For lite innenfor, for mye utenfor

I en analyse Burson har gjort, som ble omtalt av Minerva, ser vi hvordan redaksjonene velger. Selv om store deler av norsk næringspolitikk enten skapes i Brussel, eller utvikles innenfor rammer fastsatt i Brussel, er mediedekningen svært liten. Selv om svært lite amerikansk politikk har direkte relevans for norske bedrifter, har norske redaksjoner tre ganger så stor interesse for politikken i USA som i EU – også når man tar ut medieyndlingen ‘Trump’ som søkeord. De avisene som dekker EU-politikken, er mest de som retter seg mot det EU-negative publikumet, og den dekningen vi har er ofte preget av saker som forlengst er avgjort i EU. Hvorfor er det slik? 

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Norske medier ignorerer EU – prioriterer USA og negativitet

Norsk politikk har de siste ukene fått en kraftig oppblomstring av Europa-interesse, ved at EUs politiske myndigheter holder norsk ferrolegeringsindustri utenfor EUs beskyttelsestiltak. De typiske Nei-side-politikerne har i hele år nektet å akseptere risikoen. Både Senterpartiet og Fremskrittspartiet har avvist regjeringen og Høyres ‘trusler’ om at hvis vi ikke etterlever EØS-avtalen, vil EU la være å inkludere vår industri. Når så dette skjer likevel, får regjeringen kjeft for å ha mislyktes. Og EU får kjeft for å gjøre som Norge gjør med våre tollsatser; vi stenger EU ute av vårt marked for matvarer. Når heller ikke norske politikere er opptatt av hva våre naboland er opptatt av, så ender vi der. De tenker på seg og sitt. Det gjør vi også. 

Min erfaring fra politikk og sentralforvaltning er at norske regjeringsmedlemmer stort sett er uinteresserte i hva som foregår på eget ansvarsfelt i Brussel. De får sjelden eller aldri spørsmål om dette fra Stortinget. Det eneste vårt parlament rutinemessig hører om EUs politikkutvikling er en kort redegjørelse fra den statsråden som normalt ikke har ansvar for fagsakene, nemlig utenriksministeren. Statsrådene får så og si aldri EU-relaterte spørsmål fra norske medier. Bortsett fra når det er for sent, eller det handler om en konflikt mellom EU og Norge. Et mindre påaktet fenomen er at departementenes toppledere gjennomgående er uten brusselerfaring og tung europapolitisk kompetanse. De som styrer statsrådenes agenda er selv flasket opp i et byråkrati som forholder seg til politikkutvikling i EU som en oppgave for de unge reiselystne og de tekniske fagekspertene. Når toppbyråkratene verken har saksengasjement eller strategisk kompetanse, er det ikke rart at statsrådene fra Norge er usynlige for sine kolleger fra nabolandene våre. Mens de derimot, møtes hele tiden og kjenner hverandre godt. Alt henger sammen med alt, også i europapolitikken.

Norske bedrifter må kunne sies å være preget av samme fenomen. En del bedrifter i tungt EU-regulerte sektorer, har etablert kontorer i Brussel for å kunne følge med der det skjer og når det skjer. Det er en åpenbar konkurransefordel å kjenne politikken man må forholde seg til i eksportmarkeder eller i samarbeidspartnernes hjemland, selv som norsk bedrift. Noen tenker nok at det å kjenne politikken tidlig gjør at man kan påvirke, eller bare tilpasse seg fremtidig regulering tidlig og kontrollert, heller enn i hui og hast. De aller fleste har imidlertid ikke noe kontor i Europahovedstaden. De stoler på interesseorganisasjonene og de stoler nok også på at norske myndigheter er godt påkoblet prosessene i EU. Når den tilliten svikter, får vi saker som mediene kan skrive om, av typen «hvordan kunne det skje at slike regler skal tvinges på intetanende norske bedrifter». 

Norske mediers dekning av europeisk politikk er tilpasset det markedet de er en del av. Når ingen lesere bryr seg, hvorfor skal de bry seg? For Norge er denne dynamikken mellom medier, politikere og bedrifter et tankekors. Vi er selvsagt ikke medlem i EU, men vi er likevel ikke uavhengig av nabolandene våre. Vi ønsker å bli del av deres helseunion og forsvarsunion. Vi vil at EU skal hamle opp med globale IT-giganter, og regulere bruken av kunstig intelligens. Vi vil at norske bedrifter skal få forskningsmidler og innovasjonspartnerskap med europeiske bransjefeller. Vi vil selge fisk, strøm, gass og datalagring, til en halv milliard av verdens rikeste mennesker, uten handelshindre. Vi vil at de skal beskytte oss, når det trengs. Men vi er ikke så veldig interesserte i hva de er opptatt av, og vi har ikke tenkt å bidra noe særlig for å løse de politiske utfordringene vi har sammen. 

Løsningen på dette strategiske dilemmaet for Norge trenger ikke nødvendigvis være å bli medlem i EU. Det holder lenge å bli en god og interessert nabo. Kanskje de største næringslivsavisene skulle gå foran med et godt eksempel?