Forvirrende og tendensiøst

Pressens Vær Varsom-plakat (VVP) gjelder de redaktørstyrte mediene i Norge.

Når Civita publiserer podkaster, er vi altså ikke underlagt VVP.

Det er likevel ikke til hinder for at vi forsøker å følge de samme retningslinjene som gjelder for pressen. Vi prøver blant annet å følge reglene for såkalt samtidig imøtegåelse og tilsvarsrett.

Forleden publiserte Manifest Media en ny utgave av podkasten «Kaski & Kalle», der tidligere stortingsrepresentant for SV, Kari Elisabeth Kaski og professor emeritus Kalle Moene snakker om økonomi.

Podkasten ble markedsført under overskriften «Civitas Metode» – og i teksten under kunne vi lese at «Konklusjonene veier tyngre enn argumentene. Det er Kristin Clemets og Civitas metode, hevder Kalle».

AKTUELT FRA MINERVA:

– Nå vil jeg lære av de som har prøvd å belære meg

Dette er i virkeligheten en ganske grov påstand, fordi det er en påstand om at det vi gjør i Civita, generelt er preget av lav kvalitet, juks og manglende integritet.

Moene utbroderte dette nærmere i podkasten og mente det var et kjennetegn ved tankesmier generelt at de er uetterrettelige. Det er mulig at han i farten ikke husket at den podkasten han selv er med i, utgis av Manifest Media, som er nært forbundet med tankesmien Manifest.

Både Civita og jeg er vant til å bli beskyldt for mye som vi lar passere revy.

Når jeg nevner denne saken, er det fordi den har prinsipiell interesse: Kalle Moene er en respektert professor, som altså kan si hva han vil om andre i en podkast som ikke praktiserer noen form for tilsvarsrett.

Men la meg også si noen ord om den faglige kritikken han kom med.

Den var nemlig oppsiktsvekkende svak og forvirrende.

Selve temaet for podkast-episoden var en kronikk jeg skrev i Aftenposten forleden – om hvorfor vi i Norge er så uenige om formuesskatten.

I kronikken fremførte jeg ikke så mange egne meninger. Jeg tok i stedet utgangspunkt i to respekterte økonomer, Thomas Piketty og Daniel Waldenström, som mener forskjellig, og jeg forsøkte å gjengi dem på en så fair måte som mulig.

Hverken Kaski eller Moene greide å påpeke noen feil i kronikken. De etterlot likevel inntrykk av at jeg hadde skrevet noe som var feil.

Moene fremstilte det som tendensiøst at jeg ikke hadde henvist til en annen og mindre kjent bok som Piketty har skrevet, og at jeg ikke hadde nevnt en annen svensk økonom.

Og synspunkter som jeg hadde fremført nyansert i kronikken, ble fremstilt som om de var tendensiøse og ensidige.

Så la meg ta det punkt for punkt:

Selvsagt er både høyre- og venstresiden opptatt av både verdiskaping og fordeling. Men de vektlegger forskjellig. Dette fremstilte jeg nyansert i kronikken, mens Moene gjengir det som om det var tendensiøst. Og i den grad Kaski & Kalle er interessert, vil de finne rikelig med dokumentasjon på at Civita også er opptatt av å spre velstand, eierskap og makt.

LES PORTRETTINTERVJUET:

Knut Anton Mork 80 år: – Da jeg gikk fra teologi til økonomi, ble dogmene sterkere

Det er veldig rart å bli kritisert for å ha henvist til Thomas Pikettys mest kjente bok, Kapitalen i det 21. århundre. Piketty har riktig nok skrevet flere bøker siden, men han har ikke endret hovedbudskap. Og det er dette hovedbudskapet Waldenström selv refererer til og «svarer på».

Den andre svenske forskeren, som Moene mener at jeg burde ha skrevet om, er Jesper Roine. I Civita kjenner vi godt til ham, blant annet fordi han var en av de første forskerne vi inviterte til Civita for å diskutere Pikettys berømte bok. Men også Roine har vært kritisk til Pikettys fortelling. Som han skriver i sin egen kommentarbok til Kapitalen: Man «kan ifrågasätta hur Piketty … tycker sig kunne konstatere att vi i termer av förmögenhetskoncentration är tilbaka på 1800-talets nivåer”.

Og jeg mener å huske hva Roine svarte da han på møtet i Civita ble spurt om hva som var viktigst å gjøre for å forebygge ulikhet: «Utdanning, utdanning, utdanning!», sa han, hvilket også har vært et mantra fra flere i Civita.

Moene påstår at Piketty har en klar problemstilling i sin forskning, mens Waldenström ikke har det. Det er jeg ikke enig i.

Waldenström skriver, i forordet til boken sin, at målet med boken er å gi et nytt perspektiv på den gjengse fortellingen om ulikhetsutviklingen de siste 130 årene. Er det riktig, som blant andre Piketty mener, at verdenskrigene og progressiv beskatning reduserte ulikheten gjennom mye av 1900-tallet, men at denne utviklingen har blitt reversert av markedsvennlig politikk de siste 50 årene? Og hvordan kan økonomisk politikk bidra til vekst i formuen til hele befolkningen?

Dette kan sammenlignes med det Piketty skriver i sin bok: «Hva vet vi egentlig om hvordan fordelingen har utviklet seg over lengre tid? Er det slik at dynamikken i akkumulasjonen av privat kapital uunngåelig fører til en stadig sterkere konsentrasjon av rikdom og makt i hendene på noen få mennesker? Hva vet vi egentlig om hvordan fordelingen av inntekter og formuer har utviklet seg siden 1700-tallet, og hva kan vi lære av dette i det 21. århundre?»

Waldentröms prosjekt er altså omtrent det samme, selv om tidsperioden er snevrere, og han ikke forsøker å lansere økonomiske «lovmessigheter» på samme måte som Piketty gjør.

Det er også feil, som Moene hevder, at Waldenström bare ser på livsinntekter. Han bruker mange av de samme tallene som Piketty. Og det er selvsagt like relevant å se på livsinntekter som øyeblikksbilder, spesielt om man skal se på hvordan folk faktisk har det.

Tolker man Moene velvillig, er poenget hans at Piketty er opptatt av ulikhet fordi det påvirker maktforholdene, mens Waldenström er mer opptatt av hvordan det påvirker menneskers liv.

Det kan det være noe i, selv om Waldenström også diskuterer makt. Men at det er en litt annen, og snevrere, problemstilling, betyr jo ikke at problemstillingen mangler eller er uklar, og at det er rimelig, slik Moene gjør, å kalle det Waldenström bidrar med, for «uinformert forvirring».

Forskjellen mellom de to økonomene er i grunnen godt oppsummert i kronikken jeg skrev:

«Piketty mener at det ligger en slags innebygget tendens i kapitalismen til at de rike blir stadig rikere, og at forskjellene øker. Grunnen til at forskjellene ikke er enda større enn de er, er at kriger har ødelagt de rikes formuer, og at de må betale høye skatter.

Waldenström er opptatt av at de rike er blitt rike fordi de er entreprenører, skaper bedrifter og innovasjon og dermed sprer velstand også til andre: Folk får arbeid og blir selv rike nok til å kjøpe sine egne boliger og spare til pensjon. Og fordi de også betaler skatt, blir velferden og utdanningssystemet stadig bedre. Det blir mer, ikke mindre, likhet.»

Kaski & Kalle er også opptatt av at verdiskapingen må fordeles, og det er neppe noen uenig i. Som Moene selv skrev i forordet til Pikettys bok:

SE OG HØR MINERVAPODDEN HER:

Er lønnsveksten ute av kontroll?: Minervasamtale med Einar Lie

«Fagbevegelsen i Skandinavia har nok i noen grad tenkt på kapitaleierne som sine sparemaskiner. Derfor har fagbevegelsens ledere ikke sett det som noen fordel å skvise kapitaleierne for hardt. Tankegangen kan tvert om ha vært at jo mer lønnsmoderasjon fagbevegelsen får til, desto større blir overskuddet i bedriftene, og desto rikere blir kapitalistene. Men disse kapitaleierne vil spare og investere mer i bedriftene som de eier. Derved kommer noe av lønnsmoderasjonen arbeidstakerne til gode gjennom økte kapitalinvesteringer, modernisering og økt produktivitet. I neste omgang betyr det økt reallønn.»

Mot slutten av podkasten argumenterer Moene, interessant nok, mot den norske formuesskatten, fordi den særlig rammer gründere. Det ligner til forveksling argumentasjonen som flere i Civita har fremført. Det er kanskje derfor Moene, paradoksalt nok, også kritiserer andre for å skyve gründerne foran seg.

Men det blir litt surr når de to skal se formuesskatt i sammenheng med arveskatt. Det er selvsagt viktig å gjøre det, men da må man også se nærmere på hva slags arveskatt man har i ulike land. Arveskatt er nemlig mer enn en enkel arveavgift. Det dreier seg også om ulik bruk av det såkalte kontinuitetsprinsippet i de ulike land.

Helt til slutt: Moene nevner at jeg har påstått at en av hans forskerkolleger er medlem av SV. Det stemmer ikke.

Alt i alt var podkasten ganske skuffende.

Problemstillingene var uklare, og påstandene som ble fremsatt om oss som ikke var til stede, var urimelige.

Teksten er også publisert på Kristin Clemets blogg.