For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Narvik-avtalen og Europas nye atomdilemma
Hva betyr egentlig det fransk-norske atomsamarbeidet?
Publisert
Lesetid: 6 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
27. mai i år undertegnet Frankrike og Norge «Narvik-avtalen». Bak henvisningen til den felles krigshistorien skjuler det seg en ordning med potensielt store konsekvenser for både norsk og europeisk atompolitikk. Ved å slutte seg til president Macrons initiativ fra mars 2026 om fransk fremskutt atomavskrekking tar Norge del i et forsøk på å gi franske atomvåpen en mer synlig rolle i Europas sikkerhet og i Nordområdene. I en tid preget av gjentatte russiske atomtrusler og økende usikkerhet om USAs langsiktige sikkerhetsforpliktelser overfor Europa, er dette mer enn symbolpolitikk. Spørsmålet er nå om Frankrikes fremskutte atomavskrekking kan utvikle seg til noe mer enn et politisk signal. Skal initiativet tas på alvor, må det fylles med konkrete innhold. Først da vil Norge og andre partnerland kunne vurdere dets fulle potensial.
Muligheter
Noe av det viktigste i Narvik-avtalen er at Norge starter en dialog med Frankrike om kjernefysisk avskrekking ved at man slutter seg til det franske initiativet om «fremskutt atomavskrekking» (dissuasion avancée). Ifølge denne ordningen vil franske atomvåpen i større grad enn før kunne bidra til sikkerheten til europeiske allierte, inkludert Norge, ved at de også spres over territoriet til partnerlandene, og ikke bare det franske territoriet. På fransk snakker man om «archipel de forces», som kan oversettes med «spredte styrkeposisjoner». En slik spredning vil gi franske atomvåpen større handlingsrom og en strategisk dybde over hele Europa. Et alvorlig angrep på Norge vil i større grad enn tidligere kunne påvirke franske interesser, noe som kan få betydning for om og hvordan fransk atomavskrekking skal brukes. De siste tiårene har Norge blitt stadig viktigere for Frankrike strategisk, militært og energipolitisk. Norge vil kunne besøke strategiske baser og lære mer om hvordan den franske atomdoktrinen praktiseres. Det vil kunne munne ut i deltagelse i øvelser og operasjoner. Italia og Storbritannia har allerede deltatt i slike øvelser, mens Tyskland venter på tur.
Et mulig fremtidig scenario er at Norge bidrar med konvensjonell støtte til franske strategiske styrker, enten maritime eller luftstyrker, for eksempel ved å eskortere franske atomdrevne ubåter eller støtte luftoperasjoner med norske kampfly. Norge vil dermed kunne bidra – sammen med andre partnerland – til utviklingen av en europeisk forankret atomavskrekkingsordning. Et annet tema Narvik-avtalen berører er mellomstasjoneringen av franske atomubåter eller utplasseringen av Rafale-fly med eller uten atomvåpen i krisetid eller krig. I fredstid videreføres praksisen om ikke å tillate utplassering av atombomber på det norske territoriet. Avtalen åpner ikke minst for en klausul om gjensidig forsvar som bygger på NATOs artikkel V og – som det står – «utdyper den». Hvor langt en slik gjensidighet vil kunne strekke seg er vanskelig å si uten å ha sett avtalen. Men en slik klausul indikerer en sterkere grad av skjebnefellesskap mellom Norge og Frankrike.
Begrensninger
Narvik-avtalen har også sine begrensninger. Å slutte seg til Frankrikes fremskutte avskrekking innebærer ikke at Norge eksplisitt dekkes av den franske atomparaplyen. Men hva betyr det? Vi vet ikke om Paris til syvende og sist vil være villig til å dø for Tallinn eller Oslo. En slik usikkerhet er ikke dramatisk så lenge Norge fortsatt nyter godt av USAs atomgaranti. Den sistnevnte er mer eksplisitt innenfor NATO-rammen, selv om den i siste instans også avhenger av amerikanernes vilje til å utsette seg selv for å forsvare sine allierte. Frankrikes fremskutte avskrekking kan derfor ikke betraktes som et alternativ til USAs atomgaranti, og er heller ikke ment til å være det.
Sammen med NATOs atomgaranti, Storbritannias atomgaranti som nå utvides til de nordiske landene, de baltiske statene og Nederland gjennom Joint Expeditionary Force (JEF), samt konvensjonelle styrker og missilforsvar, inngår det franske atominitiativet i en flernivåbasert europeisk avskrekkingarkitektur. Nettopp fordi initiativet supplerer, snarere enn erstatter, den amerikanske atomgarantien, har det vært lettere å akseptere både i USA og blant europeiske NATO-land som ikke ønsker å svekke Alliansen. Skulle USAs atomgaranti en dag bli svekket, kan situasjonen imidlertid bli en annen. Det er delte meninger om hvorvidt Frankrike alene, eller Frankrike og Storbritannia i fellesskap, ville kunne overta denne rollen, og eventuelt når. For Norge ville det uansett kunne bety at landet fortsatt måtte overlate sin ytterste sikkerhet til en ekstern atomgarantist.
En annen ulempe sett fra norsk side er at avgjørelsen om å bruke atomvåpen ligger i Paris. Det er Frankrikes president – uansett hvem som måtte ha embetet etter presidentvalget neste år – som avgjør om forsvaret av Norge faller inn under det som defineres som Frankrikes vitale interesser. Norge får ingen medbestemmelse over bruken av atomvåpen, og vil heller ikke ha innflytelse på valg av mål. Til gjengjeld får norske myndigheter et visst innsyn i franske vurderinger av trusselbildet gjennom regelmessige konsultasjoner.
Faren innenfra
Narvik-avtalen representerer et taktskifte i forsvarssamarbeidet mellom Norge og Frankrike. Vi kan forvente at den franske militære tilstedeværelsen i norske nærområder blir enda mer synlig enn den allerede er i dag. Det styrker norsk sikkerhet. Kunne president Macron ha gitt Norge en mer eksplisitt atomgaranti? Det ble ikke etterspurt fra norsk side, og et slikt skritt kunne dessuten ha skapt betydelig uro i Washington. Macron hadde uansett begrenset handlingsrom. Han nærmer seg slutten av sin andre mandatperiode uten mulighet til å stille til gjenvalg, står politisk svekket på hjemmebane og mangler et flertall for et fransk kjernefysisk hamskifte. Det finnes heller ingen politisk konsensus om en mer direkte europeisering av franske atomstyrkene, dersom en slik konsensus noen gang har eksistert. Narvik-avtalen og tilbudet om fremskutt avskrekking viser derfor trolig hvor langt det er mulig å gå innenfor dagens politiske rammer.
Macrons atominitiativ står nå overfor to utfordringer. Den første er innenrikspolitisk. Etter 2027 kan initiativet bli videreført av nye presidenter fra de etablerte styringspartiene som deler Macrons visjon, eller av mer radikale presidenter som etter hvert sosialiseres inn i den franske atomkulturen. Det er vanskelig å se for seg at Marine Le Pen eller Jean-Luc Mélenchon vil velge en slik linje, men det er ikke utenkelig. Sosialisten Francois Mitterrand gikk tross alt fra å være motstander av atomvåpen i opposisjonen på 1970-tallet til å bli en av atomavskrekkingens sterkeste forsvarere etter at han ble valgt til president i 1981. En mer kritisk president kunne derimot reversere kursen og vende tilbake til en tradisjonell fortolkning av atomdoktrinen, der atomvåpen utelukkende er ment til å forsvare fransk territorium. En tredje mulighet er at Macrons etterfølgere velger å opprettholde initiativet uten å utvikle det videre. I så fall kan det gradvis miste politisk kraft og visne bort. I praksis ville resultatet trolig bli det samme som ved en formell reversering, men på en mindre konfronterende og mer diplomatisk måte.
Faren utenfra
Den andre utfordringen er mer utenrikspolitisk. Macrons initiativ har så langt vært en suksess. Storbritannia, Tyskland, Polen, Nederland, Belgia, Hellas, Sverige, Danmark, Norge og Finland, har sluttet seg til ordningen. Hele Norden er dermed samlet, med unntak av Island, noe som bidrar til å endre sikkerhetsbildet i Nord-Europa. Estland og Litauen vurderer å gjøre det samme, mens andre land sitter på gjerdet. Så lenge den amerikanske atomgarantien ikke er trukket i alvorlig tvil, er dette uproblematisk. Men uroen rundt USAs langsiktige vilje til å forsvare Europa øker. Dermed øker også presset på Frankrike og Storbritannia for å tilby mer forpliktende garantier og et mer balansert partnerskap.
Andre opsjoner finnes. Alternativet til dagens initiativ kunne være en multilateral tilnærming i stedet for dagens bilaterale ordning med hvert enkelt partnerland. Paris kunne for eksempel vende tilbake til NATOS kjernefysiske planleggingsgruppe (NPG). Det ville i praksis europeisere NATOs atompolitikk. I NPG drøfter de europeiske allierte allerede atompolitikk, doktriner og avskrekking innenfor en etablert institusjonell ramme. Fransk tilbakeholdenhet er likevel forståelig. Strategisk tvetydighet er en sentral del av atomavskrekkingen, og Paris ønsker verken å binde egne hender eller avgi kontroll over beslutninger knyttet til bruk av atomvåpen. Samtidig kan denne tilnærmingen bli vanskeligere å opprettholde dersom stadig flere land slutter seg til ordningen. Paradoksalt nok risikerer Macrons initiativ å bli offer for sin egen suksess. Jo flere stater som trekkes inn, desto sterkere kan kravene bli om medinnflytelse, institusjonalisering og tydeligere sikkerhetsgarantier. På lengre sikt kan det derfor vise seg å være vanskelig å opprettholde et franskledet europeisk atomsamarbeid basert på en så asymmetrisk relasjon mellom Frankrike og partnerlandene.
Europeisering vs. atomspredning
Macrons atominitiativ gir Frankrike en mer sentral rolle i europeisk sikkerhet, side om side med Storbritannia. Samtidig er det viktig å redusere usikkerheten som fortsatt omgir ordningen. Uten en viss grad av gjensidighet og medbestemmelse kan partnerlandenes motivasjon til å delta svekkes over tid. Fristelsen til å utvikle egne atomvåpen kan da øke. Russlands hensynsløse krig mot Ukraina, landets gjentatte atomtrusler mot Europa og frykten for at USAs atomgaranti skal svekkes eller forsvinne, har allerede endret europeernes syn på atomvåpen. Debatten om nasjonale atomvåpen har dukket opp både i Polen og Tyskland. Også i Norden har tanken om en felles nordisk atomstyrke bli luftet. I et slikt perspektiv kan en gradvis europeisering av fransk og britisk atomavskrekking være det mest realistiske alternativet for å motvirke atomspredning i Europa, så lenge atomvåpen fortsatt dominerer det internasjonale sikkerhetssystemet.
