Khameneis begravelse ble regimets propagandafiasko

Begravelsesprosesjoner for politiske ledere i ideologiske autoritære regimer er langt mer enn en avskjed med en leder. De er iscenesatte politiske markeringer der regimet forsøker å demonstrere makt, teste sin mobiliseringsevne og gjenskape politisk legitimitet. Begravelsen til Ali Khamenei, Den islamske republikkens andre øverste leder, var ment å bli regimets første store maktdemonstrasjon etter hans død, et signal om kontinuitet, samling og bred folkelig oppslutning. I stedet utviklet seremonien seg til en betydelig propagandafiasko.

Regimet hadde mer enn fire måneder til rådighet, og brukte over én måned på omfattende forberedelser. Hele propagandaapparatet ble mobilisert gjennom landsomfattende kampanjer, statlige institusjoner, gratis transport, kostnadsfri innkvartering, matutdeling og flere dagers stengning av store deler av offentlig sektor. Målet var å vise både iranere og omverdenen at Den islamske republikken fortsatt var i stand til å samle millioner av mennesker og fortsatt nøt bred sosial og politisk legitimitet.

Les også:

Pluss

Pluss

– Norge ble medskyldig da statssekretæren reiste til Iran

Bedrøvelig oppmøte

Hvor mange som faktisk deltok, finnes det ingen uavhengig fasit på. Regimet hevdet at mellom fem og seks millioner mennesker var til stede. Andre anslag, basert på kapasiteten på seremoniområdet, flyfoto og prosesjonsruten, peker imidlertid i en helt annen retning.

Mosalla-komplekset i Teheran, der hovedseremonien fant sted, har etter slike beregninger en utendørskapasitet på rundt 100 000 mennesker ved maksimal tetthet. Bildene viser dessuten at området ikke var fylt til kapasitet, og prosesjonen var begrenset til en relativt kort strekning av gatene i det sentrale Teheran. Flere vurderinger anslår derfor at det samlede antallet deltakere lå på noen hundre tusen, og under en million, langt unna de offisielle tallene.

For regimet var nettopp størrelsen på folkemengden det viktigste målet på seremoniens suksess. I forkant ble det skapt forventninger om en mobilisering på opptil 15 millioner mennesker. Da oppmøtet etter de foreliggende anslagene endte på noen hundre tusen, ble kontrasten mellom propagandaen og virkeligheten i seg selv en propagandafiasko. Selv blant enkelte av regimets egne støttespillere oppsto det kritikk av gapet mellom de offisielle forventningene og det som faktisk fant sted.

Khomeini og Khamenei

Seremoniens politiske betydning blir enda tydeligere når den sammenlignes med Ruhollah Khomeinis begravelse i 1989. Den gang hadde Iran om lag 53 millioner innbyggere, og ulike anslag plasserte antallet deltakere mellom syv og ti millioner. I dag har Iran over 92 millioner innbyggere, og regimet hadde flere måneder til å planlegge og mobilisere. Ambisjonen var å gjenskape det symbolske bildet fra 1989 og demonstrere at Den islamske republikken fortsatt var i stand til å samle befolkningen. Resultatet viste det motsatte.

Les også:

Pluss

Pluss

Etter folkeretten

Nils August Andresen

Dette kan ikke forklares med tidens gang alene. Gjennom de siste årene har landsomfattende protester gjentatte ganger utfordret Den islamske republikkens legitimitet og Ali Khameneis autoritet. Den avstanden som har vokst frem mellom staten og samfunnet, kom også til uttrykk under begravelsen. Selv Khameneis død under den siste krigen, og regimets forsøk på å fremstille ham som en nasjonal martyr klarte ikke å skape den mobiliseringen myndighetene hadde satset på. Det som skulle bli regimets sterkeste symbolske fordel, endte i stedet som et uttrykk for svekket mobiliseringsevne.

Lederløs seremoni

Et annet oppsiktsvekkende trekk ved seremonien var fraværet av Mojtaba Khamenei, mannen som etter farens død ble utpekt som Den islamske republikkens nye øverste leder. Han var ikke til stede under regimets viktigste politiske seremoni, og myndighetene ga ingen forklaring. Samtidig har det i månedene etter Ali Khameneis død hverken blitt publisert nye bilder eller lydopptak av Mojtaba Khamenei. Bare uttalelser og skriftlige meldinger er blitt tillagt ham, noe som har bidratt til å forsterke spekulasjonene om hans helsetilstand og faktiske situasjon.

I Den islamske republikkens historie har begravelser for landets øverste ledere normalt vært preget av en tydelig tilstedeværelse fra den nærmeste familien, særlig sønnene. At den nye lederen var fraværende under farens begravelse, i det som skulle være den viktigste symbolske markeringen av maktoverføringen, fremstår derfor som både uvanlig og politisk betydningsfullt.

Begravelsen til Ali Khamenei skulle demonstrere kontinuitet, autoritet og regimets evne til å mobilisere befolkningen. I stedet etterlot den to dominerende bilder: et regime som ikke klarte å gjenskape inntrykket av en bred folkelig mobilisering, og en ny øverste leder som var fraværende fra den viktigste seremonien i sin egen maktovertakelse. Det gjorde seremonien mindre til en demonstrasjon av styrke enn til et uttrykk for hvor vanskelig det er blitt for Den islamske republikken å omsette statens organisatoriske kapasitet til politisk legitimitet og symbolsk autoritet.