Vi som solgte landet er ren propaganda

Åpningsscenen i Vi som solgte landet av Kieran Kolle er nydelig, så god at Aftenpostens kommentator Kjetil Lismoen mener det kanskje er den «sterkeste åpningsscenen i nyere norsk film». Kameraet sveiper over Sokndal. Fjellene er flotte, det er Norsk Natur på sitt vakreste. Men musikken avslører at noe er feil. Jeg får samme følelse som når orkene skjuler seg bak vakker natur i Ringenes Herre. Eller når Sardukar lurer for å angripe Paul Atreides i Dune.

Det er ondskap bak det vakre. Og Det Onde åpenbarer seg når kameraet panorerer videre: Det er reist 50 vindmøller i fjellene. De var en periode eid av det amerikanske investeringsselskapet Blackrock, og kraften er kjøpt av Google for en periode på 12 år. Så glir kameraet forbi vindmøllene, og vi er på vei fra Sarumanns rike til Saurons Mordor: Her ligger Titania-gruvene, verdens største ilmenittforekomst, som eies av amerikansk finanskapital.

Tonen er satt. Naturen vår ødelegges, og filmen ser på fire caser: Gruvedrift ved Førdefjorden, datasenter på matjord på Kverneland i Rogaland, vindpark på Haramsøya utenfor Ålesund og et gruveprosjekt på Helleland i Egersund. Styrken til Vi som solgte landet er at Kieran Kolle setter fingeren i et åpent sår i det norske bidraget til grønn omstilling. Svakheten er at den gjør det på en så ensidig måte at resultatet er ren propaganda.