For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Kulturkanon: sent, og akkurat i tide
En kulturkanon vil adressere det grunnleggende behovet for et felles kulturelt språk for tilhørighet. Ikke for å stenge noen ute, men for å gi alle et tydeligere svar på hva vi faktisk inviteres inn i.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Forslaget om å utvikle en norsk kulturkanon er blitt møtt med skepsis, frykt og moralske advarsler. Rangering er ekskluderende, heter det. Tiden vi lever i tåler ikke hierarkier, svarer kulturministeren. Kultur er dynamisk, og lister er statiske, sier andre. Alt dette høres rimelig ut. Problemet er at denne forståelsen tar utgangspunkt i et snevert kulturpolitisk perspektiv, og ikke i de bredere spørsmålene om fellesskap, integrering og anerkjennelse som preger Norge i dag.
Motstanden mot en kulturkanon begrunnes ofte på et velkjent resonnement: at fordi alle kulturer er påvirket av andre, kan ingen ha en egen kjerne. Men dette er en feilslutning. At kultur utvikles i møte med andre, betyr ikke at den er grenseløs eller uten tyngdepunkt. Relativisme kan forklare hvordan kulturen er blitt til, men den kan ikke bære fellesskap.
Ironisk nok er det ofte de samme stemmene som avviser enhver tydeliggjøring av norsk kultur, som samtidig argumenterer varmest for flerkulturalisme. Innvandrere anerkjennes – med rette – som kulturelle vesener, med egne tradisjoner, ritualer og referanser som skal inkluderes. Men inkluderes i hva? Uten en tydelig forståelse av hva Norge er, hvordan den nasjonale kulturen ble formet, og hvilke kulturelle referanser som historisk har bundet nordmenn sammen, finnes det heller ikke noe felles multikulturelt fellesskap å bli en del av. I mange land er dette erkjent åpent: nasjonal identitet er et bevisst prosjekt, ikke et spontant fenomen. I Norge har man derimot de senere årene levd med forestillingen om at nasjonal kultur enten oppstår av seg selv, eller helst ikke bør defineres i det hele tatt. Resultatet er et kulturelt tomrom, der tilhørighet forventes uten at rammene for anerkjennelse er tydelig formulert.
For parallelt med denne kulturpolitiske debatten vokser det frem et fenomen som stadig flere forskere peker på: integreringsparadokset. Barn av innvandrere som lykkes i utdanning og arbeidsliv, rapporterer i økende grad om utenforskap, mistillit og manglende tilhørighet. De er formelt integrert, men opplever likevel at noe avgjørende mangler. Dette paradokset kan ikke forklares med fattigdom, diskriminering eller manglende muligheter alene. De har nettopp fått tilgang til det liberale demokratiets klassiske goder: utdanning, arbeid, rettigheter og statsborgerskap. Likevel øker misnøyen. Hvorfor?
Francis Fukuyama forklarer det med thymos: menneskets iboende behov for å bli anerkjent for sin verdighet. Mennesker drives ikke bare av materielle interesser eller rasjonell tenking, men av ønsket om å bli sett som fullverdige medlemmer av fellesskapet. Når denne anerkjennelsen uteblir, oppstår frustrasjon. Ikke nødvendigvis mot systemet, men mot samfunnet som helhet. Integreringsparadokset kan leses nettopp slik: Jo mer man lykkes på papiret, desto sterkere blir forventningen om full anerkjennelse. Når denne forventningen ikke innfris, flyttes misnøyen fra ytre barrierer til mer subtile, symbolske grenser. Ikke «får jeg jobb?», men «hører jeg virkelig til her?».
Her møter norsk integreringsdebatt en av sine største blindflekker. Samtidig som vi lover universell likhet og inkludering, har vi blitt stadig mer tilbakeholdne med å definere hva fellesskapet faktisk består av. Multikulturalismen har lært oss å respektere forskjeller, og det er i seg selv verdifullt. Men den har også gjort oss uvillige til å erkjenne at ethvert samfunn trenger en felles kulturell kjerne. Mangfold forutsetter noe å være mangfold i forhold til, og noe mer enn felles lover og abstrakte prinsipper. For demokrati, ytringsfrihet og likestilling er ikke kultur i seg selv, men institusjonelle resultater av kultur og historiske erfaringer. Uten en felles referanseramme blir integrering derfor noe annet enn tilhørighet; det blir sameksistens uten fellesskap.
Samuel Huntington advarte mot dette allerede på tidlig 2000-tallet. Liberale demokratier kan ikke bæres av verdier alene. Creed without culture is thin, skrev han. Verdier trenger ritualer, tradisjoner, språk og historiske fortellinger for å få legitimitet og lojalitet. Når disse svekkes, oppstår det han kalte en erosjon av nasjonal identitet. Globaliseringen har forsterket dette. I dag kan mennesker leve fullt ut i et samfunn økonomisk og juridisk, samtidig som de kulturelt orienterer seg mot helt andre referanserammer. Resultatet er ikke nødvendigvis konflikt, men en vedvarende uklarhet om hvem man er og hvor man hører til.
For mange, særlig unge med innvandrerbakgrunn, innebærer dette å bli fremmed to ganger: ikke fullt ut akseptert som norske, men heller ikke hjemme i (foreldrenes) opprinnelsesland. Octavio Paz beskrev denne tilstanden som en eksistensiell ensomhet: å stå utenfor begge verdener. I et slikt tomrom kan både resignasjon og radikale identiteter vokse frem. Det er i dette landskapet kulturkanondebatten må forstås. Ikke som et elitistisk kunstprosjekt der budsjettet brukes på å avgjøre hvor norsk Mummitrollet eller fredagstacoen egentlig er norsk, men som et forsøk på å styrke den symbolske infrastrukturen i samfunnet.
Argumentet mot kanonisering forankres ofte i frykten for nasjonalisme og ekskludering. Men nasjonalisme handler om å heve egen kultur over andres. En kulturkanon handler om å forstå sin egen. Fraværet av felles referanser er ikke nøytralt. Det skaper ikke mer inkludering, bare større usikkerhet om hva fellesskapet er, og hvem fellesskapet er for. Uten et kulturelt anker blir anerkjennelsen flytende, og i praksis utilgjengelig for mange. Integreringsparadokset viser oss konsekvensen av dette. Når samfunnet ikke lenger våger å definere seg selv, overlates kampen om anerkjennelse til tilfeldigheter, demografiske endringer og konflikt. Da drives historien videre uten kompass.
En kulturkanon vil adressere noe helt grunnleggende: behovet for et felles kulturelt språk for tilhørighet. Ikke for å stenge noen ute, men for å gi alle – særlig vi som kommer hit – et tydeligere svar på hva vi faktisk inviteres inn i.
Derfor kommer forslaget om en kulturkanon både sent og akkurat i tide.
