Lite er mer rørende enn når Norsk Målungdom blir krenket på vegne av skogfinnene

Ja, Sigrid Sofia Grip Skovly, skogfinnene var heldige. De fikk tilgang til jord og land. Som arbeidsinnvandrere alltid, måtte også de starte med et språklig, kulturelt og samfunnsmessig handicap. Livet i et nytt land på et annet språk er aldri lett, i hvert fall til å begynne med. Skovly kan gjerne prøve det selv. 

Skogfinnene kom til Norge for å skape et bedre liv for seg selv og barna, akkurat som nordmennene som gjennom 1800- og 1900-tallet reiste til Amerika. En stund levde de ganske isolert. Over tid var det selvsagt helt rimelig at skogfinnene lærte norsk og ble gradvis mer norske, akkurat som nordmenn i Minnesota skulle lære seg engelsk og bli så amerikanske som mulig for å kunne fungere i samfunnet.

Les Skovlys innlegg her:

Jo, Sanna! Skogfinnane var offer for tvangsfornorsking!

En fordel å gifte seg med nordmenn

I 1739 kom allmueskoleloven til Danmark-Norge. Nå skulle alle barn lære å lese. Og selvsagt skulle skogfinnene da også gå på skole på norsk. De var heldige! Det var ikke mange land den gangen som hadde et slikt tilbud til allmuen. I 1814 kom grunnloven og økt selvstendighet. Det var da selvsagt ikke statens oppgave å sørge for at finsk språk og kultur skulle vedvare i Hedmark, spesielt når man skulle bygge opp en norsk nasjon. Eller tenker Skovly at Norge anno 2026 må legge til rette for at somalsk og polsk forblir levende språk i riket i hundrevis av år? 

De tunge driverne for språk- og kulturtap var likevel at svedjebruket etter hvert avtok, skogfinnene giftet seg ut av sin av gruppe og blandet seg mer med befolkningen for øvrig. Og godt er det! Det er utelukkende en fordel at innvandrere gifter seg med de innfødte. Det gjorde nordmennene i Minnesota, det gjorde skogfinnene i Hedmark og det gjør polakkene og kanskje etter hvert til og med somaliere i Norge. Også jeg, en finskspråklig byfinne og en skikkelig urfinne, har giftet meg en nordmann, attpåtil to ganger.

Hedmark som et finsk fylke?

Det er det som er bra. Folk integrerer seg til noe som er felles, og det er både i deres og i statens interesse. Det motsatte kan raskt nok skape parallellsamfunn, misnøye og konflikt. Bare forestill deg, Skovly, at gamle Hedmark nå var et finsk fylke.

Språktap er dessverre en naturlig konsekvens av integrering. Man trenger ikke en stygg og slem stat eller kirke for å oppleve språktap. Jeg har vært i Norge i over 20 år, og jeg opplever språktap for hvert år som går. Jeg snakker arkaisk finsk, slik som man snakket finsk i Finland i 2003. Hver gang jeg besøker Finland, oppdager jeg nye ord og uttrykk. 

Les en nyhet fra Hedmark:

Pluss

Pluss

– I det norske systemet ble jeg aldri utfordret nok

Språktapet blir bare større i neste generasjon. Jeg har antakeligvis gjort en større jobb enn noen annen innvandrer før eller etter meg når det gjelder morsmål, men likevel har barna mine kanskje bare halvparten av de finske ordene som deres jevnaldrende har i Finland. De vil sikkert gifte seg med nordmenn og få barn som ikke lenger kan finsk i det hele tatt. Det er trist, men det er uunngåelig. Det er ikke statens, skolens eller kirkens skyld. Å snakke norsk og bli norsk er en naturlig utvikling, ikke et resultat av fæl fornorsking.

Samer bør også se fremover

Skovly blander også samene inn i dette. Det gjorde ikke jeg. Samer, i motsetning til skogfinner, er et urfolk. De innvandret aldri til Norge. De var de facto undertrykt. Det finnes ikke noen samisk stat som kan ivareta samisk språk, kultur og historie hvis ikke Norge (og Finland og Sverige) gjør det. Konfliktene mellom staten og samene, også om territorium, var en av en annen type, og fornorskningen fulgte andre spor. 

Men uretten ett urfolk ble utsatt for, betyr ikke at alle andre minoriteter også er ofre for en fæl fornorskning. 

Og selv når det gjelder samene, er det på et punkt også klokt å se fremover. Det er aldri klokt å bygge en identitet rundt det å være et offer. 

Innbilte traumer

Det har heller ikke skogfinner gjort. De er heldigvis fortsatt så finske at de ikke går rundt og grinerunker over sine innbilte traumer. Det gjør derimot Skovly på vegne av dem.

De «traumene» Skovly snakker om, snakker de færreste skogfinnene om. Det har de ikke noe behov for. Det er staten, kirken og storsamfunnet som rituelt legger seg flate og unnskylder seg ved enhver mulighet.    

Hva vet Skovly om min kjennskap til skogfinnene forresten? På nettsidene til skogfinnene kan alle melde seg inn som skogfinner. De spør ikke hvor mange prosent skogfinne man er. Vi er alle skogfinner, Skovly! 

Og til slutt: At noen av taterne fortsatt snakker språket sitt i Norge, er kanskje ikke akkurat et eksempel til etterfølgelse. Det betyr enkelt og greit at de altfor lenge har giftet seg og fått barn med hverandre. Det bringer med seg noen andre alvorlige ulemper også, men det er et helt annet tema.