For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Et konservativt forsvar for sidemål
Å gjøre sidemålskarakteren valgfri er feil svar på elevenes utfordringer med nynorsk. Et konservativt parti bør heller forsvare verdien av to norske skriftspråk.
Publisert
Sist oppdatert
Lesetid: 3 min
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Et konservativt parti bør ikke relativisere nynorskens plass i den norske språklige identiteten. Vanligvis skriver jeg utelukkende på nynorsk, men i dette innlegget har jeg valgt å fravike egen skikk og bruk. Ikke for å gjøre meg bedre forstått blant Minervas lesere i Oslo (som er mye av målgruppen), men for å forsøke å synliggjøre at fenomenet «sidemål» først og fremst er en positiv egenskap ved det norske skriftspråket.
Grunnen til at jeg tar bokmålspennen fatt, er Oslo Unge Høyres siste utspill om sidemål (nynorsk) her i bladet. Logikken fylkesforeningen legger til grunn i sin argumentasjon hører nemlig ingensteds hjemme i et parti som normalt liker å kalle seg et kunnskapsparti. Oslo Unge Høyre mener rett og slett at sidemålskarakteren bare skal gjøres valgfri, med følgende begrunnelse: Sidemålskarakteren kan få betydning for elevenes mulighet til å komme inn på studiet de ønsker seg. Med andre ord: Hvis man gjør karakteren i det som oppleves som en vanskelig del av et fag valgfri, vil flere elever få høyere karaktersnitt.
Dette er jo aldeles rystende argumentasjon hvis man ser det i sammenheng med Høyres øvrige skolepolitikk. Hvis en elev mestrer det grunnleggende innen matematikk, men sliter med de mer avanserte regneoperasjonene, ville det vært en fordel for vedkommende om deler av karaktersettingen i matematikk bare kunne gjøres valgfri. Likevel er det selvsagt ingen som foreslår dette. Man skal jo åpenbart vurderes i fagets fulle bredde, og karaktersettes deretter.
Noen vil selvsagt innvende at sidemål ikke kan sammenlignes med elementer innenfor matematikken, fordi man «ikke trenger» å mestre nynorsk for å mestre selve norskfaget. Det er kanskje delvis riktig, men det er ingen tvil om at elever som mestrer både hovedmål og sidemål, er bedre i norsk enn de som ikke gjør det. Ved å pugge nynorsk utvikles grammatisk kompetanse og generelt språkøre. Alle deler av partiet Høyre burde være interessert i at norske elever blir best mulig i det brede norskfaget.
Like forutsigbart som nær årvisse Unge Høyre-forslag om sidemål, er imidlertid reaksjonene fra Noregs Mållag: Nynorsken skal vernes gjennom lov, og alt skal være som i dag. Undertegnede er i tillegg til Høyre også medlem av mållaget, og prinsipielt enig i dette, men jeg lurer på om denne tilnærmingen først og fremst er mest til skade. Etter min mening burde man heller løfte frem alle de positive aspektene ved nynorsk, og argumentere mer for hvorfor, ikke hvordan.
Det viktigste argumentet mener jeg (som allerede nevnt) er åpenbart: Elevene blir bedre språkbrukere når det forventes nynorskkompetanse. Sidemålet har imidlertid en kulturell og nasjonal verdi som altfor sjelden løftes frem, og jeg vil forsøke å underbygge dette ved et par eksempler: At den nynorske forfatteren Jon Fosse ble tildelt Nobelprisen i litteratur, var selvsagt ekstra stas for alle som skriver nynorsk.
Imidlertid vil jeg hevde at nynorsk nok var en viktig forutsetning for at det var nettopp Fosse som mottok den svært høythengende prisen. Vel er han oversatt til en rekke språk, men historiefortellingen og setningsoppbygningen til Fosse er grunnleggende nynorsk, og ville neppe fungert like godt på bokmål.
En annen nordmann som soleklart også kunne fortjent Nobels litteraturpris, er bokmålsforfatteren Dag Solstad. Solstads enestående litteratur ville neppe vært like bra på nynorsk, og dette har også med både uttrykksform og setningsoppbygninger å gjøre. Der Fosses nynorsk har en helt unik, språklig musikalitet, har Solstads språk en nærmest tilsvarende effekt på bokmål. Disse to forfatterne mener jeg derfor viser hvilken ekte verdi dette språklige mangfoldet faktisk tilfører Norge!
Takk til deg som abonnerer og betaler for journalistikk! Du støtter en fri og uavhengig presse, en av byggesteinene i demokratiet.
Til deg som ikke er abonnent på Minerva: Du får gratis tilgang på denne teksten fordi andre abonnerer på Minerva, høyresidens dagsavis. Dersom du også vil bidra og liker det vi skriver, podkastene våre eller debattplattformen vi tilbyr, bli abonnent du også ved å trykke her (åpner ny fane).
Hvordan klarer vi dermed å gjøre det hele til et stridsspørsmål? Er det ikke åpenbart at disse to målformene gjør Norge rikere? Gir ikke dette oss anledning til både å fortelle mer, tenke mer, forstå mer og lytte mer? Det samlede norske språket er i utgangspunktet under sterkt press. Engelsk er i ferd med å fortrenge norsk i akademia, og mange unge har nesten bedre ordforråd i engelsk. Da kan ikke svaret være mindre norsk i skolen! Et folk som ikke tar vare på sitt eget språk, vil etter hvert stå i fare for å miste også sin identitet. Dette burde ingen konservative mennesker ta lett på.
At nynorskundervisningen på Østlandet derimot kan gjøres bedre, er trolig ikke tvilsomt. For et konservativt parti burde spørsmålet derfor være hvordan man kan forandre for å bevare, i stedet for å redusere kompetansekravene under påskudd av at nynorsken «sikkert overlever» likevel. Lykkes man først ved å relativisere nynorskens plass i den språklige identiteten her i landet, ville jeg ikke følt meg trygg på at bokmålet automatisk blir evigvarende. Nå trengs det først og fremst en større dugnad for å ta vare på det norske språket, og da må selvsagt alle elementer være med.
Som nynorskbruker vet jeg veldig godt at ingenting slår bokmål dersom man for eksempel skal avslå en søknad, gi et pålegg eller fremsette en reklamasjon. På samme måte håper jeg at bokmålsbrukere i Unge Høyre etter hvert vil kunne identifisere lignende fordeler med nynorsk, og på sikt finne frem til en ny og bedre politikk for det brede, norske skriftspråket.
