Etterkrigstiden er over

Store endringer skjer veldig sjelden. Men de skjer. Det skjedde med børskrakket i 1929 og etterfølgende depresjon, det skjedde i 1939 og 1945 med begynnelse og slutt på annen verdenskrig, det skjedde i 1989 med Berlin-murens fall, og det skjedde med finanskrisen i 2008.

Oppgavene med å studere slike store endringer er ofte overlatt til historikere, filosofer og statsvitere. Normalt er det jo de som studerer de store linjene. Men svært mye av disse linjene har å gjøre med interaksjonen mellom økonomi, politikk og samfunnsliv for øvrig. Derfor har jeg, en økonom, tatt på meg oppgaven med å si noe om den store endringsprosessen jeg tror vi nå er inne i. At etterkrigstida er over, har vært sagt flere ganger, og med stor rette. Men nå mener jeg det endelige punktum er satt. Og da tenker jeg på mange flere begivenheter enn det amerikanske presidentvalget. Ikke desto mindre mener jeg dette er et godt tidspunkt til å tenke gjennom hva som ligger bak, og hva vi kan vente oss fremover.

Ny isolasjonisme

Globalisering var mye mer enn et prosjekt båret fram av den politiske høyresiden. Den var først og fremst et resultat av en teknologisk utvikling som gjorde det mulig å kombinere den vestlige toppekspertisen i produktutvikling, markedsføring og finans med billig arbeidskraft i det vi før kalte den tredje verden. Samtidig forstod lederne i kommunistland som Kina at de kunne avvæpne gryende demokratibevegelser ved i stedet å tilby høy økonomisk vekst gjennom å koble sine land til denne utviklingen. Dette dreide seg om langt mer enn internasjonal handel. Globale operasjoner ble det nye nøkkelbegrepet.

Slik ble verdensøkonomien en global økonomi. Som Milo Millerbinder i Joseph Hellers Catch 22 kunne vi juble over at alle tjente på det. Og slett ikke bare de rike, slik venstresiden advarte om. Velstandsøkningen i framvoksende økonomier har løftet milliarder ut av fattigdom.