For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Staten kutter opptjente rettigheter for sine egne ansatte. Hvem står for tur?
Staten vil nå fjerne lovlig opptjente trygde- og pensjonsrettigheter fra egne ansatte, rettigheter de har innrettet livene sine etter. Dette svekker både rettssikkerheten og tilliten til det norske trygdesystemet.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Høringsforslaget innebærer at lokalt ansatte som oppholder seg utenfor Norge og arbeider ved norske utenriksstasjoner, og som i dag er pliktige medlemmer av folketrygden og Statens pensjonskasse, mister disse rettighetene uten overgangsordning. Det er etter mitt syn dypt problematisk.
En slik tilbakevirkende svekkelse av etablerte rettigheter berører ikke bare juridiske spørsmål, men kan også komme i strid med Grunnloven, som både forbyr tilbakevirkende lover og krever likebehandling.
Likevel foreslår staten å frata egne ansatte rettigheter, uten kompensasjon, uten overgangsperiode og uten noen form for rettssikkerhetsgaranti. Jeg mener dette ikke er i samsvar med hvordan Norge forventes å opptre som en ansvarlig og forutsigbar arbeidsgiver.
Høringsnotatet introduserer nemlig et skille mellom lokalt ansatte og utsendte tjenestemenn, til tross for at et slikt skille ikke finnes i folketrygdloven. Loven er, og skal være, stillingsnøytral. Det er de faktiske arbeidsforholdene som avgjør medlemskapet, ikke stillingstittel eller plassering i et organisatorisk hierarki. Begge grupper er registrert identisk både hos arbeidsgiver og i NAVs registre. Forsøket på å etablere et kunstig skille virker derfor motivert av ønsket om å begrunne en lovendring som ikke har en virkelighetsforankring.
At høringsnotatet heller ikke vurderer konsekvensene for lokalt ansatte som er norske statsborgere som også vil miste rettigheter, svekker troverdigheten ytterligere.
Påstanden fra side fire i høringsnotatet om at «majoriteten» av de lokalt ansatte ønsker å tilhøre arbeidsstatens trygdeordninger, er ikke bare udokumentert- den motsies av høringsinnspillene. Utenriksdepartementet har nemlig ikke spurt de lokalt ansatte, og attpåtil finnes det ingen tilgjengelige kilder som viser at flertallet ønsker svekkede rettigheter.
Det er også verdt å merke seg at denne mangelen på dokumentasjon har fått oppmerksomhet i Stortinget. I et skriftlig spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren spør stortingsrepresentant Amalie Gunnufsen (H) om Utenriksdepartementet faktisk har vært i dialog med fagforeningen Delta UDLAF for å innhente informasjon om hva de lokalt ansatte ønsker.
At en stortingsrepresentant må etterspørre et så grunnleggende faktum, understreker at regjeringens påstander ikke uten videre kan tas for gitt, og at selv det mest elementære faktagrunnlaget ser ut til å mangle i prosessen.
Denne usikkerheten forsterkes av at også høringsnotatets påstand om rekrutteringsproblemer etter praksisendringen i 2022 er udokumentert. Det legges ikke frem tall eller analyser som viser at situasjonen er forverret. Når bare 60 av 275 lokalt ansatte i EØS-området i dag er medlemmer av folketrygden, tyder det snarere på at ordningen fungerer som den skal.
Enda mer alvorlig er det at staten i ti år ga feil informasjon om retten til medlemskap i folketrygden. Mange mistet rettigheter de egentlig hadde krav på, og selv etter at feilen ble erkjent, tok det lang tid før de ansatte fikk avklaring. At staten nå foreslår en lovendring som ikke retter opp denne uretten, men i praksis gjør den permanent, er både urovekkende og vanskelig å forsvare.
Når UD samtidig ikke kan dokumentere at de lokalt ansatte faktisk ønsker svekkede rettigheter, blir departementets argumentasjon enda mer problematisk. Det finnes heller ingen logisk forklaring på hvorfor en arbeidstakergruppe – norsk eller utenlandsk – frivillig skulle ønske seg dårligere trygderettigheter. Det er derfor helt berettiget å spørre hva departementet egentlig bygger sine påstander på.
Forslaget reiser dessuten et langt større spørsmål: Hvis staten i dag kan frata én gruppe arbeidstakere opptjente rettigheter, uten saklig grunn og uten dialog, hva hindrer den i å gjøre det samme mot andre i morgen?
Arbeidsinnvandrere som har jobbet og betalt skatt i Norge gjennom mange år, og som planlegger å ta med seg opptjente rettigheter når de vender hjem, kan med rette stille spørsmålet: Er mine rettigheter også midlertidige? Dette handler derfor ikke bare om lokalt ansatte ved norske utenriksstasjoner. Det handler om alle som jobber, betaler skatt og stoler på at rettigheter faktisk er rettigheter. Hvis staten selv begynner å bryte den samfunnskontrakten, svekkes tilliten som velferdsstaten hviler på. Og uten tillit, har vi heller ingen trygghet.
Derfor må forslaget stanses.
