Ingenting er nytt lenger

Husker du de store medieoppslagene om den nyeste iPhonen? Det er noen år siden sist man kunne lese om de lange køene av folk, som desperat var på jakt etter det som skulle være den beste telefonen med de mest fiffige funksjonene. Tapet av det som oppleves kreativt og grensesprengende har imidlertid ikke bare rammet verdens største tech-selskap. Det gjennomsyrer hele vårt vestlige samfunn, fra kultur til næringsliv; men også de politiske løsningene.

Kulturelt forfall

Forekomsten av såkalt sampling og remixer, hvor artister gjenbruker gammel musikk, har eksplodert de siste årene. Blant populære globale «hits» fra de siste årene, er fenomenet tydelig: I'm Good (Blue) av David Guetta er en åpenbar remix av Eiffel 65s Blue (Da Ba Dee) fra 1998. Lattos Big Energy sampler Tom Tom Clubs Genius of Love fra 1981. ALOK og Jess Glynnes Summer’s Back mikser danse-hiten Sing It Back av Moloko fra 1999.

Heller ikke norske artister slipper unna: UNDERGRUNN er kjent nettopp for sin bruk av samples, mens rap-gruppen Rakkeres mest populære låt i år – 24/7 – er en remix av Good Lies (som komisk nok er en sample i seg selv). Så glade er vi blitt i musikalsk gjenbruk i dette landet, at vi til og med har laget et eget TV-program – Hver gang vi møtes – kun for å lytte til gamle og nye artister kle hverandres fordums slagere i nye klær. Det er for øvrig herfra en av fjorårets mest populære norske låter, Floden av Emma Steinbakken (et cover av Bjørn Eidsvågs klassiker), ble kjent. Hadde vi bare vært like flinke til gjenbruk av hvitevarer, klær og møbler, ville Norge for lengst ha nådd klimamålene sine.

Fenomenet med gjenbruk av sanger har sågar fått et eget navn: remix culture, løftet frem og opp av moderne informasjonsteknologi, som tilrettelegger for hurtig produksjon og spredning. Vi som ikke forsømmer egen og nasjonal sikkerhet ved å henge på TikTok, skånes heldigvis delvis fra kakofonien av moderniteten. Den lyder nemlig som korte chipmunks: låter hvor hastigheten er blitt skrudd opp, og hvor vokalen låter som ekornene i barnefilmen Alvin og gjengen fra 2007, eller Smurfehits for de litt eldre. Et sant helvete er det uansett for de av oss som ellers liker den langsomme vokalen til Sivert Høyem eller den dype røsten til Johnny Cash.

Men til dette helvete er vi altså kommet. Ikke bare innenfor musikk. Men også film. Her er det nok av eksempler å trekke frem. Dune (både del én og to), Deadpool & Wolverine, Wicked, Descipable Me 4, Moana 2, og Bob Marley: One Love, Wonka, og Mean Girls, har alle to ting til felles. For det første troner de alle sammen på topplisten over mest sette filmer i 2024. Og for det andre er de enten reproduksjoner av eldre filmer, bøker og tv-serier; handlinger basert på figurer fra det forrige århundret; eller så er de oppfølgere til gamle filmer, skapt for å presse den siste saften ut av en halvråtten sitron.

Hva skjer med de som liksom skal være fremst innenfor kulturen? De som skal sprenge grensene, utvide vår horisont og vekke begeistring – de radikale kunstnerne og alternativbevegelsene. Selv av dem blir man skuffet, dersom man er ute etter kreativitet. For hva er egentlig så originalt, grensesprengende, og kreativt ved å teipe fast en banan til en vegg? Og fortjener egentlig et kunstverk som ser ut som en fiktiv seriemorders utklippsverk fra magasiner og fotoer, virkelig beskrivelsen «en ny konseptuell retning» av Astrup Fearnley Museet? Det hele blir nesten på grensen til det komiske, når en av de fremhevede utstillingene ved Kistefos er COPY PASTE som beskrives på følgende måte: 

«[It] explores the integration of text in contemporary artworks whilst reflecting on the arbitrary nature of linguistic signs and questioning the origin and interpretation of text and image. In a time where computer-generated content threatens the authenticity of the written word». 

En treffende beskrivelse av kreativtetstapet i dagens samfunn. Synd selve kunstverket COPY PASTE ser ut til å være likt noe vi har sett utallige ganger før, med mindre det var kunstnerens intensjon at verket nettopp skulle være en illustrasjon av gjenbruk. Vi tviler.

Eller hva med nyheten om den finske performance-kunstneren som skal lede arbeidet med den nordiske paviljongen under neste års arkitekturbiennale i Venezia? Er det kreativt? Hen skal nemlig sørge for at transperspektivet gjennomsyrer det hele. En kommentar på Kjetil Rolness’ Facebook-post om emnet oppsummerer vår kritikk av kunsten på fortreffelig spydig vis:

«En gang i tiden, kanskje for 50-60 år siden, var det kult og spennende med ‘noe annerledes’.

– Hva om vi lot Peer Gynt være en 20-årig vietnamesisk dame, og Mor Åse være en hvit bankmann med dress og slips? 

– Å fyyyyytti helvete så spennende! 

These days, om det er absurde Jaguar-kampanjer, finske transer som skal utforske arkitektur, whatever, føler at det er INGEN som verken blir overrasket, provosert, inspirert av den typen ‘La oss sjokkere og få folk til å engasjere seg’-kunsteriske, reklamemessige grep. Alt sånn er gjesp. Alle har sett alt før. Ikke en kjeft blir ‘provosert’. Mer ‘uinteressert’.»

I sin bok After the Future (2011) skrev Franco Berardi om det han kalte «the slow cancellation of the future» – en idé om at samfunnet har stoppet sin vesentlige utvikling. Livet fortsetter, men tiden ser ut til å ha stoppet opp. For filosofen Mark Fisher manifesterte dette seg i en kreativ industri som er låst i gamle bragder, klisjeer, og nostalgi. Som Fisher skrev, er det å leve i det tjueførste århundret det samme som å leve i det tjuende århundret – bare at man gjør det gjennom høyoppløselige tv-skjermer og høyhastighets internett.

Dagens nye kunst, kultur og produkter evner ikke å skape visjoner om en ny eller optimistisk fremtid. Tvert imot, serier som Black Mirror har skildret en ulykkelig fremtid vi egentlig allerede er i, med håp om at vi kan oppleve en bedre fortid. Teslas Cybertruck er ment å skape assosiasjoner til en dystopisk fremtidsfilm fra 80-tallet. Og i Norge later filmskaperne å være låst i en vill fascinasjon for andre verdenskrig.

Nye produkter og KI

Innenfor næringslivet ser man de samme tendensene som i kulturen. Det florerer ikke av nye produkter som får oss til å heve øyebrynene på samme måte som romraketter, internett, PCen og smarttelefonen en gang fikk oss til å gjøre. Teknologiutviklingen har ikke stoppet opp, men er heller blitt iterasjoner av noe man har sett før. Problemet er imidlertid større enn at du ikke lenger sperrer opp øynene idet du river av gavepapiret på den «kuleste» duppedingsen du får som årets julegave.

Den samme tendensen til mangel på overraskelse gjelder også kunstig intelligens. Selv om den ofte blir presentert som et revolusjonerende verktøy, handler KI i praksis mer om raffinert gjenbruk enn genuin nyskaping. Når du ber en språkmodell om å skrive en tekst om andre verdenskrig, får du ikke en ny tolkning eller en original analyse – du får et sammensurium av eksisterende perspektiver, pakket inn i ny språkdrakt. Det er et slags collage, ikke en skapelse. KI skriver ikke – den remikser. Det samme gjelder KI-genererte bilder, musikk og annen «kunst»: det kan se eller høres imponerende ut ved første øyekast, men det er i bunn og grunn basert på gjenbruk av det som allerede finnes.

Det hele henger tett sammen med «dead internet»-teorien, som antyder at store deler av nettinnholdet vi omgir oss med i dag, ikke lenger er produsert av mennesker, men av algoritmer. Det sirkuleres og resirkuleres syntetiske data – innhold generert av KI, som igjen brukes til å trene ny KI. Det oppstår en slags lukket sirkel der det ekte og originale gradvis fases ut til fordel for glansede, algoritmiske ekko av noe som en gang var nytt. Resultatet er et internett og en digital kultur som blir mer forutsigbar, flat og tom for overraskelser. KI er ikke motoren bak det neste store spranget – den er snarere speilet som viser oss det gamle i ny forkledning.

Krig kan gi rom for innovasjon

Er det noe vi har sett gjennom historien er det at krig kan gi rom for innovasjon. Dette er fordi stater og nasjoner i krig må gjennomgå kjappe endringer for å komme seirende ut. Tid for innovasjon blir rett og slett mer knapp. Dette har vi sett gjennom historien flere ganger, kanskje spesielt med første og andre verdenskrig. Russlands invasjon av Ukraina er kanskje et bedre og et mer aktuelt eksempel. Russlands invasjon av Ukraina har faktisk fremmet innovasjon i Ukraina, ikke hindret den. Løsningen vår er selvsagt ikke mer krig, men så mange uroligheter i verden kan føre til en oppblomstring i vitenskapelige oppdagelser.

Det skapes ikke ny politikk

Om man tar seg en runde rundt i politiske verksteder (kommunestyrer, representantskap og landsmøter), ser man også her at kreativiteten er tappet. Det kan iblant late til at politikerne vil finne nye politiske løsninger bare fordi de må holde seg selv sysselsatt. Resultatet er politisk flisespikkeri, der små problemer krever store løsninger, som når man presset frem iPad på skolen. Hva løste egentlig det? Nå vil jo flere uansett ha den bort fra skolen. Et tilbakefall, ikke en ny løsning det heller. Iveren etter å gi det offentlige stadig flere oppgaver, gjør at de som jobber i det offentliges førstelinje er blitt så til de grader detaljstyrt og belastet med oppgaver at de mener de ikke lenger kan gjøre jobben sin. Bakgrunnen for dette er at velferdsstaten er bygget ut – offentlig sektor har aldri vært større.

Når «ny» politikk simpelthen er synonymt med at staten i større og større grad tar på seg oppgaver som tidligere tilhørte den private sfæren, burde noen rope høyt om at «grensen for politikk» ble krysset for lengst.

Den konservative dreiningen man nå ser i store deler av Vesten, er kanskje nettopp et tegn på at mange innser at de politiske grensene er nådd. Kanskje vi ikke lenger lager noe nytt, fordi vi har begynt å forstå at «nytt» ikke nødvendigvis er bedre. Det samme ser man i kritikken av arkitekturen: det er ikke det modernistiske og radikalt nyskapende folk etterspør, men det klassiske, det tidløse. Den nye konservatismen er ikke nødvendigvis reaksjonær – den er bare en vending tilbake, et forsøk på å gjenfinne det vi har forlatt. Enten det gjelder grensepolitikk, forsvar, mobilforbud i skolen eller ønsket om mer ansvarlig foreldreskap – det handler ikke om innovasjon, men om restaurering.

Hvor er paradigmeskiftet?

Samfunnet er alltid under konstruksjon, men kanskje aldri mindre enn siden tusenårsskiftet, hvor de dominerende paradigmene fra det tjuende århundret fortsatt står sterkt. Hvor er paradigmeskiftet? Det var Thomas Kuhn, som oppfant begrepet (paradigme) i hans analyse om vitenskapelige revolusjoner. Siden publiseringen av hans innflytelsesrike verk i 1962, har forskere diskutert den nøyaktige betydningen av Kuhns begrep. Begrepet ble populært fordi det viste seg å være nyttig, og vi nøler ikke med å bruke det her for å forklare Vestens forfall angående teknologi, kultur og næringsliv.

Kuhn forklarer at vitenskapen har et paradigme som forblir konstant før vitenskapen går gjennom et paradigmeskifte når gjeldene teorier ikke kan forklare et eller annet fenomen og noen foreslår en ny teori. Som tidligere nevnt var iPhonen et paradigmeskifte, den endret vår forståelse av hvordan mobiltelefonen kunne være. Det var ikke lenger et tastatur med nummer og knapper, men heller en skjerm man kunne trykke på. Men det er nå snart to tiår siden den første iPhonen kom ut. Likevel er det en lignende telefon vi kjøper i butikken, med noen forbedringer.

En mulig årsak, slik også Mark Fisher/Franco Berardi fremfører, er at samfunnet er blitt for kommersialisert. I så fall er det ikke pengene som er problemet. Aldri har næringslivet i Vesten investert mer i forskning og utvikling. Og ser man til Norge, har ikke tidenes største kulturbudsjetter, som nettopp skal subsidiere kreativitet, ledet til noe spennende som folket vil ha, men heller noe som ender opp på Sløseriombudsmannens liste av kritiske forslag. Så hva er problemet? Problemet er som Fisher og Berardi fremfører at forskning og utvikling er lagt til næringslivet med en forventing om at de skal komme med noe nytt, som leder til kommersialisering. Dette leder til et større problem, finansialisering –at kortsiktig utbytte er viktigere for selskaper enn langsiktig utvikling. Resultatet er en dreining vekk fra de store nyvinningene og grensesprengende oppdagelsene.

Ikke noe mer å utforske

Mangel på kreativitet er selvsagt ikke et helt nytt fenomen. Renessansen – en av Europas viktige tidsperioder (som bokstaveligtalt betyr gjenfødelse) – tok mesteparten av sin inspirasjon fra Antikken. Men det betyr ikke at man ikke kan kritisere at Vesten i dag er inne i en kulturell stagnasjon. Det er begynnelsen på slutten for enhver sivilisasjon.

Den kjente historikeren og metafysikeren Arnold J. Toynbee (1889–1975) hevdet i boken Historien i nytt lys at sivilisasjoner ikke blir drept eller dør naturlig, men heller begår selvmord. Begår vi et kreativt selvmord, eller er det slik at det rett og slett ikke finnes noe mer? Har vi som samfunn faktisk gått tapt for nye ideer? Vi er kommet til et punkt hvor vi vet at det eksisterer andre eksoplaneter, samtidig som vi vet vi aldri kan utforske dem. Kan det tenkes seg at vi har utforsket alt som er å utforske innen våre fysiske grenser?

Vi mener at dagens samfunns forsøk på kreativitet blir litt som Baron von Münchhausens gamle bragd, hvor han dro seg selv og hesten sin ut av myra etter sin egen hårlokk. Selvsagt helt umulig.