For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Norge i den økonomiske tvangens alder
Verden styres stadig mindre av regler og stadig mer av økonomisk maktbruk. Når EU, Kina og USA trapper opp den geoøkonomiske rivaliseringen, kan Norge bli sittende igjen som taperen på utsiden.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Den regelstyrte verdensordenen, slik vi kjenner den fra Norge, er på vei ut, om den ikke har falt fullstendig sammen allerede. Over noen år har denne virkeligheten kommet snikende på politikere, eksperter, byråkrater og tenkere i Norge og Europa ellers. Sist ble ideen om et tydelig brudd gitt kraftig uttrykk i herværende avis av redaktør Nils August Andresen i essayet «Etter folkeretten».
Tenker man på den regelstyrte verdensordenen og hva det betyr om den forsvinner, går tankene først og fremst til krig, fred og internasjonal strafferett. Det er her man finner de mest fundamentale uttrykkene for internasjonalt samarbeid på kryss av landegrenser, for å ivareta statlig suverenitet eller stille statsledere ansvarlige for en overnasjonal domstol.
Nordmenn flest vil trolig merke lite til at denne delen av den regelstyrte verdensordenen svekkes. Vi vil selvfølgelig føle mer usikkerhet og avmakt i takt med at verdens store og mellomstore makter tar seg mer til rette og hevder sin egen rett uavhengig av hva folkeretten måtte tilsi. Det er likevel lite sannsynlig at Norge vil invaderes eller utsettes for voldsmakt i overskuelig fremtid.
Den regelstyrte rettsordenen er imidlertid mer enn krig, fred og kjærlighet, og det er nok i økonomien nordmenn først kommer til å kjenne dens fravær. For en regelstyrt tid kan raskt nok avløses av den økonomiske tvangens tidsalder, og her står Norge såre alene – presset fra europeisk, kinesisk og amerikansk hold.
Økonomisk maktbruk
Vi gjennomlever på mange måter en gullalder for økonomisk maktbruk. Mens militær maktbruk handler om fly, droner, missiler og stridsvogner, handler dens økonomiske bror om verktøy som sanksjoner, eksportbegrensninger, blokader og lignende som har som formål å få et land, en bedrift eller til og med en enkeltperson til å endre atferd.
Slik den amerikanske forfatteren Edward Fishman beskriver i boken Chokepoints (2025), vokste den moderne bruken av slike virkemidler frem i USA etter 11. september-angrepet, og særlig etter at krigsmettheten utløst av Afghanistan- og Irak-krigene slo inn. Amerikanerne ønsket ikke mer krig av den gamle sorten. Å bruke det amerikanske finanssystemet til å straffe landets motstandere var å foretrekke. I tiårene etter har bruken av sanksjoner og eksportbegrensninger eksplodert i USA, særlig under Donald Trumps to presidentperioder og Joe Bidens ene.
Siden har andre kommet til som aktive utøvere av økonomisk tvangsmakt. EU har utskrevet hundrevis av sanksjoner mot Russland, mens Kina etter hvert har begynt å bruke lignende virkemidler som amerikanerne. Før antok man at kineserne i hovedsak brukte uformelle virkemidler, slik som forbrukerboikotter, men landet har de siste årene beveget seg nærmere den aktive amerikanske modellen. Eksportbegrensningene på sjeldne jordarter sommeren 2025 og sanksjonene etter Nederlands pseudo-ekspropriering av halvlederprodusenten Nexperia er ferske eksempler.
Europa i midten
Selv om USA primært har rettet sitt økonomiske skyts mot Russland, Iran og Kina, og Kina hovedsakelig har svart mot USA, har Europa ofte havnet i midten. For eksempel har man i flere tilfeller blitt tvunget til å følge amerikanerne i deres sanksjonspolitikk på grunn av trusler om andrehåndssanksjoner. Dette er sanksjoner som ikke rammer hovedmålet, men dem som fortsetter å gjøre forretninger med målet til tross for sanksjonene.
Iran er et illustrerende eksempel. Etter at atomavtalen med Iran ble oppsagt av Trump i hans første presidentperiode, forsøkte europeiske statsledere å opprettholde den uten amerikanerne. Trump-administrasjonen gjeninnførte og skrudde raskt til sanksjonsregimet mot Iran og varslet andrehåndssanksjoner mot dem som gikk mot det, herunder europeiske bedrifter. Fortsatt tilgang til det amerikanske finanssystemet viste seg raskt å være viktigere for europeiske bedrifter enn å opprettholde handel med Iran, og den selvstendige europeiske utenrikspolitikken ble uthult på dette området.
I dag ser man lignende hendelser utspille seg ved at amerikansk økonomisk press mot Kina også utspiller seg på europeisk jord. Det var delvis amerikansk press som utløste Nexperia-krisen i 2025, og det utøves stadig press mot den nederlandske bedriften ASML for å stanse salg av bedriftens hyperavanserte litografimaskiner til kinesiske kjøpere. Det er i denne sammenhengen man må lese utspill som dem fra Charles Michel, tidligere president for Det europeiske råd, om at Europa skal være en selvstendig spiller og ikke banen for amerikansk og kinesisk maktspill.
Økonomisk tvangsbruk har med andre ord pågått selv under høyalderen til den regelbaserte verdensordenen, men i takt med at denne har frynset i kantene, har også tvangsbruken blitt tøffere. Situasjonen blir ikke bedre ved at en nøkkelpilar av denne ordenen, det internasjonale handelsregimet i form av Verdens handelsorganisasjon, er satt ut av spill. Slik vi har sett under Trumps andre presidentperiode, er nå også handelsverktøy yndede verktøy for å utøve press.
Økonomisk sikkerhet
Europeiske statsledere og Europakommisjonen har satt i gang et bredt arbeid for å gjøre seg mer selvstendige i møte med både amerikansk og kinesisk press og maktbruk. Strategisk autonomi skal sikres, og veien til autonomi går ikke bare gjennom fornyede militære kapasiteter, men også gjennom det som samlet går under betegnelsen økonomisk sikkerhet.
Og det er her problemene oppstår for Norge.
EØS-avtalen gir oss tilgang til det indre markedet. Mange av EUs nye verktøy og mye av økonomisk-sikkerhetspolitikken til unionen dreier seg om å hegne om nettopp dette markedet. Likevel havner Norge på utsiden. EUs politikk for beskyttelse mot økonomisk tvang (Anti-Coercion Instrument) påvirker for eksempel det indre marked, men er hjemlet i rettsområder som Norge ikke er en del av. Det samme er tilfellet for Unionens verktøy for kontroll av tredjelandssubsidier, direkteinvesteringer og internasjonale anskaffelser.
Man kan være uenig om hvorvidt EUs arbeid på området beveger seg raskt nok eller hvorvidt medlemsstatene er samstemte nok i konkurransen med USA og Kina. Men for Norge er det kanskje ikke det avgjørende spørsmålet. EUs politikkutvikling er allerede mer fremskredet når det kommer til å utvikle verktøy for geoøkonomisk konkurranse – og vi får ikke nyte godt av disse.
En umiddelbar effekt av dette økende gapet mellom hvilken politikk EU fører, og hvilken politikk vi kan ta del i, er at det blir merkbare forskjeller innad i det indre markedet. Det utvikler seg et A- og et B-marked hvor det å være på B-laget medfører økt investeringsrisiko og tyngre compliance-byrde. Dette er klager man hyppig hører fra norsk næringsliv.
Den geoøkonomiske risikoen Norge løper ved å stå utenfor EUs politikk på disse områdene er likevel det som bør bekymre mest. EUs verktøy har tross alt primært en annen rolle enn å plage norsk næringsliv.
Presset fra alle kanter
EUs verktøy er innrettet for å avskrekke land fra å utøve økonomisk tvang mot Unionen og for å straffe dem når de først utøver slik tvang. Norge er som sagt ikke en del av denne politikken, og verktøyene omfatter ikke oss. Det betyr i praksis at om EU bestemmer seg for å slå tilbake neste gang Kina utøver handelspress mot dem, eller mot USA ved lignende tilfeller, så vil ikke Norge være en del av den responsen – selv om Kinas og/eller USAs tvangsbruk, så vel som EUs svar, vil påvirke oss direkte og indirekte.
For å få bukt med skillet mellom vår politikk og EUs har NHO-sjef Ole Erik Almlid krevd at Norge må bli en del av den økonomiske sikkerhetspolitikken til EU. Dette løser imidlertid ikke problemene våre. Selv om vi tar inn eller kloner EUs politikk på disse områdene, vil vi trolig stå utenfor EUs solidaritetsmekanismer. EU-landene strever nok med å komme hverandre til unnsetning. Det er tvilsomt om de vil gjøre det for et tredjeland som Norge om vi utsettes for økonomisk tvang.
Å inkorporere og eventuelt bruke EUs verktøy for økonomisk sikkerhet vil også være forbundet med risiko for Norge. Kina har reagert sterkt på EUs kontroll av kinesiske subsidier til selskap som byr på offentlige kontrakter i Europa og truer med mottiltak på Europakommisjonens forslag om ‘Kjøp europeisk’-vilkår. Reaksjonene vil nok ikke bli mindre mot norske styresmakter om de følger EUs politikk – snarere tvert imot. Man kan bare forestille seg hva reaksjonen fra Washington D.C. ville blitt om man forsøkte seg på noe slikt mot dem.
Enkelt sagt står vi alene, og attpåtil som et lite land med et enormt utenlandsfond og store petroleumsressurser. Haiene sniffer allerede på Statens pensjonsfond utland. I USA etterforskes blant annet Norge for å bruke fondet til valutamanipulasjon. Selv om det fremstår som lite sannsynlig i dag, kan fondet komme til å bli pålagt avgifter eller skatter på investeringer i USA i overskuelig fremtid. Fri kapitalflyt og sterke investorrettigheter var også en sentral del av den regelstyrte verdensordenen – i hvert fall under dens mest liberale periode fra 80- og 90-årene – og vi vil merke det når denne delen forvitrer.
Verden av i går
Verden går en utfordrende tid i møte – i hvert fall Europa. Voldsbruk er blitt mer vilkårlig enn tidligere, og stadig færre, minst av alle supermaktene, følger lenger de internasjonale spillereglene vi i Vesten ble enige om etter andre verdenskrig. Når bruk av voldsmakt enn så lenge føles fjernt i Europa, sett bort fra de mer eller mindre troverdige truslene rundt Grønland, er det i hovedsak økonomisk tvangsbruk som er relevant. Denne brukes til gjengjeld hyppig og med stadig mindre hemninger.
Europa er i en skvis mellom USA og Kina. I Norge er vi i en enda kinkigere situasjon – i skvis mellom alle tre. Følger vi EU i Unionens kamp for strategisk autonomi, kan vi møte sterke reaksjoner fra Kina og USA. Gjør vi det ikke, kan vi havne på utsiden og selv bli offer for EUs politikk. Se bare til fjorårets ferrotoll. Vi kan også raskt havne under press fra USA for å føre en aggressiv Kina-politikk, som igjen ubønnhørlig vil lede til kinesiske reaksjoner. Huawei-saken er et godt eksempel på hvordan en slik sak kan spille seg ut, denne gangen kanskje om kinesiske komponenter i kraftsystemet vårt.
Og hvem skal vi komme krypende til om noen ser litt for lengselsfullt på Oljefondet? Aldri tidligere har en stat hatt en så stor utenlandsformue med så begrenset militær evne til å forsvare investeringene.
I det hustrige nord, i periferien av Europa, står vi utsatt til når det blåser opp geopolitisk og regler ikke lenger følges. Slik det ofte gjentas i Norge, tjener vi på at internasjonale regler og normer følges strengt. Hvordan skal vi ellers hevde interessene våre i møte med stormaktene?
