Menneske først, så økonom, sier Knut Anton Mork med en vri på Grundtvig. Han er kritisk til økonomiske dogmer som optimaliserende atferd og rasjonelle forventninger, men advarer om at vi har en pris- og lønnsspiral nå.
Knut Anton Mork har ofte blitt stående alene med sine synspunkter. Da han kom tilbake til Norge fra USA i 1990, var han blant de få makroøkonomene som kritiserte fastkurspolitikken og ville innføre inflasjonsmål.
I 2016 anbefalte Mork-utvalget å øke aksjeandelen i Oljefondet fra 60 til 70 prosent. Men utvalgets leder, Knut Anton Mork selv, utgjorde mindretallet: Han ville redusere aksjeandelen til 50 prosent.
Torsdag denne uken feirer Mork 80-årsdag med et heldags symposium og lansering av boken Fra dogmer til vitenskap — Refleksjoner etter 50 år som økonom (Universitetsforlaget). Sentralbanksjef Ida Wolden Bache, sjeføkonom Marius Gonsholt Hov i Handelsbanken og akademikere fra inn- og utland holdt innlegg under symposiet.
– Knut Anton Mork har vært en sentral formidler og en kritisk stemme i økonomidebatten i en årrekke, med bakgrunn i sin egen og internasjonal forskning, sa Ida Wolden Bache i sin hilsen til jubilanten.
Mork var sjeføkonom i Handelsbanken i en tyveårsperiode, og da også sjef for Wolden Bache selv i 2010–2013.
– Der kombinerte Knut Anton Mork på en helt unik måte dyp innsikt, sterkt faglig engasjement, stor arbeidskapasitet med en støttende og omsorgsfull lederstil. Det er en inspirasjon for meg, og burde være det for mange andre, ifølge sentralbanksjefen.
Mork vokste opp i bedehusmiljøet og tjente penger på å selge julehefter og kalendere med «ord for dagen». Som student valgte han statsvitenskap og et toårig bibelseminar som åpnet for mellomfageksamen på Universitetet i Oslo, og skriver i sin nye bok at han vurderte politikerkarriere i KrF som et gudegitt kall. Troen beholdt han, men han så ikke noen fremtid for seg selv i prekener og religionspreget politikk,og satset på økonomi i stedet. Studier på NHH ble etterfulgt av doktorgrad og forskning ved MIT, og akademikerjobber i Tuscon og Nashville.
– Det tok litt tid før jeg kom inn i den norske debatten, sier Mork til Minerva om da han returnerte til Norge i 1990.
– Jeg hadde arbeidet en del med oljeprissjokk. Det var jo aktuelt her også, det var bare det at fortegnene var motsatt.
Inflasjonsmål argumenterte han for før han visste at det var det det het. Han hadde ikke egentlig satt seg inn i den intellektuelle debatten som var inspirert av New Zealands innføring av inflasjonsmål i 1990, men var vant med amerikansk pengepolitikk etter 16 år i USA.
– Det som slo meg umiddelbart da jeg kom til Norge, var at når vi hadde så dårlig økonomi, som vi hadde i 1990, hvorfor må jeg betale 12 prosent rente på boliglånet? Da jeg stilte spørsmålet til kolleger, fikk jeg alltid svaret som ved å trykke på en knapp: Det var nødvendig for å forsvare kronekursen.
Morks neste spørsmål var da hvorfor det var nødvendig å forsvare kronekursen.
– Da fikk jeg et forferdet blikk tilbake. At jeg kunne våge å stille et slikt spørsmål!
Den største forskjellen siden da er at inflasjonsmål er blitt standard i vestlige land, påpeker han, men trekker frem EUs felles valuta og Danmarks fastkurs mot eurosonen som unntak.
– Danmark har en helt egen avtale med Den europeiske sentralbanken om en ubegrenset swapavtale som ingen andre kan få. Så å gå tilbake til fast kurs er ikke lenger den samme opsjonen som det var før, sier Mork.
Swapavtalen gir danskene ubegrenset tilgang på euro dersom noen skulle finne på å spekulere mot den danske kronekursen. Norge har ingen slik ordning.
– Og vi lærte også i løpet av 1990-tallet hvor vanskelig det var med fast valutakurs. Den største likheten er vel at det ser ut til at overgangen til inflasjonsmål aldri helt har sunket inn i det norske samfunnet. sier Mork.
– Inflasjonsmålet ses fremdeles av mange som et hår i suppa som gjør livet vanskelig, og for LO som noe som begrenser deres makt.
Inflasjonsmålet ble først innført på Norges Banks intitiativ etter at fastkurspolitikken ble uhåndterlig i 1998, og offisielt vedtatt under statsminister – nå finansminister – Jens Stoltenberg i 2001.
Mork har lenge, også i nyere tid, kritisert frontfagsmodellen i lønnsoppgjøret.
– Hvorfor vil du vrake den?
– For det det første er langsiktige problemer med den som ikke har noe med inflasjon å gjøre. Den låser fast relative lønninger. Det er et tema når det er lønnsoppgjør i offentlig sektor, og burde være det nå som det er hotellstreik, men kommer ikke så mye frem som det burde gjort, sier Mork.
Dessuten mener han modellen bidrar til for høy inflasjon.
– Det kan være situasjonsbestemt. men det er situasjonen vi er i nå. Den gir en pris- lønns- og valutakursspiral, som jeg nok tror vi kan komme oss ut av, men med en mye strammere pengepolitikk enn hva som ellers ville vært nødvendig.
– Du mener det ikke er bare er risiko for pris- og lønnsspiral, men at vi er i en slik spiral?
– Ja.
– Hva burde da frontfagsmodellen bli erstattet med?
– Vi kunne i hvert fall kikket på Sverige. Svensk LO har prinsipp om at for hvert lønnsoppgjør legges inflasjonsmålet til grunn. Det har ikke norsk LO tatt inn over seg, sier Mork.
Han forklarer den svenske lønnsveksten slik: All nominell lønnsøkning som ligger over inflasjonsmålet må ha realøkonomisk dekning, typisk i form av produktivitetsvekst, eller – som i Norge under den lange oljeinvesteringsboomen tidligere på 2000-tallet – en kraftig bedring i bytteforholdet.
Knut Anton Mork var sjeføkonom i Handelsbanken fra 1996 til 2015. I likhet med Ida Wolden Bache var Marius Gonsholt Hov i Morks team i løpet av perioden. Det var imidlertid strykertrioen SSense som sto for musikken (Bach og Schubert) under symposiet torsdag, og hverken thrashmetalbandet til Gonsholt Hov eller den klassisk skolerte klarinettisten Wolden Bache.
– Hva vil du si om Norges Banks rentesetting under Wolden Bache?
– Hun har holdt seg til boken. Og det skal hun ha ros for, sier Mork.
Han kunne ønske at hun i kommunikasjonen kunne ha revet seg litt mer løs fra standard Norges Bank-uttrykksmåte, men legger til at det ikke har så mye med selve beslutningene i pengepolitikken å gjøre.
– I tilbakeblikk så må vi si at de ikke var strenge nok da de i fjor begynte å sette renten ned. Men om det var noe som de da kunne ha forutsett, det synes jeg er vanskeligere å hevde.
Mork er lite begeistret for rentebanen, Norges Banks fremskrivning av fremtidig styringsrente.
– Rentebanen har vist seg å ikke holde på særlig lang sikt. Et spørsmål som jeg mener bør tas opp til vurdering er hvilken verdi rentebanen har, sier Mork.
Han er heller ikke så sikker på at det er et forsonende trekk at rentebanen synliggjør prognosebommene.
– La meg svare med en liten omvei. For det første er jeg ikke sikker på at prediksjonsfeilen er tilfeldig. Jeg er redd for at prognosene ikke er forventningsrette, men jeg har ikke undersøkt det.
Mork frykter altså at Norges Banks ikke bare bommer, men bommer systematisk i en retning.
– Og gitt at prediksjonspresisjonen er så lav, må den virkelig være så lav? Det er et av temaene som J. Doyne Farmer tar opp under symposiet, og som jeg mener bør være et viktig tema i økonomisk forskning. Vi godtar at det er sjokk her og sjokk der, men kommer de virkelig som lyn fra klar himmel alle sammen, spør han.
Tittelen på Morks symposium er «Paradigmer i økonomifaget – tid for en revolusjon?», mens hans nye bok altså heter Fra dogmer til vitenskap.
– I hvilken grad er økonomi en vitenskap?
– I noen grad er den det. Og jeg håper å ha bidratt til det, sier Mork.
– Men selv føler jeg at da jeg personlig gikk over fra teologi til økonomi, så ble dogmene sterkere.
– Hvilke dogmer mener du er de sterkeste nå?
– Det er fire-fem av dem. Optimaliserende adferd. Rasjonalitet. Rasjonelle forventninger. Markedslikevekt. Og incentiver.
– Hvilken revolusjon mener du er nødvendig?
– Det som plager meg mest som forsker, er at vi er veldig hengt opp i grunnforutsetningene om optimaliserende atferd. Det er et paradigme som gjør at modellene som er basert på det blir mer kompliserende enn forenklende. Det har blitt en tvangstrøye.
– I hvilken forstand har det blitt en tvangstrøye, i økonomfaget eller i økonomisk politikk?
– For å ta økonomifaget først. Under rasjonelle forventninger antar du at folk flest opptrer utfra en innsikt om økonomien og fremtidig utvikling som er like komplisert som modellen du prøver å sette opp, og de klarer å løse den modellen som du selv har store problemer med å få på plass. Og ikke nok med det, men modellene er blitt så kompliserte at vi til dels ikke klarer å løse dem. Det blir prinsipielt vanskelig, selv for datamaskiner, sier Mork.
– Politisk betyr dette at vi har problemer med å ta inn i analysene, enten det nå er policy-analyser eller ren forskning, atferd som kommer i tillegg til optimaliserende attferd. For eksempel at ulike aktører i finansmarkedet har ulike investeringsstrategier. Å kunne analysere hvordan de spiller sammen, blir veldig vanskelig å få til.
Men noen forskere er på jakt etter bedre måter å konstruere og løse modeller på, påpeker Mork. Oxford-professor J. Doyne Farmer holdt under Morks symposium innlegg om det han kaller agentmodeller, som har enklere forutsetninger for atferd, basert på tommelfingerregler.
– Ligger ikke disse dogmene, som du kaller dem, også under for eksempel inflasjonsmålet?
– Jo, det gjør de.
– Svekker det nytten av inflasjonsmålet?
– Nytten av inflasjonsmål og inflasjonsmålstyring mener jeg må vurderes ut fra en pragmatisk synsvinkel. Vi må stille spørsmålet: Hva skulle vi hatt i stedet, sier Mork.
Økonomer kan bruke modeller basert på optimaliserende atferd og beregne effektivitetskostnader av for høy inflasjon, påpeker han, men han tror ikke svaret ville interessert folk flest eller politikere så mye.
– Men vi vil alle snakke om hvor forferdelig vi synes det er dersom alle priser og lønninger stiger med 10 prosent, 12 prosent, 20 prosent eller 3000 prosent i året.
– Hva med 4 prosent eller 5 prosent?
– Problemet er at vi historisk har sett at det er vanskelig å holde på bremsen hvis du først har sluppet det dit, svarer Mork.
Da Mork-utvalget i 2016 anbefalte at aksjeandelen i Oljefondet skulle øke fra 60 til 70 prosent, ble Mork selv – som nevnt over – stående alene i et mindretall som ville senke aksjeandelen til 50 prosent.
– Går andre økonomer for lite mot strømmen?
– Nå skal jeg være forsiktig med å komme med en generell bedømmelse av andre økonomer. Men jeg angrer i alle fall ikke på at fra tid til annen har gått mot strømmen.
– At en utvalgsleder blir nedstemt av resten av utvalget er ikke så vanlig. Er du veldig sta?
– Vanligvis ikke, tror jeg da.
Mork har prøvd å finne en optimal handlingsregel for uttak fra Oljefondet basert på politikernes uttrykte ønsker om hva fondet skal brukes til: Det skal være for fremtidige generasjoner, det skal bidra til statsbudsjettet, hvis det er store endringer i verdien av fondet, skal endringer i pengebruken skje gradvis over tid.
– Modellen gir en nyanse i forhold til det jeg hevdet i utvalget, for den sier at du i normale situasjoner kan ta ganske høy risiko. Men den sier også at du må være veldig påpasselig hvis det skjer noe negativt i finansmarkedet og trekke ned risikoen veldig mye, veldig raskt, sier han.
Aksjeandelen er Oljefondet er nå 70 prosent, mens det legges opp til å bruke 3 prosent av fondet i året over tid. Hvis både uttaksprosenten og aksjeandelen begge skal holdes konstante, må aksjeandelen være lav, konkluderer Mork.
– Grunnen til det er at hvis aksjeandelen er høy, vil det som komme ut av den faste prosenten svinge med fondsverdien, og den kan svinge en god del. Vi får stadig advarsler fra Nicolai Tangen om at fondet kan falle 40 prosent. Det har han rett i, sier Mork.
– Hvis vi bruker 500 milliarder i utgangspunktet, må det da nedjusteres til 300 milliarder. Det er penger det også.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
