For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPØR SANNA
Sanna: – Det er kynisk og transaksjonelt, og fremstår som tigging
May-Britts (65) barnebarn har skrevet lange, dyre og detaljerte ønskelister til jul.
Publisert
Kjære Sanna,
Jeg er en ung bestemor på 65 år. Jeg har tre barn og åtte (!) barnebarn. Jeg er velsignet. Mine eldste barnebarn er allerede tenåringer. Jeg jobber fortsatt og sliter ikke økonomisk, så dette handler ikke om penger. Det handler kanskje om verdier?
Det er straks jul, og jeg har fått ønskelister fra mine barnebarn. De har detaljerte ønsker om det ene og det andre, alt fra airpods til tennissko i en bestemt farge fra et bestemt merke. Det er noen billigere ønsker også, men ønskene er svært detaljerte. De gir ikke noe rom for julemagi: Jeg kan ikke overraske dem med noe, fordi jeg ikke kan velge gavene selv.
De gir ikke noe rom for julemagi: Jeg kan ikke overraske dem med noe fordi jeg ikke kan velge gavene selv.
Jeg vet ikke om jeg er i posisjon til å ta dette opp med mine barn eller barnebarn (det blir neppe godt mottatt), men jeg lurer jo på hva slags tanker du gjør om dette. Skal ikke gaver nettopp være gaver – de gis fra hjertet, ikke fra en detaljert ønskeliste?
Eller er jeg bare gammel og sur?
Hilsen
May-Britt (65)
****
Kjære May-Britt,
I hear you! I feel you! Du er ikke gammel og sur, eller i så fall er vi to.
Det er nemlig noe kynisk og transaksjonelt i opplegget du beskriver. Jeg hater det, akkurat som deg. Samtidig er jeg erfaren nok til å vite at noen liker det – min nåværende mann, for eksempel. Jeg tror at i hans ideelle verden ville alle bare vippset hverandre i julen. Problemet er at da setter man virkelig et beløp på relasjonen. Er kona verdt 3000 kroner og ekskona 1000? Hva med niesen? Holder det med 300 der?
Jeg hater «tvangsgaver» – jeg lar heller være å gi en gave, hvis jeg ikke har kommet på noe bra, enn rusher inn i en olivenoljebutikk for å kjøpe noe til et vennepar som har alt.
Mange Minerva-lesere har nok lest, eller i det minste hørt om, Marcel Mauss’ sosiologiske klassiker om gaver. Gaver er på den ene siden basert på frivillighet, men på den andre siden ligger det en viss tvang i opplegget. I en familie kommer man ikke unna et gavesirkus i julen. Men hvordan skal sirkuset organiseres og håndteres?
Du skriver at dette handler om verdier. Jeg er enig. Jeg hadde ikke latt mine barn drive på den måten. Det fremstår som tigging. Jeg har jo lyst til at de får – og gir! – gaver fra hjertet. Og akkurat som deg, liker jeg overraskelseselementet, både som gavegiver og som gavemottager. Man kan jo ende opp med å få noe man ikke ønsket eller så for seg, men som blir veldig kjært og nært likevel!
Jeg er et ekte julemenneske og om jeg har nok tid og penger, liker jeg virkelig å gå rundt og tenke på og velge gaver. Det er jo der magien ligger, som du påpeker. Å kunne overraske og kanskje – hvis man har vært snill – bli overrasket selv. Jeg har et naivt ønske (noe Mauss riktignok ikke fullt ut støtter) om at gavene mine gis uten å vente noe tilbake og uten en prislapp på relasjonen. Jeg gir gaver fordi jeg har lyst og fordi jeg tror at mottageren vil like det hen får. Jeg hater «tvangsgaver» – jeg lar heller være å gi en gave, hvis jeg ikke har kommet på noe bra, enn å rushe inn i en olivenoljebutikk for å kjøpe noe til et vennepar som har alt.
Da får gaven et personlig og magisk preg, og er noe som virkelig kommer fra ditt hjerte.
Spørsmålet er hva du kan gjøre når du neppe kan ta dette opp med dine barn og barnebarn. Hva hvis du velger en ja takk, begge deler-strategi? Kanskje du kan velge en gave som barnebarna ønsker seg og i tillegg gi dem en gave som du selv ønsker å gi? Da trenger du ikke å velge en av de dyreste gavene fra deres ønskelister. En annen variant er at du gir en gave fra listen, men i tillegg skriver et håndskrevet, personlig julebrev der du forteller om alt du setter pris på ved vedkommende og deres relasjon. Da får gaven et personlig og magisk preg, og er noe som virkelig kommer fra ditt hjerte. Et slikt brev vil også fjerne noe av det transaksjonelle.
Jeg leste i Aftenposten om musikeren Elisabeth Andreassen. Hun ga sine beste tips til lesere. Ett var å skrive julebrev. Hver jul sender hun håndskrevne brev til fire, fem personer. Der har du svaret ditt kanskje? Et hyggelig julebrev på pent brevpapir til alle barnebarna dine? Og hvorfor ikke: Til barna dine også? Det er en overraskende gave de færreste ønsker eller ser for seg, men som garantert vil glede stort.
