette problemet bør man vurdere følgende to spørsmål nærmere. Det første er om statens regulatorer er kompetente til å avgjøre (1) hva som er sann og hva som er falsk eller misvisende informasjon, og (2) hvem som bør betraktes som «eksperter» på ulike områder. Dette er ingen enkel oppgave spesielt når det gjelder kontroversielle temaer som vaksiner, klimaendringer og immigrasjon. Et mer generelt problem er at hvis regulatorene ikke selv er autoriteter med tanke på å vurdere hvem som er eksperter (det vil si epistemiske autoriteter på ulike områder), så er det vanskelig å se hvordan de på noen meningsfull og konstruktiv måte kan fungere som sannhetens voktere.
Det andre spørsmålet er om vi kan ha tillit til reguleringsmyndigheter – statsoppnevnte «sannhetsvoktere» – i lys av deres motiver, insentiver og partiskhet. Husk: De som er satt til å overvåke og kontrollere informasjonsutveksling på sosiale medieplattformer er ikke upartiske, sannhetssøkende «engler». Her er det også viktig å huske at hva vi betrakter som misinformasjon ofte er subjektivt og partisk. Vi er alle kjent med at det er vanlig at personer som tilhører konkurrerende politiske fløyer eller partier beskylder hverandre for å lyve eller villede.
Statens ansvar vs. individers personlige ansvar
I det sosialdemokratiske Norge er det dessverre blitt vanlig å rope opp om at staten må ordne opp hvis det dukker opp et problem, og reguleringskåte politikere her og i andre europeiske land er ikke vanskelige å be. De fleste nordmenn og andre europeere tenker at det er statens ansvar å passe på at vi ikke blir eksponert for informasjon som kan lede til at vi tar dumme valg, som kan skade oss selv eller uskyldige tredjeparter.
Bør det være statens ansvar å beskytte oss mot misinformasjon? Som libertarianer er mitt svar nei. Alle voksne normale personer er individer som har et radikalt personlig ansvar for sine separate liv, og dette inkluderer et radikalt epistemisk ansvar som har to aspekter: (1) Hver enkelt av oss er alene ansvarlig for hvordan vi velger å utvikle og bruke våre kognitive evner og ferdigheter. (2) Hver enkelt av oss er alene ansvarlig for hvordan vi innhenter, bearbeider og bruker den informasjonen vi blir eksponert for – enten denne informasjonen er sann, falsk eller misvisende. Vi er ansvarlige for hvordan vi vurderer sannhetsgehalten i informasjon vi mottar, og vi er ansvarlige for hvilke informasjonskilder og informasjonskanaler vi velger å bruke og stole på.
